Gå til innhold

Kattens tekster og tanker.


Katten.2.0

Anbefalte innlegg

Det er lenge siden jeg har hatt mareritt av den virkelige ille typen. Som regel har lukten og varmen hennes forvist dem. Ihvertfall fått dem til å skrumpe inn.

Før hun kom i bildet hadde jeg mange av dem. Før fikk jeg sjeldent mer enn to timers søvn av gangen, før jeg våknet med den falmende vekten av druknede barn i armene mine. Eller kanskje hvordan det føles å få hovedpulsåren kuttet. Hvordan den varme klebrige væsken flyter ut over kroppen, hvordan musklene lammes, hvordan alt går saktere, hvordan hjernen begynner å sovne, før den innser at dette er de siste sekundene med bevissthet igjen og angsten gjør dem til en brennende lidelse. Nå kan jeg ikke huske sist jeg våknet med et kvalt hyl i halsen, før denne natten.
 
Vi var på besøk i mine besteforeldres gamle hus. Min mormor og morfar, som begge har vært død og begravet i mange år. Huset deres var mitt andre hjem, og det tryggeste stedet i hele verden. Mesteparten av barndomsminnene mine er derifra. Ihvertfall de gode. En kan si at vi hadde et nært forhold, men det vil virkelig ikke yte forholdet rettferdighet. De var av typen besteforeldre man ser på film. De som kun få er velsignet med. Jeg var det. Og selv om jeg var med på å bære kroppene deres til deres siste hvilested, er de ikke død for meg. I min verden lever de fortsatt. Mormor står og steker vafler, og jeg trenger bare å snike meg inn og prøve å stjele en uten at hun oppdager det. Morfar er ute og fisker dagens middag, og er jeg heldig tar han meg med ut til langt på natt. De lever fortsatt, det er bare et tiår siden sist jeg besøkte dem. Jeg burde bli bedre på det.
 
Vi var på besøk i huset deres. Jeg, kjæresten min og min nærmeste familie. Sommersolen varmet gresset utenfor, og jeg viste min kjære hvor jeg pleide å disse som barn. Med det varme gresset under de bare føttene, var det like idyllisk som i barndomsminnene mine. Jeg gjenopplevde dem med henne, fortalte henne om hvordan livet var her. Hvor trygt det var, hvor mye kjærlighet det var.
Jeg tror det er en av grunnene til at jeg har savnet dem så ekstremt mye i det siste. Jeg vil vise dem at det gikk bra. At jeg endte opp som en ganske grei kar. Vise dem at jeg har en kjæreste jeg ser for meg å tilbringe resten av livet i lag med, en kjæreste som jeg ikke skjønner hvordan jeg fikk, at jeg har fått livet på stell, at oldebarn sikkert ikke er langt unna, at jeg - til tross for utgangspunktet - endte opp som en bra mann. At jeg er lykkelig. At de kan være stolt. Jeg fikk aldri vist dem det.
 
Vi var på besøk i huset deres. Jeg viste henne hvor morfars tøfler pleide å stå, og hvordan jeg pleide å gjemme meg i garderobeskapet. Den gamle telefonen med ringeskive. Kroken med alle bøkene i, hvor jeg fikk lese om haier og andre uhumskheter. I det jeg viste henne trappen, som jeg har falt så alt for mange ganger ned, hørte jeg en lyd oppe. En lyd fra soverommet deres.
Med håp i hjertet løp jeg opp trappetrinnene. Selv om det var mørkt, husket kroppen min fortsatt hvor trinnene var. I det jeg når det øverste trinnet, hørte jeg en lyd jeg aldri trodde jeg skulle få høre igjen: Stemmene deres. Gleden og skrekken fyller kroppen min, for bare tanken på stemmene deres er nok til å bringe tårer i øynene mine, men samtidig visste jeg at det ikke kunne være mulig. Jeg visste at det måtte være en drøm.
 
