Samboer liker ikke datteren min

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten ble samboere for 1,5 år siden. Vi hadde da kun vært kjærester en liten stund, men det falt oss naturlig å ta det neste steget da vi fungerte godt sammen som en familie. Han har to barn fra før og jeg har ett barn.
Jeg har min datter 100 % og han har sine barn annenhver uke.
I begynnelsen gikk det kjempe fint og vi tok alle "utfordringer" på strak arm. Barna kom godt overens og familielivet var godt.
Etter et halvt år begynte ting å forandre seg. Fra å være et kjærlig og godt forbilde for min datter, så ble han stille og avvisende.
Ingen lek, kos eller snakk i det hele tatt.
Jeg tok opp dette med han umiddelbart og lurte på hva som hadde skjedd, om det var noe han ville prate om.
Forklaringen hans da var at min datter er meget krevende og at han ikke klarer å gi henne den oppmerksomheten hun fortjener.
Hun maste for mye og krevde for mye oppmerksomhet. Hun er 4 år!
Han var sliten og nedbrutt av dette, men hadde ingen forslag på hvordan dette kunne bedres.
Jeg gikk da inn i en liten "depresjon" og prøvde å finne ut hvorfor han ikke klarte å komme overens med henne.
Jeg gikk fra å være en omsorgsfull og glad mor til å bli en pirkete, sjefete og sur megge. Fordi jeg prøvde å få henne til å "mase" mindre, ikke stille så mye spørsmål, sitte fint med bordet, være høflig, si fine ting, osv. Jeg ville så gjerne at kjæresten skulle like henne.
Tiden gikk og forholdes deres ble verre og verre. Jenten min la ikke så godt merke til dette til å begynne med, men etter hvert så jeg forandringer hos henne også. 
Hun gir ikke klemmer til han lengre, hun tør ikke å gjøre noe "gale" og hun går på nåler når han er hjemme.
Men nå skal det sies at han nesten aldri er hjemme da, for en bivirkning av dette er også at han er mye ute. Hjelper venner, går på byen, går turer osv. Alt for å slippe å være hjemme virker det som. Bortsett fra når hans barn er hjemme. Da stiller han opp 100% og er en helt annen mann. De finner på mye kjekt sammen og har det veldig gøy. Men vi er sjeldent inkludert.
Jeg og min datter kommer i absolutt siste rekke. Lite oppmerksomhet til noen av oss.

Jeg har mast på han i det siste om at hvis ikke forholdet deres blir bedre, så må vi gå ifra hverandre.
For dette er ikke sunt for en 4 år gammel jente. Ei heller ikke for meg.
Jeg kan finne meg i mye for å holde sammen, men jeg finner meg ikke i at han behandler mitt barn på denne måten.

Har skjønt at jeg må bruke mer tid alene med datteren min, så hun føler seg sett. Jeg ser først nå at jeg har behandlet henne feil med mye negativ oppmerksomhet i stedenfor positiv. Jeg skal gjøre alt i min makt for at hun ikke blir påvirket av dette!
Hun fortjener ikke dette, jeg har mye å rette opp i, men hans negativitet skal ikke smitte over på meg eller henne!

Jeg er veldig glad i kjæresten min, men det er nå gått så langt at jeg er blitt helt apatisk. Har null lidenskap eller hengivenhet til han.
Er så utrolig lei av å være den eneste som kjemper for dette forholdet. Hva mer kan jeg gjøre?
Jeg har gjort så mye for å få dette til å fungere, men ingenting hjelper.

Er det noen der ute som har gode råd å komme med?
Mvh. Frøken Dårlig Samvittighet
 

Anonymkode: 7d2d9...e98

[AnonymBruker]

Dette forholdet høres "over" ut. Du skal ikke gjøre mer enn å sørge for at "over" blir fullbyrdet. Ta vare på deg selv og datteren din. Alt godt!

