hva skal jeg si til psykologen?

[AnonymBruker]

Jeg sliter med sosial angst og depresjon. Siste nevnte er verst. 
Går hos psykolog, og om to uker skal jeg tilbake dit (han har hatt ferie), og da skal vi diskutere fremtiden, altså ang behandling.

Jeg har lyst til å si det som det er, men er redd for å ødelegge alt. 
Det siste året har vært et helvete. Jeg har kommet langt, men ikke langt nok. F.eks jeg har flyttet for meg selv, fått førekortet (var i en bilulykke for to år siden, så det er stort for meg!), og har fått med to hunder som hjelper meg ut om dagene. Jeg kan gå til nærbutikken uten å få panikkanfall, men der stopper det positive.

De siste månedene har det vært fullt opp. Jeg har familie og venner som er bekymret, de tvinger meg med på sosiale ting for de er redd for at jeg skal bli så deprimert at jeg tar selvmord. 
Jeg går til psykolog, som er vanskelig i seg selv. Bare det å ta buss er vanskelig. 
Har en fysisk sykdom som har kommet tilbake, dette krever behandling, inn og ut av sykehuset, operasjon og rehabilitering etterpå. 

Kort fortalt; Jeg får ikke puste. 
Jeg på gråten hele tiden. Noen dager knekker jeg fullstendig sammen. Hylgriner, får balckout og kutter meg selv uten å huske det. Også bruker jeg alle kreftene jeg har for å komme meg på overflaten. Slik at jeg kan gå rundt og late som at ting er OK, for å komme meg igjennom det jeg må igjennom. 
Jeg har noe vær dag, om det så er psykolog, familiemiddager, venner som kommer på besøk, kino, lege, fastlege. 
Jeg er så sliten, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er på randen til å knekke sammen. Det jeg trenger er tid, tid til å få puste! Få det fysiske utav verden (sykdommen, venter på operasjon som blir i Januar-Mars 2016) og ikke minst få familien og venner til å innse at jeg er OK. Jeg er sliten, psykisk. Jeg går å gruer meg, jeg hylgriner bare telefonen ringer, for jeg vet at noen ringer å maser om at jeg må gjøre det og det. Sier jeg nei så sladrer de til mamma, og mamma truer meg å få meg tvangsinnlagt. Forstår jo at hun er redd og føler seg hjelpesløs. Mye av det er min skyld, for jeg kan ikke fortelle hun hvordan jeg egentlig har det, for da blir hun ihvertfall redd! 

Hos DPS får man 10 timer, også etter det er det snakk om å prøve ut andre behandlingsmetoder, inn til nav og kartlegging og hele dritten der. Men det jeg trenger er tid, tid til å få puste! Og fortsette hos psykologen. For akkurat nå så er psykologtimene et ork og et slit, noe jeg gruer meg til for jeg må opp til en viss tid, ut blant folk og samtidig sitte der å føle på følelsen at "nå er han lei og orker ikke å hjelpe meg lengre". Jeg føler jeg har et tidspress og alt blir bare kaos! Jeg trenger å vite at psykologen går ingen steder, at jeg kan bruke 1 år, gå der fast i 1 år. Jeg føler jeg må bli frisk, i dag, hvis ikke så gir han opp og skriver meg ut. 

Hva skal jeg gjøre?! 
Hvis jeg forteller psykologen dette, kommer han til å bli sint og droppe meg? Nekte å hjelpe meg fordi han tror jeg ikke vil?
Det er ingenting annet jeg vil enn å bli frisk! 
Men jeg er sliten, jeg får ikke puste! Jeg er så nære på å kollapse psykisk at jeg har ikke ord. Jeg trenger å gå til psykolog, men annen hver uke hadde vært best, for da får jeg 1-2 dager til å puste, slappe av og samle kreftene før jeg må ut og kjempe mot meg selv igjen. 
Jeg vil bli frisk, men ting tar tid! Og jeg føler på tidspresset, at de 10 timene er nå over, så nå vil han hive meg ut og jeg må finne noe annet. Jeg trenger psykologen, og jeg trenger tid til å stole på han for å klare å åpne meg helt. 