I det jeg raste mot døren deres, var det som om noen helte sprit på balansenerven min. Døren deres åpnet seg, samtidig som jeg segnet bakover. Verden spant og formene ble dratt utover, innover og i bølgeform. Morfar kom gående ut, selv om det så mer ut som han fløt ut for meg, ikledd sin vanlige dressbukse, en skjorte med de øverste knappene åpen og ermene brettet opp. Han smilte et umenneskelig smil, samtidig som jeg så at det var to til av ham inne i rommet, helt likt kledd.
 
Med en enorm viljestyrke klarte jeg å dra meg selv opp. Jeg tvang verden på plass igjen, slik at jeg kunne se morfar foran meg. Med gråten i halsen klarte jeg å få fram 'Jeg vet dette er et mareritt, men det er så ufattelig godt å se deg.' før jeg la armene rundt halsen hans og klemte ham inntil meg. Han var akkurat slik jeg husket det. Jeg kunne kjenne huden hans, lukten hans, varmen hans, klemmen hans. Jeg visste at dette var en av de få gangene jeg ville ha muligheten til å oppleve ham igjen, så jeg nøt hvert et øyeblikk. I sidesynet så jeg enda en skikkelse inne i rommet. Mormor.
Hun var like skjør som hun var mot slutten, men fortsatt med en verdig og varm holdning. Smilet slik det alltid hadde vært. Det tok meg kun to kjappe steg før jeg kunne klemme henne òg. 'Dere aner ikke hvor mye jeg har savnet dere.'
 
Dessverre fikk jeg ikke nytt klemmen ordentlig. Jeg mistet kontroll over drømmen igjen, og hjernen min gjorde som den elsker: Den tar det som betyr noe og vender det mot meg.
Ansiktet til mormor begynte å forandre seg. Det var som en skygge la seg over henne. Hun ble mørkere rundt øynene og fargen forsvant fra ansiktet. Hun smilte med en åpen munn, men jeg kunne ikke se tennene. Det er noe ekstraordinært jævlig med å se de to største symbolene på trygghet og kjærlighet, bli omgjort til den dypeste redsel. Mormor gjorde ikke noe spesielt. Hun bare smilte og kom mot meg, samtidig som de tre versjonene av morfar prøvde å omringe meg. Morfar så ikke så annerledes ut, sett bort fra galskapens glede i munnen.
 
'Det er et mareritt! Du må bare vekke deg selv!' tenkte jeg med meg selv. Jeg samlet den gjenværende viljestyrken og prøvde å vekke meg selv. Prøvde å kjenne etter den bakenforliggende virkeligheten. Prøvde å visualisere at jeg tok meg selv dit. Så for meg at jeg våknet. Ingen effekt. Jeg fylte lungene med luft. 'Noen må sove i nærheten av meg, jeg må bare rope høyt nok! Tvinge kroppen til å motvirke søvnbedøvelsen!' Mormor gjorde noen bevegelser med hånden, og jeg klarte ikke å rope. Klarte ikke å rope på hjelp. De beveget seg nærmere meg. Panikken overtok. Selv gjennom søvnens slør, kunne jeg kjenne at kroppen min hyperventilerte. De kom nærmere, og det var ingenting jeg kunne gjøre.
 
Så kom jeg på vinduet. Ethvert soverom har et vindu som er stort nok til å flykte gjennom. Med en kraftanstrengelse hev jeg hele kroppen mot det. I følge enhver amerikansk film, skulle jeg gått rett igjennom. Panikken ble dermed enda større i det vinduet elegant sendte meg tilbake mot dem. Milisekundet etter stupte den ene morfar-skikkelsen i meg, og med en imponerende kraft for vi gjennom vinduet.
 
På vei ned var vi ansikt til ansikt. Han sa ingenting. Så ikke noe bekymret ut over at vi var i et fritt fall, med ti meter ned. Han bare stirret meg i øynene og smilte.
 
Det myke gresset tok av for fallet, og jeg var imponerende kjapt oppe på beina. Jeg løp alt jeg hadde ned innkjørselen til huset deres. Nederst snudde jeg meg for å se etter forfølgerne. I vinduet stod mormor og morfar, slik de alltid stod i min barndom. De stod der og vinket til oss mens vi kjørte fra dem, og nå vinket de til meg igjen.
 