Anonymkode: c4b32...62f

[AnonymBruker]

Jeg var jenta som er datteren din. Min mor gikk ikke. Lang historie kort: Vårt forhold er på mange måter ødelagt.

Anonymkode: bdc67...0ef

[kisskissbangbang]

Sikkert ikke særlig hjelpsomt, men jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å ha varme kjærestefølelser for en person som behandler barnet ditt som dritt. 

Du burde selvfølgelig og åpenbart være den voksne og fjerne dattera di fra denne situasjonen. Dette har hun ikke bedt om, og overhodet ikke fortjent. 

Endret 7. november 2015 av kisskissbangbang

[AnonymBruker]

Du har sett en forandring i din datter som ikke er bra, og du vet årsaken til den. Hun bor sammen med en stefar som hun har merket misliker henne. Trenger du egentlig noen råd? Dette handler ikke om hva du har ofret, men det at det er datteren din som tydeligvis er ofret.

Anonymkode: f62ea...4e7

[AnonymBruker]

Kom deg vekk. En 4åring som føler seg uønsket i familien? Dette kan få katastrofale konsekvenser. Ta med deg datteren din og gå. Gjør det for hennes skyld.

Anonymkode: 4305b...1c4

[Blondinka]

Enhver mor bør prioritere barnet sitt før sitt eget kjærlighetsliv.

[Gjest Mythic]

Jeg forstår rett og slett ikke at du fortsatt er sammen med denne mannen. Og du burde virkelig ha dårlig samvittghet som har utsatt et lite barn for dette over lang tid, og ikke har tenkt å gjøre slutt på det med det første. Det er omsorgssvikt.

[AnonymBruker]

Barnet ditt har jo allerede blitt påvirket av dette. Det forteller du jo om selv, at hun går på nåler når han er hjemme. Det er ikke et sunt hjemmemiljø for et lite barn å utvikle seg i. 

 

Anonymkode: 98081...f51

[Florence]

Som alle over her sier bør du for barnet ditt sin skyld gjøre det slutt med denne mannen.

[Kontormus]

Du må bryte med denne mannen. Verken du eller barnet ditt har godt av å leve slik. Jeg har egentlig heller ikke noen tro at det er veldig nyttig og ta det opp med ham. Igjen. Tiden er kommet for å pakke sammen, men dette klarer du!

[GammelKaktus]

Barnet må alltid komme først, uansett. Man kan ikke prioritere et forhold over sitt eget barn. Får helt vondt av datteren din jeg, håper du går fra denne mannen og prioriterer datteren din sine behov.

[Veslefrikk]

Jeg syns veldig synd på dere alle tre, men aller mest på datteren din.

Et barn skal ikke oppleve å bli mislikt på den måten og det er din plikt å skåne henne for det.

Du må bryte samboerskapet så fort som overhodet mulig, slik at datteren din får tilbake tryggheten og tilliten sin og sånn at hun igjen får en glad og bekymringsløs mamma som kan glede seg over og med henne.

Når jeg sier bekymringsløs så tenker jeg selvfølgelig ikke på alle omstendighetene et samlivsbrudd medfører. Kun på din datters rett på å bli betingelsesløst elsket for den hun er!

Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor så mange absolutt må bli samboere når de har barn på hver sin kant. Så mange forhold går dukken på grunn av det, og så mange barn lider på grunn av det.
Jeg tror at ved å skåne barna for dine og mine barn, så styrker man også forholdet til partneren. Men kan jo forstå det i det de tilfellene hvor man er ung, har små barn og ønsker flere barn sammen med sin utkårne. Men jammen byr det på utfordringer. Det er nok å lese her inne for å se det.
Nå, når det først er så galt som det er hos deg ts, må du tenke på datteren din først og fremst.

