Venninne var ufin ang. min døde mor.

[Ymra]

Jeg har nylig mistet faren min, og noe av det aller såreste er selvsagt det at han aldri får møte mine eventuelle barn. Men jeg føler det helt motsatt av TS og hadde ikke reagert negativt på en slik kommentar(selvfølgelig avhengig av toneleie og konntekst). Helt generelt føler jeg det er mye mye mye sårere at folk aldri snakker om ham - jeg synes selv det er påtrengende og alltid måtte ta det opp selv. 

Jeg hadde altså opplevd en kommentar av dette slaget eller en slik om det å bli fulgt opp kirkegulvet som et oppriktig forsøk på empati vedr. en situasjon en ikke selv kan sette seg inn i.

Det er helt klart folk sier mye dumt i forbindelse med dødsfall. Jeg reagerer for eksempel på slik som "det går vel bedre nå" og "går det bra med deg?" med et tonefall som på en måte krever at det skal gå bra, at vedkommende ikke takler at det egenltig ikke skal gå bra.

Men min konklusjon er altså at det er mye bedre at folk sier noe enn at de ikke gjør det. Og min erfaring er at 99% av de som kommer med kommentarer om min far gjør det i aller beste mening, de vet kanskje ikke bare helt hva de skal si. 

[AnonymBruker]

Blir veldig overrasket over flere av svarene her inne. Jeg har selv en venninne som har mistet moren sin for noen år siden og har nylig fått barn. Da hun var gravid så tenkte jeg på hvordan hun måtte føle det angående moren hennes, og ble faktisk skikkelig lei meg på hennes vegne, men jeg ville jo aldri ha kommet med en slik kommentar ut av det blå, det er ikke empati, det er selvgodhet...

Hun tenkte mye på moren sin og var lei seg, da snakket vi sammen og jeg trøstet og støttet henne, men hvorfor skal jeg fortelle henne noe hun vet så inderlig godt selv, spesielt å selv skulle si denne setningen uten noen sammenheng i samtalen ellers virker bare helt sært.

Anonymkode: e8a8a...a4d

[wintergirl]

Vi tenker forskjellige alle sammen. Mannen min mistet faren sin i begynnelsen av 20.åra og snakker mye om faren sin og om at han skulle ønske at han var her og hadde hilst på meg. Pga det så nevner jeg han også innimellom. Det er fordi mannen min syns det er godt å snakke om han. Han har enn så lenge ikke blitt såret når jeg har nevnt "det som er så åpenbart "  selv om det er 17-18 år siden faren hans døde så er han sterkt i minnene hans. Snakket om han siden vi møttes for 12 år siden, da det kun var 5 år siden han døde og jeg vet han alltid kommer til å tenke på han. Skjønner det og respekterer det. Det er noe vi alle vil oppleve før eller siden. Syns det er viktig å snakke om følelsene sine og ikke forvente at de rundt deg vet hva du føler til enhver tid. Slik fungere dessverre ikke vi mennesker.  Er hun en god venninne så vil hun forstå uansett. 

Endret 9. november 2015 av wintergirl

[Gjest Gjest_Misbetta]

Min mor døde da jeg var ung, men vi hadde et utrolig nært forhold og jeg har lært meg etter en lang stund å takle sorgen. Det går bra med meg nå, men jeg liker ikke å prate om henne med noen som ikke kjente hvordan hun var som person.

Så har vi min venninne, vi satt å pratet løst og fast før hun bryter ut og sier "ja, fordi du tenker vell på at din mor aldri får se dine barn?". Nå skal ikke jeg ha barn, hvertfall ikke med det første, men jeg ble så satt tilbake av at hun sa det. Det var så sårende å høre, jeg er klar over det liksom, du trenger ikke å trøkke det i trynet mitt. Jeg reagerte ikke der og da fordi jeg ble så lamslått, men jeg har tenkt på det i ettertid og jeg blir så provosert. Hun vet jo at det er et sårt tema, hvorfor slenge det i trynet mitt?

Men problemet nå er at det har gått litt tid siden det skjedde, så det er litt dumt å ta det opp igjen og for å være ærlig så tror jeg ikke hun skjønner hva jeg mener med at det var sårende. Er det feigt av meg å trekke meg tilbake i vennskapet? Hva ville du ha gjort?

Anonymkode: b7fc4...269

Skjønner godt at du reagerer jeg. Men det kan jo hende hun ikke tenkte over hva henne sa? 
Jeg tror jeg nesten hadde nevnt episoden til henne å sagt at det av og til plager meg at hun sa det på den måten. Bare for å få det ut av tankene.

