Venninne var ufin ang. min døde mor.

[AnonymBruker]

Hvorfor? Hva er hensikten med å si noe sånt? 

Anonymkode: 23903...165

Eh, å dele tanker og følelser? For meg er det helt naturlig å spørre om sånt. Jeg har venner som har mistet foreldre, og vi snakker om sånne ting. Feks. når de har fått sin første jobb e.l. så kan jeg si "Det er sikkert sårt at moren din ikke fikk oppleve dette". Det er jo fordi jeg klarer å sette meg inn i det. Hvorfor skulle man ikke si noe sånt? Jeg kan ikke helt skjønne at noen her kan mene dette er stygt på noen måte. Det er jo et velmenende spørsmål, man føler med den som ikke har den ene forelderen og sier det fordi man kan forstå at sånne ting som barn/giftemål e.l. er sårt når mor/far ikke kan se dette. 

Anonymkode: 9fd6c...9ae

[AnonymBruker]

Eh, å dele tanker og følelser? For meg er det helt naturlig å spørre om sånt. Jeg har venner som har mistet foreldre, og vi snakker om sånne ting. Feks. når de har fått sin første jobb e.l. så kan jeg si "Det er sikkert sårt at moren din ikke fikk oppleve dette". Det er jo fordi jeg klarer å sette meg inn i det. Hvorfor skulle man ikke si noe sånt? Jeg kan ikke helt skjønne at noen her kan mene dette er stygt på noen måte. Det er jo et velmenende spørsmål, man føler med den som ikke har den ene forelderen og sier det fordi man kan forstå at sånne ting som barn/giftemål e.l. er sårt når mor/far ikke kan se dette. 

Anonymkode: 9fd6c...9ae

Det er nettopp fordi du har venner der det er naturlig for dere å prate om det og du vet at det er greit å komme med slike bemerkelser. TS nevner at hun ikke liker å prate om det. Dette er en vurderingssak og det er helt forskjellig fra person til person. Jeg synes også at eksempelet du kommer med er noe annerledes enn det TS illustrerer. 

Hadde du også sagt dette: 

"Du tenker vel sikkert på at du aldri kan få barn?" 

"Du tenker vel sikkert på at du aldri blir frisk (fra sykdom)?" 

"Du tenker vel sikkert på at du aldri vil møte barnebarna dine?" 

"Du tenker vel sikkert på at du aldri vil bestå utdanningen din?" 

"Du tenker vel sikkert på at du aldri vil få den økonomiske situasjonen din på plass?"

Jeg synes at en slik formulering er ganske uheldig. "Jeg forstår at du synes dette er tøft" eller lignende (slik som ditt eksempel) er mer passende (dersom det faller seg naturlig i en samtale). Det er fint å vise omtanke og forståelse, men det er nok litt viktig å tenke på hvordan man bør gjøre det. 

Jeg synes det er noe spesielt at flere av dere i denne tråden ikke har forståelse for at enkelte, inkludert TS, synes at et slikt utsagn er sårende. Det er irrelevant hva som er naturlig for deres venner som har avdøde foreldre. Man reagerer annerledes på dødsfall i familien, og derfor er det viktig å prøve å ta hensyn. Det er helt greit å komme med en uheldig formulering en gang i blant, men at man er så bastant på at vedkommende som mener det er ufint overreagerer og det ikke er noe galt i utsagnet synes jeg er ganske hårreisende. Det er helt greit å reagere slik som TS gjør. Dere bør heller ta det til etteretning og tenke litt på at folk faktisk reagerer forskjellig. 

Anonymkode: 23903...165

[AnonymBruker]

Det er drøyt å bli såret av en slik uskyldig kommentar. Folk lager så mye drama ut av ingenting nå for tiden. Gud hjelpes....

Anonymkode: a1b64...dd3

[AnonymBruker]

Skjønner at ord kan være sårende noen ganger,  men til dere som tydeligvis aldri sier noe galt, er dere egentlig helt sikker på at dere aldri har sagt noe som oppfattes galt av andre?  Jeg tror alle begår en glipp innimellom,  alle! Jeg syns også det er stygt og oppfatte alt det andre sier i negativ retning til stadig. Sier ikke at ts gjør det, men kjenner en selv som hele tiden skal nage over noe andre har sagt og det er hele tiden og det gjelder alle. Tror selv at h*N selv er meget empatisk, men klarer selv uten selvinnsikt å se at det som kommer ut av sin egen munn ikke alltid er like hyggelig for andre. Er det ellers en dårlig venninne så får du kutte henne ut. Er det en engangstilfelle så får du snakke om det. 