Ødelegger jeg for meg selv hvis jeg sier dette til han?
Kommer han til å tro at jeg ikke vil bli frisk, og gir bare opp? Det har vært snakk om å prøve ut andre typer behandling fra dag en. Jeg vil ikke noe annet, jeg trenger han! Noen jeg kan prate med, noen som kan hjelpe meg med å forstå hva som skjer med angsten og depresjon, div ting fra fortiden osv. Jeg trenger noen jeg stoler på, noen jeg ikke må skjule følelsene mine for eller late som at alt er bra. Har ikke grått foran han enda, for jeg tørr ikke. Men jeg må! Jeg må vise hvordan jeg har det, og det tar tid! 

Anonymkode: 2bf1f...4e8

[Anim92]

Fortell det akkurat som det er.

Jeg har vært dum lenge nå og latt som at det har gått bra. Men det går ikke bra. Imorgen skal jeg fortelle min behandler hvordan det egentlig står til. Trur det er verdt det, altså!

[AnonymBruker]

Du skriver veldig bra :-). Det du skal gjøre er å printe ut det du har skrevet her, neste gang du skal til psykologen gir du det til ham ved timens begynnelse, det er det smarteste du kan gjøre i din situasjon,da får han vite nøyaktig hvordan du har det. Lykke til TS! :-) .

Anonymkode: 1f94a...e82

[AnonymBruker]

Fortell det akkurat som det er.

Jeg har vært dum lenge nå og latt som at det har gått bra. Men det går ikke bra. Imorgen skal jeg fortelle min behandler hvordan det egentlig står til. Trur det er verdt det, altså!

Håper det går bra! Fortell meg i morgen hvordan det gikk :D 

Du skriver veldig bra :-). Det du skal gjøre er å printe ut det du har skrevet her, neste gang du skal til psykologen gir du det til ham ved timens begynnelse, det er det smarteste du kan gjøre i din situasjon,da får han vite nøyaktig hvordan du har det. Lykke til TS! :-) .

Anonymkode: 1f94a...e82

Tror jeg må det. Jeg vet at når jeg kommer dit så får jeg panikk, også klarer jeg ikke å si noe. 
Jeg er så redd! For jeg jatter bare med og nikker og smiler, også blir jeg kastet hit og dit uten at jeg egentlig er klar for det.
Snakket med pappa nå, han kommer innom i morgen med printeren, så printer jeg ut dette ut. For jeg vil ikke ødelegge alt den timen. For vi skal snakke om hva jeg skal gjøre videre, og diskutere om jeg skal fortsette hos han eller ikke. Vil ikke risikere og få panikk også blir jeg sendt videre. 

Hvis jeg kunne velge selv så ville ja ha gått dit annen hver uke. Når jeg klarer å komme meg dit uten å få panikk på bussen eller får såpass kontroll over angsten at det å hente posten ikke er en byrde, så vil jeg så smått begynne å jobbe. Begynne med 2-3 dager i uken eller noe, samtidig som at jeg går til psykolog. Slik at jeg får hjelp med både angsten og depresjon, ang både privatlivet og jobben, slik at jeg kan bli sterkere psykisk. Når jeg er frisk nok til å jobbe i en normal jobb og normale arbeidstider, så kan jeg begynne å trappe ned på medisiner og psykolog. Vet ikke om dette er realistisk. Men etter flere år med prøving og feiling så tror jeg at dette er noe som funker for meg. 

ts

Anonymkode: 2bf1f...4e8

[Anim92]

Håper det går bra! Fortell meg i morgen hvordan det gikk :D 

Tror jeg må det. Jeg vet at når jeg kommer dit så får jeg panikk, også klarer jeg ikke å si noe. Jeg er så redd! For jeg jatter bare med og nikker og smiler, også blir jeg kastet hit og dit uten at jeg egentlig er klar for det.
Snakket med pappa nå, han kommer innom i morgen med printeren, så printer jeg ut dette ut. For jeg vil ikke ødelegge alt den timen. For vi skal snakke om hva jeg skal gjøre videre, og diskutere om jeg skal fortsette hos han eller ikke. Vil ikke risikere og få panikk også blir jeg sendt videre. 