Jeg mistet faren min for litt over åtte år siden og opplevde noe "lignende" med stefaren min da jeg og min mor hadde en diskusjon - han blandet seg inn i diskusjonen da jeg glefser litt mot han å sier; "Ikke bry deg, du er ikke faren min" og han svarer: "Nei, men faren din er jo død" ..Dette var da ett år etter faren min hadde død.. Kan si jeg virkelig fikk et smell i tryne, og ble fryktelig såret. Men det tok vel nærmere et halvt år før jeg greide å fortrenge hendelsen og tilgi han. Men jeg var i dyp sorg rundt den tiden.

Endret 9. november 2015 av Misbetta

[Rosa Sitron]

Jeg har nylig mistet faren min, og noe av det aller såreste er selvsagt det at han aldri får møte mine eventuelle barn. Men jeg føler det helt motsatt av TS og hadde ikke reagert negativt på en slik kommentar(selvfølgelig avhengig av toneleie og konntekst). Helt generelt føler jeg det er mye mye mye sårere at folk aldri snakker om ham - jeg synes selv det er påtrengende og alltid måtte ta det opp selv. 

Jeg hadde altså opplevd en kommentar av dette slaget eller en slik om det å bli fulgt opp kirkegulvet som et oppriktig forsøk på empati vedr. en situasjon en ikke selv kan sette seg inn i.

Det er helt klart folk sier mye dumt i forbindelse med dødsfall. Jeg reagerer for eksempel på slik som "det går vel bedre nå" og "går det bra med deg?" med et tonefall som på en måte krever at det skal gå bra, at vedkommende ikke takler at det egenltig ikke skal gå bra.

Men min konklusjon er altså at det er mye bedre at folk sier noe enn at de ikke gjør det. Og min erfaring er at 99% av de som kommer med kommentarer om min far gjør det i aller beste mening, de vet kanskje ikke bare helt hva de skal si. 

Takk, du tenker akkurat slik jeg hadde ment det om jeg hadde sagt noe slikt. Folk tenker og føler ulikt om like ting og må derfor tillate at noen sier noe som en selv syntes er rart/sårt. Stort sett tror jeg det er velmenende.

 

[AnonymBruker]

En slik kommentar var nok ikke ment for å såre. Du sier hun smilte da hun sa det, sikker på at det ikke var et medfølende smil? Du virker litt sårbar og sier du ble lamslått. Tror du ikke det kan være en mulighet for at du oppfattet kommentaren feil siden du virker å være litt på vakt når det kommer til teamet din mor? 

 

Hadde dette vært min venninne ville jeg latt en slik kommentar passere siden hun aldri har sagt noe ufint før. 

Anonymkode: 1ea7b...fa7

[Gjest chisandra]

Folk begynner å bli så hårsåre og skjøre at det er snart farlig å si noe som helst uten å stå i fare for å krenke en eller annen følelse. 

[AnonymBruker]

 Vet dere hva? Folk sier utrolig mye ubetenksomt når man har dødsfall i nære relasjoner. Mange av dem som kommer med ubetnksomme uttalelser sier slikt fordi de ikke vet bedre. 

Når du er i stand til å takle både døden og folks ubetenksomhet i ord og handling er du kommet så langt at du kan leve greit med at døden har tatt i fra deg noe av det kjæreste du har. 

Hvordan jeg kan skrive noe slikt? Død i flere nære relasjonergjennom flere år har gitt meg en erfaring jeg godt kunne klart meg ute. (Og mange tåpelige uttalelser fra velmenende men uerfarne, hjelpeløse personer.)

Anonymkode: 1c9b6...b2b

[Dr. A. Kula]

 Vet dere hva? Folk sier utrolig mye ubetenksomt når man har dødsfall i nære relasjoner. Mange av dem som kommer med ubetnksomme uttalelser sier slikt fordi de ikke vet bedre. 

Når du er i stand til å takle både døden og folks ubetenksomhet i ord og handling er du kommet så langt at du kan leve greit med at døden har tatt i fra deg noe av det kjæreste du har. 

Hvordan jeg kan skrive noe slikt? Død i flere nære relasjonergjennom flere år har gitt meg en erfaring jeg godt kunne klart meg ute. (Og mange tåpelige uttalelser fra velmenende men uerfarne, hjelpeløse personer.)

Anonymkode: 1c9b6...b2b

Jeg har også erfart litt for mye tap i nære relasjoner, men ser det annerledes enn deg.

De som sier noe, mener det godt, men som sørger kan oppleve det som blir sagt helt annerledes enn intensjonen til avsender. Det kan skyldes mangel på "erfaring" hos den som sier noe, men det kan også skyldes at sorgreaksjonen ville utartet seg ulikt hos denne sammenlignet med den som er i sorg.