Anonymkode: 48394...1ce

[AnonymBruker]

Men klarer ikke selv, uten selvinnsikt skumle det stå.

Anonymkode: 48394...1ce

[AnonymBruker]

Men klarer ikke selv, uten selvinnsikt skumle det stå.

Anonymkode: 48394...1ce

skulle det stå

Anonymkode: 48394...1ce

[AnonymBruker]

Til TS

Hvordan reagerte din venninne, og hva sa hun evt, når hun så din reaksjon på det hun sa?

Anonymkode: ef82c...a47

[Gjest]

Jeg synes det kommer an på hvordan hun sa det, og konteksten.

Som enstøtteerklæring dersom du uttrykte at du synes tanken om barn var vanskelig av ulike grunner, så er det et støttende utsagn ment godt.

Om det ble brukt som et argument for noe annet med en negativ undertone, så er det rimelig uempatisk.  

[Gjest]

Eh, å dele tanker og følelser? For meg er det helt naturlig å spørre om sånt. Jeg har venner som har mistet foreldre, og vi snakker om sånne ting. Feks. når de har fått sin første jobb e.l. så kan jeg si "Det er sikkert sårt at moren din ikke fikk oppleve dette". Det er jo fordi jeg klarer å sette meg inn i det. Hvorfor skulle man ikke si noe sånt? Jeg kan ikke helt skjønne at noen her kan mene dette er stygt på noen måte. Det er jo et velmenende spørsmål, man føler med den som ikke har den ene forelderen og sier det fordi man kan forstå at sånne ting som barn/giftemål e.l. er sårt når mor/far ikke kan se dette. 

Anonymkode: 9fd6c...9ae

For min del hadde slike utsagn vært veldig sårende og komplett asosialt. Om du sier sånt må du be om beklagelse, det er faktisk ganske drøy kost for endel. Uansett hvordan du mente det.

[AnonymBruker]

Jeg forstår at jeg, om aldri så velment, har sagt sårende ting til andre flere ganger i livet. De gangene jeg plukker det opp så beklager jeg oppriktig.

Derfor forstår jeg at også andre kan si ting i beste mening eller tankeløst. Det er mye jeg har bitt i meg i livet (som mange andre, så er jeg flink til å ikke vise at jeg blir lei meg), men jeg er blitt flinkere etterhvert til å si fra på en grei måte at "dette er vanskelig/sårt for meg". Gode venner forstår det, og det er greit med litt romslighet alle veier. Siden vi tenker, reagerer og føler forskjellig når det kommer til lignende situasjoner.

Dødsfall og sykdom er veldig vanskelig å håndtere for mange av oss. Noen er såre fordi de føler at andre aldri gir de rom for å snakke om sorgen eller den som er gått bord, andre synes at det å snakke om sorgen river opp i sårene. Mange har lett for å tro at andre er som de, og alle er ikke like følsomme for når de tråkker feil.

Jeg synes du skal si fra neste gang hun sier noe du reagerer på, men det er også lov å ta opp ting i ettertid i stedet for å gå å gruble på det. Bare si det som det er. Du ble satt ut der og da, men du synes det er veldig sårt og ønsker ikke kommentarer om det? Da ser du om hun blir lei seg for at hun såret deg og tar hensyn videre, selv om hun kanskje refleksmessig forsvarer seg med en gang. 

Om ikke hun stadig/ofte sier eller gjør ting som er vanskelig for deg?

Det er lite sannsynlig å alltid/bare ha nære venner som alltid forstår deg og vet akkurat hvor dine grenser er, men gode venner tar hensyn til hverandre når man blir oppmerksom på forskjellene og tåler tilbakemeldinger.

Anonymkode: 53d2a...b58

[AnonymBruker]

Jeg mistet også min mor tildlig, og reagerer forsåvidt ikke på en slik kommentar om det kommer fra en nær venninne. Men da bør hun jo også være forberedt på¨at jeg f.eks begynner å gråte og fortelle om mine følelser omkring det. 