Følelsen av å få et slikt minne brukt i mot meg, var som om noe ble ødelagt inni meg. Jeg snudde meg for å løpe vekk, men den ene morfar-skikkelsen var der. Den grep meg og snudde meg mot huset igjen. Mormor og morfar var nå helt inntil meg. Fortsatt smilende.
Endret av Katten.2.0
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • 3 uker senere...

En tekst jeg skrev for ca. ett år siden.


Det er mørkt ute. Ikke det mørket man får når man er i villmarken og skyene dekker for månen. Dette mørket er det som brer seg over byen midt på natten. Det pakker seg godt rundt byen, som om den fryser. Som om mørket er den tykke vinterdynen man finner fram når kvikksølvet vandrer i de blå farver. Dog er det ikke et svart mørke. Lysene fra byen gir varme til mørket, de gir mørket en oransje glød.

Gløden lyser opp de mørklagte husene. Lyser opp bladene som rasler langs forlatte lekeplasser. Lyser opp de tomme gatene. Det er egentlig en ensom glød. Et ensomt mørke.

Ensomheten gjør meg ingenting – jeg velkommer den. Bilen min er den eneste som flyter langs gatene. Lysene mine er det eneste tegn på liv. Tankene mine er de eneste som ikke er forsvunnet blant drømmer. Det er når resten av verden sover at magien våkner. Når det kun er du som kan oppleve noe, så kan man riste av seg omverdens bånd og begrensninger. Alt er mulig.

Det er når jeg flyter mellom de drømmende at tankene mine kan kutte sine anker. Det er som om jeg suger energi fra drømmene rundt meg. Som om kreativiteten deres nærer min egen. Som om den sovende verden smyger seg inn i blodet mitt, dråpe for dråpe, som et naturlig dop. Tankene flyter og inntrykkene forsterkes. Måneskinnet kan være så vakkert at det bringer en tåre fram i øyekroken, og samtidig er det uendelig trist at jeg aldri vil kunne skildre månen like vakker som jeg opplever den.

På samme måte blir jeg aldri fornøyd med skildringene mine av deg. Jeg vil aldri kunne forklare følelsen av å la fingeren følge den varme og myke huden din. Jeg vil aldri kunne la ordene mine male bildet av de perfekte formene dine. De vakre linjene dine. Jeg vil aldri kunne beskrive begjæret du skaper i meg. Men mest av alt, vil jeg aldri kunne fortelle om deg. Kompleksiteten din. Humoren din. Den skarpe tungen din. Latteren din – den fantastiske latteren. Jeg vil aldri kunne gjenskape deg på papiret. Ethvert forsøk blir som en barnetegning. Grå, grunn og smakløs. Du blir som et skall, med en hul og død kjerne. Uansett hvor mye jeg prøver å pakke inn i deg, vil jeg aldri kunne gjenskape varmen din. Gjenskape deg.

Konklusjonen er like enkel som den er innlysende:
jeg elsker deg.

Jeg har elsket deg siden første gang jeg så deg. Jeg har elsket stemmen din siden jeg hørte den for første gang. Elsket øynene dine siden de møtte mine. Elsket lukten din siden første gang den fylte lungene mine. Elsket latteren siden første gang du lo så du ikke fikk puste. Elsker leppene siden de møtte mine. Selv når jeg fikk se sidene av deg du skammer deg over – de sidene du ser på som mangler eller hakk i lakken, selv da elsket jeg deg.

Når det kommer til det negative, har mange mennesker en tendens til å bruke 'til tross for'. 'Jeg elsker deg til tross for ...'
De har ikke skjønt noen ting. Jeg elsker deg ikke til tross for dine mangler. Jeg elsker deg på grunn av dine mangler. Jeg elsker deg.

Det er bare et lite problem – du eksisterer kun ett sted: i hodet mitt.