Derfor kan det oppfattes ubetenksomt av mottager, selv om avsender ville kjent det som de mest velmenende ord. Dette ser vi jo tydelig i kommentarfeltet het der noen i samme situasjon ville reagert så til de grader ulikt.

Derfor kan en kommentar eller et velmenende råd føles så totalt meningsløst og sårende.

Til TS, jeg synes du skal fortelle din venninne at det hun sa ikke føltes greit for deg, og forklar hvorfor. Hun har garantert vært velmenende, så hun fortjener å få en mulighet til å tilpasse seg din sorgreaksjon, og ikke bare bli "frosset" ut av noe som ble oppfattet annerledes enn slik det var ment. Hun er jo tross alt en venninne. 

Det er mye verre med de som ikke tåler å forholde seg til personer i sorg, og går på andre siden av fortauet for å unngå å møtes. De finnes nemlig også. 

Endret 9. november 2015 av Dr. A. Kula

[AnonymBruker]

Kan godt hende hun ikke mente noe vondt med det, men faktisk lurte på hvordan det er for deg. Om hun sier noe lignende senere kan du jo si at du helst ikke ønsker å snakke om det, på en hyggelig måte. Så får du se om hun respekterer det eller ikke.

Det er ikke så lett å vite hva man skal si når det gjelder sånt, og om man prøver kan det fort høres feil ut. Da kompisen min døde klarte jeg knapt å prate med mora hans i begravelsen, så jeg måtte bare gå. Fikk sinnsykt dårlig samvittighet etterpå.

Anonymkode: 95a59...d4a

[AnonymBruker]

Husker også da en kompis av meg mista moren sin. I etterkant var han ganske frustrert over det han mente var manglende oppmerksomhet/empati fra andre, og han "klagde" over at ingen forsto ham! Enten så unngikk folk å snakke om det med ham, eller så sa de ting som var feil.

Det er nettopp det, sa jeg. De forstår ikke. 

Anonymkode: 95a59...d4a

[Gjest]

Jeg synes ikke det var ufint, men ubetenktsomt det var det. Ville sagt til din venninne at du fant det sårt når hun sa det

Jeg vet forresten hvordan du har det - mistet også min mor i veldig ung alder. God klem til deg. Det er ikek bare enkelt, men ikke sett en stopper for et vennskap for en kommentar som hun nok ikke mente noe vondt med.

[AnonymBruker]

Det er helt klart folk sier mye dumt i forbindelse med dødsfall. Jeg reagerer for eksempel på slik som "det går vel bedre nå" og "går det bra med deg?" med et tonefall som på en måte krever at det skal gå bra, at vedkommende ikke takler at det egenltig ikke skal gå bra.

dette er min erfaring også. Folk takler ikke sorg og lirer av seg flåsete ting som "tiden leger alle sår", "hun har det godt nå" , "det er en mening med alt". Virker som folk i dag kun klarer å forholde seg til det overfladiske og at det er et krav til at man raskt skal gå videre med livet sitt, som om ingenting har hendt

Anonymkode: 0bbd2...284

[AnonymBruker]

Tror nok ikke hun mente noe vondt med det, virker for meg at det var heller noe som desverre kom feil ut. Men skjønner at det fikk deg til å føle deg såret. Synes du skal ta det opp med henne. En god venn vil ta det til seg, og beklage at det kom sånn ut. Har vært i en lignende situasjon selv der jeg sa noe på en måte som ble feil, og tenkte ikke over det selv midt i samtalen. Når h*n kom og tok det opp senere så fikk jeg jo forklart at det var absolutt ikke sånt ment og jeg syntes det var bra h*n tok det opp for jeg ville aldri gjort noen lei seg sånn. Noen ganger "glipper" det litt.

Anonymkode: a07df...538

[Gjest Tigress]

Men kva skal ein gjere då? Om ein ikkje nemner at nokon har gått vekk, så seier den etterlatte at "det verste var at alle berre lot som ingenting". Så prøver ein å snakke om den som gjekk vekk, og då er ein ufin. Så vel ein å spørje stakkaren, då, "korleis vil du eg skal forholde meg til tapet ditt?" Og då blandar ein seg og skal psykologisere... Eg trur eg skal berre distansere meg frå alle eg kjenner som har mista nokon eg. Då er nok det gale også. Folk flest er ikkje slemme, møt dei med litt velvilje! Det er masse ting det er vanskeleg å snakke om, kommunikasjon er ikkje lett, og då er det ekstra viktig at ein legg godvilja til.