Anonymkode: 163f8...524

[AnonymBruker]

Skjønner at ord kan være sårende noen ganger,  men til dere som tydeligvis aldri sier noe galt, er dere egentlig helt sikker på at dere aldri har sagt noe som oppfattes galt av andre?  Jeg tror alle begår en glipp innimellom,  alle! Jeg syns også det er stygt og oppfatte alt det andre sier i negativ retning til stadig. Sier ikke at ts gjør det, men kjenner en selv som hele tiden skal nage over noe andre har sagt og det er hele tiden og det gjelder alle. Tror selv at h*N selv er meget empatisk, men klarer selv uten selvinnsikt å se at det som kommer ut av sin egen munn ikke alltid er like hyggelig for andre. Er det ellers en dårlig venninne så får du kutte henne ut. Er det en engangstilfelle så får du snakke om det. 

Anonymkode: 48394...1ce

Det er da ingen som har hevdet at de aldri sier noe galt. Stråmannsargumentasjon er en usaklig form for debatteknikk. 

Anonymkode: 23903...165

[AnonymBruker]

Det er da ingen som har hevdet at de aldri sier noe galt. Stråmannsargumentasjon er en usaklig form for debatteknikk. 

Anonymkode: 23903...165

Det er ikke hersketeknikk nei. Men enkelte her snakker som om de aldri har sagt noe sårende selv. Det gjør alle. Er det noe som vedkommende gjør hele tiden så er det bare å kutte henne ut. Er det en engangstilfelle så er det vel rom for tilgivelse og ikke henge ut personen som om den ikke vil forstå uansett og kun er ute etter å såre. Det går an å si ifa eller? Vil heller kalle det hersketeknikk å si at , sånt går ikke an å si da vi alle er forskjellige og ikke tanken er ment hen slik dere hentyder den.

Anonymkode: 48394...1ce

[Berit]

Det er veldig vanskelig dette med å møte sine medmennesker i deres sorg. Man tenker ofte forskjellig, er så forskjellig.

Jeg mistet et nyfødt barn en gang for mange år siden. Faktisk var det mange som unngikk meg den første tiden, føltes det som, og heller ikke sa noe. Det var akkurat som de tenkte at når det var gått noen måneder, en stund, så var sorgen over eller jeg tenkte sikkert ikke så mye på det lenger, eller at det å si noe skulle de ikke, for det kunne bare rippe opp i sorgen eller være vondt for meg.

Noen tenkte slik, mens andre ville høre hvordan det gikk med meg og ga uttrykk for hvor tungt det var for meg.

Jeg foretrakk det siste. Men jeg vet at noen foretrekker å ha sorgen for seg selv (sier de). Eller kanskje de mener at det er godt å snakke om sorgen til noen få, og liker ikke at hvem som helst liksom skal trøste.

Jeg ser i hvert fall på det som at uansett hva folk sier så er det velmenende, selv om jeg selv tenker at jeg ville sagt ting på en annen måte.

Nå er det gått mange år siden. Hvis noen nevner det nå, kan det godt være jeg får tårer i øynene. Men det gjør ingenting. Jeg tror det er godt. En sorg over tapet av sitt barn, eller sin kjære mor, går aldri over. 

Det er ikke lenge siden det var en venninne som spurte meg hvor gammel barnet mitt hadde vært nå, at jeg tenkte vel på det.  Jeg syes ikke det var ufølsomt. Det var godt at noen spurte, bare det at noen sier noe om det. De fleste sier ingenting om det. Det er helt greit. Men det var godt at noen sa noe. 

Jeg tenker at det bare gjør godt å snakke om. At man skal klare å snakke om det, også i hverdagen. For sorgen er der jo uansett, du tenker på det uansett. Eller så fortrenger man det, og det er ikke bra. Så jeg tror at det er viktig å snakke avslappet om det, natrurlig.

Var jeg deg og min venninne hadde sagt at du tenker vel på at dine barn ikke får en bestemor, så hadde jeg bare smilt og sagt at det har jeg ikke tenkt så mye på enda, men at det er trist å tenke på. 

Men det som føles riktig måte å reagere for meg, behøver ikke å være riktig måte for deg.

Bare tenk at venninnen din tenkte ikke på at det skulle såre deg. Synes det er en god idè at du snakker med henne, fortell hva du følte. 