Jeg ser deg dog overalt. Jeg ser deg når jeg møter ei ny jente. Ser deg første gang jeg kysser henne. Første gang jeg har sex med henne. Jeg ser deg i øynene til kassedama når hun smiler ekstra bredt til meg. Ser deg i ganglaget til hun som gikk forbi meg. Hører deg i orgasmestønnene til enhver jente under meg. Jeg kjenner deg i fingrene som jenta lar gli langs kroppen min når hun går forbi meg. Smaker deg i det tungen min utforsker ei ny jente. Føler deg i det bølgene av ekstase skyller over kroppen min.

Jeg ser deg overalt. Jeg ser deg i enhver jente, og jeg mister deg hver eneste gang illusjonen brytes. Du knuser hjertet mitt hver gang du forlater denne verden. Du leker med meg når du dukker opp igjen og igjen. Jeg er en evig fortapt romantiker, og jeg slutter aldri å lete etter deg – selv om jeg egentlig vet at jeg først må klare å finne deg i meg selv, før jeg kan håper på å beholde deg.

Gløden, som reflekteres fra mørket, vitner om et ønske. Byen ønsker å bli opplevd, for nå ligger den død – og som i alle gode historier, vil mørket vike for solen og byen vil sakte komme til livet igjen.



Det er litt magisk at det kun gikk noen uker før jeg møtte henne. Hun var virkelig, og nå er hun min.

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Trygghet.

Et ord som skaper forskjellige følelser og bilder hos forskjellige mennesker. For noen er det kanskje sengen, kanskje å kjenne foreldrenes hender klemme rundt en, en spesiell lukt, en spesiell følelse. For noen kan det være noe så enkelt som å vite at man har mat i noen dager til. Husly.

Jeg skal ikke skryte på meg enorme lidelser, traumer eller mangler, likevel har det manglet trygghet i store deler av livet mitt. Misforstå meg rett, jeg måtte aldri flytte, hadde klær på kroppen, spiste varmt og presterte meget godt på skolen - jeg var bare ikke trygg mesteparten av tiden, noe som sikkert henger i lag med at jeg kan ikke huske store deler av barndommen. Tryggheten min fant jeg hos mine besteforeldre, som jeg skrev om tidligere. Jeg besøkte faktisk graven deres rett før jul. For første gang siden de ble gravlagt.

Det nærmeste jeg kom genuin trygghet, etter dem, var når jenta våknet før meg og jeg kunne høre henne tusle rundt i leiligheten. Vi måtte hatt et bånd hakket over det rent fysiske, slik at jeg kunne stole på henne. Da kunne jeg endelig sove trygt, siden det var noen som passet på meg. Beskyttet meg mot marerittene. Til å være to meter høy, glad i kampsport og tidligere dørvakt, er det overraskende hvor liten og svak man kan føle seg. Noen ganger er alt man trenger en god klem, men det å innrømme en slik svakhet ligger alt for dypt i meg, så jeg spør aldri.

I dag har jeg en annen type trygghet. Den mest anerkjennende jeg noensinne har vært borti. Jeg har et annet menneske som har sett meg. Hele meg. Hun har sett mine aller verste sider. Hun har opplevd dem. Hun har kjent på dem. Hun har sett konsekvensene på nært hold. Og hun elsker meg. Til tross for et mørke som ville skremt de fleste, så klarer hun å se de gode sidene i meg. Klarer å se utviklingen min. Klarer å se mørket i meg, uten å vike blikket.

Av og til ligger jeg med hodet i fanget hennes. Hun pusker meg i håret. Hun kjærtegner leppene mine. Lukten hennes beroliger musklene mine. I det hun begynner å synge, forsiktig, ømt og varmt, forsvinner jeg. Tilbake ligger den lille utrygge gutten som bare ville være trygg.
Når jeg dør, håper jeg det blir slikt. I hennes favn, med hennes lukt og hennes sang rundt meg. Jeg vil kunne møte det store intet med en trygghet som følger meg inn. Kroppen vil bli tung og kraftløs. Omverden vil fades ut, men både sangen og lukten hennes vil være med meg i det jeg gir meg hen til mørket.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

  • 2 måneder senere...