[Berit]

Men kva skal ein gjere då? Om ein ikkje nemner at nokon har gått vekk, så seier den etterlatte at "det verste var at alle berre lot som ingenting". Så prøver ein å snakke om den som gjekk vekk, og då er ein ufin. Så vel ein å spørje stakkaren, då, "korleis vil du eg skal forholde meg til tapet ditt?" Og då blandar ein seg og skal psykologisere... Eg trur eg skal berre distansere meg frå alle eg kjenner som har mista nokon eg. Då er nok det gale også. Folk flest er ikkje slemme, møt dei med litt velvilje! Det er masse ting det er vanskeleg å snakke om, kommunikasjon er ikkje lett, og då er det ekstra viktig at ein legg godvilja til.

Så sant. Viktig å tenke på. Vi tenker og oppfører oss så forskjellig alle sammen. 

La oss heller tro at folk vil oss det beste.

[Lou Salome]

En venninne av meg mista faren sin brått og vondt da hun var ung, og hun slet lenge med et (gjør det kanskje ennå). Men hun fortalte meg nylig: At da faren hennes døde var det så mange som forholdt seg så rart til henne, og hun tenkte mye der og da og i nær ettertid på hva de burde sagt og ikke burde sagt og hva som ble feil og riktig. Hun hadde tenkt at hun visste i allefall hvordan man skulle oppføre seg riktig og støttende for andre i slike situasjoner, hva hun skulle si og hva hun ikke skulle si, hun hadde jo førstehåndserfaring. Så mange år senere mistet en nær venninne av henne noen. Og min venninne ANTE ikke hva hun skulle si eller gjøre. Foir hun husket jo alt som ble feil, og det var jo både det man sa og det man ikke sa, og det er umulig å forholde seg til for andre. Man skal ikke late som ingenting, og man skal ikke bagatellisere. Man skal ikke dra det fram i en hver situasjon, man skal ikke nevne det unødig.

Det er umulig. Ikke kutt ut en venninne fordi hun trådde feil i dette landskapet.

[Gjest Blomsterert]

Min mor døde da jeg var ung, men vi hadde et utrolig nært forhold og jeg har lært meg etter en lang stund å takle sorgen. Det går bra med meg nå, men jeg liker ikke å prate om henne med noen som ikke kjente hvordan hun var som person.

Så har vi min venninne, vi satt å pratet løst og fast før hun bryter ut og sier "ja, fordi du tenker vell på at din mor aldri får se dine barn?". Nå skal ikke jeg ha barn, hvertfall ikke med det første, men jeg ble så satt tilbake av at hun sa det. Det var så sårende å høre, jeg er klar over det liksom, du trenger ikke å trøkke det i trynet mitt. Jeg reagerte ikke der og da fordi jeg ble så lamslått, men jeg har tenkt på det i ettertid og jeg blir så provosert. Hun vet jo at det er et sårt tema, hvorfor slenge det i trynet mitt?

Men problemet nå er at det har gått litt tid siden det skjedde, så det er litt dumt å ta det opp igjen og for å være ærlig så tror jeg ikke hun skjønner hva jeg mener med at det var sårende. Er det feigt av meg å trekke meg tilbake i vennskapet? Hva ville du ha gjort?

Anonymkode: b7fc4...269

Det tror jeg bare var ubetenksomhet av henne og ikke vondt ment!Kan du ikke bare prate med henne om det,for venninner bør jo kunne ta en prat på sånt? Dumt å ødelegge et ellers godt vennskap pga misforståelse? 

[Gjest Blomsterert]

En venninne av meg mista faren sin brått og vondt da hun var ung, og hun slet lenge med et (gjør det kanskje ennå). Men hun fortalte meg nylig: At da faren hennes døde var det så mange som forholdt seg så rart til henne, og hun tenkte mye der og da og i nær ettertid på hva de burde sagt og ikke burde sagt og hva som ble feil og riktig. Hun hadde tenkt at hun visste i allefall hvordan man skulle oppføre seg riktig og støttende for andre i slike situasjoner, hva hun skulle si og hva hun ikke skulle si, hun hadde jo førstehåndserfaring. Så mange år senere mistet en nær venninne av henne noen. Og min venninne ANTE ikke hva hun skulle si eller gjøre. Foir hun husket jo alt som ble feil, og det var jo både det man sa og det man ikke sa, og det er umulig å forholde seg til for andre. Man skal ikke late som ingenting, og man skal ikke bagatellisere. Man skal ikke dra det fram i en hver situasjon, man skal ikke nevne det unødig.

Det er umulig. Ikke kutt ut en venninne fordi hun trådde feil i dette landskapet.

Bra innlegg!

[AnonymBruker]

Folk begynner å bli så hårsåre og skjøre at det er snart farlig å si noe som helst uten å stå i fare for å krenke en eller annen følelse. 

Det tenkte jeg og. Folk tåler absolutt ingenting lenger, og er så lett krenket at det er skummelt. 

Anonymkode: fcd9b...d8e