Endret 9. november 2015 av Berit

[AnonymBruker]

Det er ikke hersketeknikk nei. Men enkelte her snakker som om de aldri har sagt noe sårende selv. Det gjør alle. Er det noe som vedkommende gjør hele tiden så er det bare å kutte henne ut. Er det en engangstilfelle så er det vel rom for tilgivelse og ikke henge ut personen som om den ikke vil forstå uansett og kun er ute etter å såre. Det går an å si ifa eller? Vil heller kalle det hersketeknikk å si at , sånt går ikke an å si da vi alle er forskjellige og ikke tanken er ment hen slik dere hentyder den.

Anonymkode: 48394...1ce

Nei, det er det da ingen som har gjort. Det er stråmannsargumentasjon å hevde at noen har skrevet noe de ikke har gjort. 

Anonymkode: 23903...165

[AnonymBruker]

Nei, det er det da ingen som har gjort. Det er stråmannsargumentasjon å hevde at noen har skrevet noe de ikke har gjort. 

Anonymkode: 23903...165

Har du ikke noe bedre å si? Da får ts kutte venninna ut da. Du syns det var ille! Ikke alle mener det ille! Alle uttrykker seg feil innimellom.  Det går an å si ifra istedet for å drive å nage og irritere seg over det! 

Anonymkode: 48394...1ce

[Bokdamen]

Jeg mistet min mor forholdsvis nylig og en av de såreste tingene er at hun aldri vil få møte mine eventuelle barn. Jeg ser for meg at jeg også ville bli satt ut av en slik kommentar og ikke ha klart å svare på det der og da, og ville som deg blitt veldig sår. Men jeg ville tatt det opp med venninnen din. Ikke tenk på om det er merkelig eller passende å ta det opp igjen, bare gjør det (også for å bli ferdig med det ). Hvordan hun reagerer på at du tar det opp, vil si mye om henne som person. Så kan du vurdere om du fortsatt vil trekke deg unna når du ser hennes reaksjon. 

[Gjest Snuppi]

Jeg kunne nok sagt det samme uten at jeg mente noe vondt med det. Det tror jeg mange kunne gjort.

Det samme tenker jeg også.

Kan det være at du er ekstra følsom angående din mor Ts, som gjør at du reagerer så sterkt? Venninnen din har gjerne ikke ment det på den måten som du tolket det på? Det var nødvendigvis ikke for å være ekkel at hun sa det. Hva med å spørre henne? 

[AnonymBruker]

Min mor døde da jeg var ung, men vi hadde et utrolig nært forhold og jeg har lært meg etter en lang stund å takle sorgen. Det går bra med meg nå, men jeg liker ikke å prate om henne med noen som ikke kjente hvordan hun var som person.

Så har vi min venninne, vi satt å pratet løst og fast før hun bryter ut og sier "ja, fordi du tenker vell på at din mor aldri får se dine barn?". Nå skal ikke jeg ha barn, hvertfall ikke med det første, men jeg ble så satt tilbake av at hun sa det. Det var så sårende å høre, jeg er klar over det liksom, du trenger ikke å trøkke det i trynet mitt. Jeg reagerte ikke der og da fordi jeg ble så lamslått, men jeg har tenkt på det i ettertid og jeg blir så provosert. Hun vet jo at det er et sårt tema, hvorfor slenge det i trynet mitt?

Men problemet nå er at det har gått litt tid siden det skjedde, så det er litt dumt å ta det opp igjen og for å være ærlig så tror jeg ikke hun skjønner hva jeg mener med at det var sårende. Er det feigt av meg å trekke meg tilbake i vennskapet? Hva ville du ha gjort?

Anonymkode: b7fc4...269

Det virker som at du ts er for hårsår. Klart det er trist at du mistet moren din da du var ung, men livet må likevel gå videre for din del, og du vil alltid møte på personer som ikke er like "smarte" som deg. Takler du ikke det så får du bare kutte de ut. 

Jeg synes også det blir for dumt å ta det opp igjen med denne venninnen. Glem det og gå videre i livet. 

Anonymkode: 6b579...11b

[Berit]

Jeg vil bare understreke at jeg synes ikke du er hårsår fordi du reagerer og tenker som du gjør. Det er naturlig at du har sterke følelser, og av og til kan man reagere forskjellig også på ting alt etter hvilken stemning man er i , hvor sliten man er, hva som er skjedd i det siste osv. 

Synes du skal snakke med venninnen din og si hva du følte. Ikke klandre henne før hun også har fått sagt noe. Kanskje beklager hun seg hvis hun får vite at du ble såret? Tror det kan være godt å snakke.