Du burde skrive mer og dele mer syns jeg. Du skriver fantastisk og gripende. Kjæresten din høres ut som den vakreste i hele verden, fordi du beskriver henne på en så intens og vakker måte. Virker som om du kan gjøre alt om til noe vakkert med ord. Keep'em coming! Har et vagt ønske om at du har en blogg av noe slag som du skriver på. Slike skriveferdigheter bør deles. 

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for fine ord. Det gav meg en ordentlig boost i humøret (og egoet)!

Jeg elsker å skrive, og burde sikkert skrevet betraktelig mer. Dessverre har jeg det såpass travelt at min tekstproduksjon aldri ville kunne forsvart en blogg. Om det en gang skjer, så skal du være den første som får en link.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har vært en del død rundt oss i det siste. Tapte sjeler som ble røvet fra verden alt for tidlig. Begravelser som ble framskyndt en god mannsalder. Klemmer som aldri mer kan gjengjeldes. Det får en til å tenke.

Livet er så skjørt. Før vi vet ordet av det, kan det svinne i hendene våre. Uansett hvor hardt vi klemmer rundt det, uansett hvor panisk vi prøver å omfavne det, så vil det alltid være flyktig. Tenk, hele betingelsen for vår eksistens, er utenfor vår kontroll. Før man tar den tilbake. Det eneste man virkelig eier her i livet, er døden. Det får meg til å tenke.

Hva skjer? Jeg liker å tenke at de er med oss videre på en eller annen måte. Om det er i tankene våre, handlingene våre, i et himmelrike, i en alternativ verden - det er en fin tanke. Om det befinner seg en sivilisasjon 65 millioner lysår unna, som ser mot jorden, vil de se på dinosaurene som levende. Betyr det at de på sett og vis er i live? Betyr det at jeg kun må reise litt hurtigere enn lysets hastighet for å gjenoppleve falmende minner? Høre en stemme på ny? Kjenne en lukt? En klem?
Så kommer jeg tilbake til mine rasjonelle tanker. Mørket. Intet. Det motsatte av eksistens. Det er en skummel tanke. En kald tanke. Men energien som jeg består av, har alltid eksistert og vil alltid eksistere. Den bare endrer form. Det er en litt mer hyggelig tanke. Det får meg til å føle.

Død har en fascinerende evne for simplifisering. Det gjør omverden enklere. Døden fjerner støyen rundt oss. Fjerner realityshowene, fjerner jaget etter perfeksjon - den fjerner støyen og erstatter den med en ro. En takknemlighet. Man blir takknemlig for det man har. Helt til vår manglende konsentrasjonsevne forteller oss hvordan et oppusset kjøkken vil gjøre oss lykkelig. Jeg tror forsåvidt oppriktig at å pusse opp kjøkkenet vil gjøre meg litt mer lykkelig. Ihvertfall midlertidig. Helt til jeg husker at jeg bør lære meg et instrument. Men jeg tok faktisk en ting med meg videre: Takknemligheten for mine nærmeste, familie så vel som venner. Jeg er utrolig heldig som har dem. Mest av alt er jeg heldig som har deg, jenta mi.

Det er litt ironisk, nærmest skammelig. Det er de som står oss nærmest, de som betyr mest, som oftest blir tatt for gitt. Selv om jeg forteller deg hver dag hvor glad jeg er i deg, hvordan jeg elsker deg. Selv om jeg begjærer deg hver eneste dag. Selv om jeg får deg til å flire hverdag. Selv om jeg vil gjøre deg stolt hver dag. Selv etter alt dette, så er jeg kanskje ikke flink nok til å verdsette deg. Ikke flink nok til å fortelle deg hvor stolt jeg er av deg. Hvor stolt jeg er over alt du har fått til. For mennesket du har blitt. Hvor glad jeg blir hver gang du smiler. Det eksisterer intet vakrere, intet mer beroligende og intet som sprer mer glede enn smilet og latteren din.

