OCD - tvangstanker

[AnonymBruker]

Lurer på om det er andre her inne som sliter med OCD og tvangstanker og som har blitt frisk? Utfra undersøkelser jeg har lest, er det utrolig mange som sliter med dette, men stort sett lider folk i det skjule, p.g.a. skam, frykt for å bli dømt og avvist osv.

Selv sliter jeg veldig med dette. Har alltid vært plaget med angst og tvangstanker, og det begynte da jeg var ganske ung. Var redd for at Gud skulle straffe meg og sende meg til helvette hvis jeg bannet eller sa "herregud", så måtte alltid be til Gud etter jeg hadde "tråkket i salaten" for å gjøre opp for meg. Etterhvert innså jeg at det var i Guds hender og at det hadde ikke noe å si. Dersom det fantes en Gud der, kom han til å fortstå at jeg ikke mente det. Deretter gikk det over til en frykt for at jeg var lesbisk. Har overhodet ingenting i mot homofile og lesbiske, men hadde likevel en enorm frykt for at jeg var det, men bare ikke var klar over det og "fornektet" det. Hadde og en greie med at jeg måtte gjøre alt 3 ganger og gjenta ting inni hodet for å dempe ubehaget. Etterhvert kom jeg frem til at hvis jeg virkelig var lesbisk, så er det ikke noe gale med det, da får jeg finne meg en kvinne og dele livet med og det blir happy ending. Da roet ubehaget og tvangstankene seg. Deretter kom den "ultimate" tvangstanken: tenk om jeg egentlig er pedofil? Det naturlige svaret er selvfølgelig at jeg ikke er det, fordi jeg ikke er tiltrukket av barn på en seksuell måte, og dette vet jo hodet mitt. Men likevel kom tankene: tenk om jeg er det, men ikke er klar over det? Tenk hvis jeg kommer til å bli det? Tenk hvis jeg egentlig vet at jeg er det, men bare fornekter det? Etterhvert begynte jeg på medisiner som hjalp veldig. Dukket likevel opp forstyrrende bilder av mennesker i alle aldre og fasonger hvis jeg f.eks. hadde sex med kjæresten min, men klarte å si til meg selv at dette er tvangstanker, og det er ikke farlig. Etterhvert begynte jeg å gå i samtaleterapi 2 ganger i uken, egentlig pga andre ting. Nevnte tvangstankene inni mellom, uten at behandleren tok det så veldig alvorlig. Sluttet på medisinene i våres da alt gikk veldig greit og de andre problemene var borte, men etter noen måneder, kom angsten og tvangstankene tilbake på en måte som jeg aldri har opplevd før! Tanken på om jeg kunne være pedofil surret i hodet non stop, og jeg var redd for at jeg skulle komme til å miste kontrollen totalt og misbruke tilfeldige barn eller familiemedlemmer uten at jeg ville det, bare for å få slutt på angsten og tvangstankene. Og redd for at kroppen skulle gjøre ting jeg ikke ville, f.eks. skubbe noen uti veien eller foran et tog. Ble selvsagt livredd av disse tankene, og som kjent, så fører jo det bare med seg enda mer angst og tvangstanker. Det var akkurat som om tvangstankene satt i hodet mitt og gnikket seg i hendene og lo jo verre det ble (for å bruke et annet bilde på det). Det var så gale at hvis kjæresten min tok på meg, fikk jeg tanker om "tenk hvis jeg innerst inne skulle ønske at han var et barn!". Helt absurd. Kontaktet behandleren min som beordret meg på medisiner igjen og fikk hastetime. Fikk beskjed om at dette ikke var et tilbakefall, men skjedde pga alle de andre problemene mine var borte, så nå kunne ikke angsten og tvangstankene gjemme seg bak andre ting. Dette er nå flere mnd siden, og alt i alt går det bedre nå, men likevel er tvangstankene der daglig og stiller spørsmålstegn ved alt jeg gjør. Jeg prøver å ikke gi opp, og si til meg selv at det blir bedre, men det er ikke alltid like lett. I tillegg føler jeg at behandleren min kanskje ikke er den mest erfarne når det kommer til OCD og tvangstanker. Hun har flere ganger spurt meg om jeg virkelig er sikker på at jeg ikke er pedofil, noe som selvsagt har fått angsten til fly i taket og tankene begynner å lure på om hun egentlig tror jeg er det, men ikke vil si det til meg. I tillegg har hun spurt om tvangstankene er mine egne, eller om de kommer utenfra. Skjønner jo selvsagt at hun sikter til scizofreni, men etter 5 år i behandling burde hun jo kjenner meg bedre enn som så (selv om jeg vet at hun spurte om dette bare for å være helt sikker). Dette endte opp med en enorm frykt for at jeg egentlig var scizo, jeg bare visste ikke om det og ingen ville fortelle meg det! Hjelpes.. Har blitt henvist videre til en spesialist på OCD, men er dessverre litt ventetid der. Er det noen som har noen solskinnshistorier å komme med?

Anonymkode: 83ff1...c93

[AnonymBruker]

Har OCD (sjekketvang) er ikke frisk ennå, kjenner på depresjon også etter hvert, har ikke vært depreimert før.

Anonymkode: d2e10...b98

[AnonymBruker]

Jeg har det i en mild grad. Klarer fint å leve med det, selv om at det styrer hverdagen min. 
Viste ikke at jeg hadde det før mamma sa "du bør fortelle psykologen om det og det, for det er ikke normalt". Vips så ble det enda en diagnose i journalen min 

Det jeg MÅ gjøre, fordi sykdommen sier jeg må gjøre det, er verdt å leve med. For det sykdommen sier kommer til å skje hvis jeg ikke gjør det er for skremmende. Så jeg gjør det heller, enn å kjempe imot og utfordre sykdommen.

Jeg sliter også med det at jeg tenker på en ting, og klarer ikke å slutte å tenke på det før jeg gjør det. 
F.eks "jeg burde ta en dusj". Hvis jeg ikke dusjer NÅ så klarer jeg ikke å slutte å tenke på det. Også utvikler det seg til panikkangst, jeg får rett og slett panikk for tankene går videre til katastrofetanker hvis jeg ikke gjør det. Hvis jeg tenker "jeg må vaske kjøkkenet", så MÅ jeg gjøre det for å få slutt på tankene, eller om å spise en eller annen ting. Ufattelig slitsomt, men går greit å leve med. 

 

 

Anonymkode: 9e0d4...757