Hvis jeg kunne velge selv så ville ja ha gått dit annen hver uke. Når jeg klarer å komme meg dit uten å få panikk på bussen eller får såpass kontroll over angsten at det å hente posten ikke er en byrde, så vil jeg så smått begynne å jobbe. Begynne med 2-3 dager i uken eller noe, samtidig som at jeg går til psykolog. Slik at jeg får hjelp med både angsten og depresjon, ang både privatlivet og jobben, slik at jeg kan bli sterkere psykisk. Når jeg er frisk nok til å jobbe i en normal jobb og normale arbeidstider, så kan jeg begynne å trappe ned på medisiner og psykolog. Vet ikke om dette er realistisk. Men etter flere år med prøving og feiling så tror jeg at dette er noe som funker for meg. 

ts

Anonymkode: 2bf1f...4e8

Veldig lurt å skrive ut!

[AnonymBruker]

Bravo TS! :-) .

Anonymkode: 1f94a...e82

[Gjest supernova_87]

Kjære deg! 

Vær ærlig med ham! Du sier du er redd for å ødelegge alt, men hvis du er redd for at han skal "kaste deg ut" når du har hatt de 10 timene, så har du kanskje ikke så mye å tape utifra hva du tror vil skje. Jeg har ikke hørt om denne regelen om 10 timer på andre DPS-poliklinikker, for meg høres det rart ut. Er jo mange som trenger langt mere enn det. Noen ganger tror psykologer og leger at man ikke trenger så mye hjelp, men det er fordi de kun ser det skallet man har blitt så flink til å vise. De ser masken man har pusset og gnikket på for at skal se så bra ut, og derfor tror de at man ikke trenger mer hjelp. Utifra det du skriver så er det klart du skal få hjelp. Du trenger det, og du sier selv at du trenger det. Fortell psykologen din dette. Han må være ganske hjerteløs om han avslutter med deg pga det. 

Du sier din mor er kjemperedd for deg og vil at du skal bli tvangsinnlagt, men at om hun visste sannheten så ville hun vært enda reddere, og det sier meg noe om at du må ha det nokså dritt. Og man skal ikke måtte ha det sånn alene. Man kan ikke klare å takle det alene. Angst og depresjon er sykdommer, og når man sliter skikkelig ille med dem går de ikke over av seg selv. Man skal få hjelp for deg. Du fortjener hjelp slik som alle andre som er syke, ikke tvil på det. Vær ærlig med psykologen din, tør det! 

Og jeg vet det er vanskelig, men hadde det gjort det enklere om du ga litt klar-beskjed til din mor om at du trenger rom til å puste. Jeg tror kanskje det hadde hjulpet. Det virker som all kontakten med alle hele tiden gjør at du ikke får tid til å engang tenke, eller bearbeide dagens inntrykk, og da er det lov å si at man trenger litt alenetid. 

Hei, vet du, du er sterk. Du klarer kanskje ikke å formidle smerten din til psykologen din når du er der, kanskje er du for opptatt med å være nettopp sterk, men du klarer veldig godt å formidle den her i det du skriver. Det er en god egenskap. Som noen har foreslått, bruk dette du har skrevet, gi ham et brev der du skriver enda mer. La noen få komme på innsiden av alt det vonde du bærer på, for du trenger ikke å bære på det alene. Du er så sterk! Men vet du noe annet? Du har lov å være svak. Du har lov å være svak. 

Lykke til! Du klarer det. Postkassa mi er åpen om du noen gang trenger det.  

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Ting har gått fra ille til katastrofe! 
I går fikk jeg en telefon, jeg har en ondartet svulst. Fader i helvete sier jeg bare! Enda en ting å bekymre meg over. Har hatt det en gang før, men da var den godartet og ble funnet ganske tidlig. 
Har ringt psykologen å fått fremskyndet timen til neste Mandag. Jeg må få den timen utav verden, fortelle han slik som det er. Jeg trenger en uke eller to på å fokusere på det fysiske. Blir en del dager på sykehuset for å ta MR og andre prøver før operasjonen. Det med svulsten skal gå bra, en operasjon og stråling så skal det gå bra. Kanskje jeg slipper unna stråling også hvis de får fjernet den helt. Så noe stort og farlig er det ikke, så lenge den blir fjernet så fort som mulig. 

Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 
Men er fast bestemt på å klare dette. Jeg har nå printet ut hovedinnlegget og skal gi dette til psykologen. Skal fortelle han hvorfor jeg trenger ei uke, kanskje to. Har ikke fortalt mamma enda om svulsten, skal inn til legen på Fredag for å få mer informasjon. Har ikke fortalt noen enda, for jeg vil vente til jeg har vært på møtet på Fredagen. Vurderer å si at den er godartet og at det ikke er noe å være redd for. Orker ikke å gå rundt med dårlig skyldfølelse fordi mamma er redd. Har rett og slett ikke energi til det. For jeg vet hvordan hun er. Kort fortalt; hun får panikk hvis jeg ikke svarer på telefonen, hvis jeg ikke har vært på facebook på 10 timer så får hun panikk. Hun tror at depresjon = selvmord. Noe jeg ikke sliter med, aldri prøvd å tatt mitt eget liv, og har ingen planer om det heller. Men hun tror det er slik, så hun er rett og slett hysterisk. Jeg vet at hun mener det godt, men det er slitsomt å vite at hun er så redd, og det er min feil. Hun har sendt søsknene mine, pappa, tante og beste venninnen sin for å sjekke om jeg fortsatt lever. Hun ber de om å kjøre forbi leiligheten min for å sjekke om lysene er på! Hun er her 3-4 ganger i uken, og sender søsknene mine og pappa de andre dagene. Det er noen her vær bidige dag for å sjekke om jeg fortsatt lever, for mamma er hysterisk. Derfor hun vil at jeg skal bli innlagt, har villet det siden den dagen hun fant ut at jeg har angst og depresjon. Hun vil at jeg skal flytte hjem igjen, men det er ikke aktuelt. Så innleggelse er nest best i følge henne, for da har jeg noen som passer på meg. 

Bare nevner det; Verken psykolog eller fastlege mener at det er nødvendig med innleggelse, eller å flytte hjem til mamma og pappa. Jeg klarer meg helt fint og det er ikke fare for liv og helse. Mamma har vært med på et møte med psykologen hvor han forklarte henne dette, men hun tror ikke på han. Morfar tok livet sitt på grunn av kronisk depresjon (dystymi, samme diagnose som meg men mamma vet ikke det, vil ikke skremme henne! hun tror det bare er vanlig depresjon), så kan være derfor hun er så redd, er 99% sikker på at det er grunnen. 

Er det frekt gjort av meg? Å endre litt på sannheten og si at den er godartet? Prognosene er ekstremt gode, sjansen for at jeg dør er så å si ikke der. Hadde det gått 1-2 år til så hadde det vært ille, da hadde prognosene vært svært dårlig. Men den ble heldigvis oppdaget ganske tidlig så jeg er ikke bekymret. Er mer bekymret for hvordan mamma vil reagere. Jeg kjenner mamma godt, hun bekymrer seg unødvendig mye. Pappa har også sagt at jeg ikke bør fortelle henne alt, og late som at alt er bra når jeg møter henne, for hun gråter etter å ha besøkt meg. For hun "ser" det på meg at jeg sliter. 
Kommer til å fortelle pappa sannheten som svulsten, men mamma tørr jeg ikke rett og slett. Pappa vet at jeg var til legen i forrige uke på grunn av kulen, og han vet at jeg skal til legen på Fredag. Mamma vet ingenting enda. Kommer til å spørre psykologen også, han vet nå hvordan mamma er. Mamma ringer han og sier at hun er bekymret for meg. Han får ikke lov til å fortelle hun noe om meg og min helse eller hva vi prater om, han har fått tillatelse til å fortelle henne noe hvis det er fare for liv og helse, men det er alt. Mamma vet det ikke, men jeg får beskjed vær gang hun ringer psykologen min. 
Så skal spørre han hva han mener jeg bør si til henne. 

ts

Anonymkode: 2bf1f...4e8