Du sover på siden av meg. Vakker. Trygg. Jeg liker ihvertfall å tro at du er trygg. At det er jeg som gjør deg trygg. Det er en fin tanke.
Men i morgen er vi tilbake til hverdagen, og det er i hverdagen at denne bevisstheten og takknemligheten sakte men sikkert blekner til fordel for smålige irritasjoner. Heldigvis gjemmer ikke takknemligheten seg langt borte. Den lurer alltid rett rundt hjørnet, og den minste av gester kan lokke den fram. Jeg tror det er nøkkelen til et godt forhold: Å lokke fram takknemligheten før man virkelig tar hverandre for gitt.

Men hva vet vel jeg? Jeg klarer ikke å bestemme hvilken farve på kjøkkenet som vil gjøre meg mest lykkelig. Kanskje en dus blå?

Endret av Katten.2.0
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Den 5.4.2016 at 20.02, Katten.2.0 skrev:

Takk for fine ord. Det gav meg en ordentlig boost i humøret (og egoet)!

Jeg elsker å skrive, og burde sikkert skrevet betraktelig mer. Dessverre har jeg det såpass travelt at min tekstproduksjon aldri ville kunne forsvart en blogg. Om det en gang skjer, så skal du være den første som får en link.

Jeg gleder meg til jeg får den linken en dag (krysser fingrene for det, iallefall)! :hoppe:  

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Annonse

Den 19/04/2016 at 21.27, Ravnklo skrev:

Jeg gleder meg til jeg får den linken en dag (krysser fingrene for det, iallefall)! :hoppe:  

Du finner link i signaturen min :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 5 måneder senere...

Noen ganger ser jeg etter hjelp-knappen. Hvor er brukerveiledningen? Hvor er fasiten?

Noen ganger skulle jeg ønske at det kom et betryggende ansikt til meg. Ansiktet ville sagt, smilende: Du har gjort en god jobb. Du har vært flink, men vi tar over nå. Ta deg en ferie fra livet. Ta deg en ferie fra tankene dine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Citronella
På 4.11.2016 den 5.33, Katten.2.0 skrev:

Noen ganger ser jeg etter hjelp-knappen. Hvor er brukerveiledningen? Hvor er fasiten?

Noen ganger skulle jeg ønske at det kom et betryggende ansikt til meg. Ansiktet ville sagt, smilende: Du har gjort en god jobb. Du har vært flink, men vi tar over nå. Ta deg en ferie fra livet. Ta deg en ferie fra tankene dine.

Klem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 måneder senere...
Annonse

[1] Category widget

  • 1 måned senere...

Over en liter ren sprit flyter i blodet mitt. Utallige liter øl holder dem med selskap. Weeden har ingen effekt, ei de smertestilende.

Den splitter nye diagnosen underbygger de konstante smertene. De nye samtalene forklarer pinelsen.

Over en liter ren sprit flyter i blodet mitt akkurat nå. En mindre mann ville dødd, men jeg er så alt for bevisst. Hvorfor er det ingenting som kan gi meg en pause!? Hvorfor hjelper ingenting?!

Er jeg dømt til å vandre med denne smerten? Er jeg dømt til å føle denne døden?

Jeg har vært påvirket i en måned i strekk. En skulle tro at det hadde en effekt, men jeg er verken mer eller mindre oppgitt - kun mer sliten.

Faen ta deg. Faen ta deg òg. Dere er to mennesker som har voldt meg mer skade enn resten av verden til sammen. Faen ta dere.

Endret av Katten.2.0
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 5 uker senere...

Jeg er så sliten. Jeg er så lei smertene. Så ufattelig lei knyttneven som griper rundt innvollene mine og nekter meg livets rett.

Edru i en uke. Ikke helt, men nært nok. Så sliten, og klar til å sove i en mannsalder. Skulle ønske noen sang for meg, for jeg vil ikke tilbake til marerittene. Jeg vil hjem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...