Anonymkode: 7897f...bf5

[Gjest Piraten]

Det er bedre at du slår opp og finner en mann som kan bli glad i dere begge. Høres ikke ut som denne karen er så veldig glad i deg og respekterer deg. Ikke kast bort mer tid på han. Tenk på deg selv og datteren din.

[AnonymBruker]

Mye korte og kvasse svar her , men folk vil bare datteren din godt, og deg også, og dette er helt klart ikke godt for verken deg eller henne. I denne situasjonen ser jeg heller ikke at han har prøvd eller prøver å gjøre noe med situasjonen, bare lar det skure og gå selv om du har prøvd å møtes halvveis og gjøre noe med saken, noe som har vært nærmest selvuttslettende. Her har han ikke vist noen tegn til empati eller til å tenke på andre enn seg selv og sine barn, og jeg vil ikke tro at å snakke mer om det, eller mase vil gjøre ting bedre, han virker å ha lite respekt for deg og dere. Her synes jeg du skal gå helt klart, så fort som mulig. 

Anonymkode: fdda8...8c1

[ssk]

Stakkars barn. Jeg får helt vondt i hjertet når jeg leser hvordan hun har det. Jeg har ingen forståelse for hvorfor du ikke har gjort noe med denne situasjonen for lenge siden. Det er helt klart omsorgssvikt, og hvis du ikke orker å leve uten den mannen, så bør du kanskje vurdere å gi omsorgen for datteren din til noen andre som kan elske henne betingelsesløst. Hun fortjener så uendelig mye mer enn det hun får nå. Jeg håper for datteren din sin del at hun ikke allerede har blitt såpass skadet at hun vil slite psykisk senere i livet, og i verre grad enn hun allerede gjør!! 

[Gjest AnonGangerTo]

Jeg opplevde det samme som deg TS. Vi hadde vært samboere i 3 år og barnet mitt var noen år eldre enn ditt. Han var en sosiopat og kontrollfrik. Kommer aldri til å glemme hvordan han tvang mitt barn å spise noe h*n ikke likte og h*n begynte å brekke seg. I tillegg til å oppføre seg som en drittsekk foran mitt barn, og nedprioritere både meg og mitt barn. Hans barn var nr 1 bortsett fra når han måtte trene til maraton, triatlon, sykkelritt, osv. Da var han nr 1. Det siste året sammen var ren tortur som jeg fortrengte som en idiot. En dag våknet jeg og gjorde det slutt med han. Fire dager senere innrømmet han at han var hodestups forelsket i en annen og hun var såååååå mye bedre enn meg. 

Mitt råd: Løp så fort som f...! Det finnes mye bedre menn der ute. 

[AnonymBruker]

En voksen mann som blir mutt fordi en 4-åring krever for mye og nærmest bruker det som en hersketeknikk er som en unge selv. Han er den voksne og har ansvaret for at relasjonen skal være god og trygg. Datteren din forstår garantert ikke hvorfor han er slik og hvorfor hans barn er så mye viktigere og hvorfor han er glad i dem og ikke henne. Hun tror nok at det er hennes feil selv om du forteller henne eller vise henne noe annet. Hun fanger også ganske sikkert opp at du er stresset også.

Det er noe som skurrer veldig med samboeren din. Etter bare ett år så forandrer han seg og gjør datteren din på 4 til det svarte fåret mens hans barn er gullungene. Lover ikke akkurat bra for fremtiden. Hvordan vil det bli når datteren din blir eldre? Hvis han holder på sånn nå? 

Jeg ville søkt råd hos noen som jobber med famileproblematikk. Hvis han ikke tar ansvar for å gjør noe med situasjonen så er saken klinkende klar. Da hadde jeg gått fra han. Av egen erfaring er det ikke bra å vokse opp med slikt.

Anonymkode: b59a0...3e7

[absinthia]

Du må nesten bare flytte fra ham. Høres ikke ut som om det er et bra oppvekstmiljø for datteren din. 

Han som faktisk har barn selv, burde takle dette bedre.