Frivillig vennelaus

[AnonymBruker]

Hei! 

Eg er ei 19 år gammel jenta som er ganske stille og rolig av meg, men som andre seier så "blomstrer" når eg først blir komfortabel med andre. Har alltid hatt mange bekjente og kanskje 2-3 gode venner. Blei ofte innvitert med og innviterte ofte jentegjengen heim. Det siste året så var det mykje drama og baksnakking i gjengen. Eg valgte difor å melde meg heilt ut. No sitter eg igjen med 1 venn. Ho har no flytta vekk så har kun sett henne 2 ganger siden sommar. Eg bur fortsatt heime, jobber og sparer pengar til eg skal flytte og studere til neste år. 
Eg er veldig komfortabel med å kun ver med sjølv om dagane. Fekk dårlig sjølvtillitt av ver med jentene og trivdes absolutt ikkje saman med dei. No er eg veldig fornøyd med meg sjølv. 

Men foreldrene mine maser konstant om at eg må gå ut å finne meg venner! Føler meg "ensom" når dei heile tida skal trøkke inn i trynet på meg at eg er vennelaus... Blir og ganske flau når andre spør meg om kva eg gjer om dagane og eg svarer at eg som oftast er aleine utenom når eg er på jobb. Føler ikkje det er akseptert å ver så mykje aleine som det eg er. 

Har kjæreste(avstandsforhold) og denne eine vennen så er jo ikkje slik at eg er heilt aleine her i verden. Kvalitet framfor kvantitet seier eg...

Veit ikkje kor eg vil med dette, men trengte å få lufte tankane litt. Andre som har det likt? 

Anonymkode: 7962d...423

[AnonymBruker]

Du høres super ut, moden og smart, og ser din egen verdi og hva som er viktig for deg!

Stå på ditt!

Anonymkode: 8275c...03a

[Fruziria]

Gjør det du er mest komfortabel med selv 😊 Det beste er å trives med seg selv

[GangstaPrest]

Det høres veldig greit ut for meg. Jeg har mange venner selv, også mange jeg trives godt med, men liker egentlig godt å være alene. Derfor sier jeg ofte nei til ting jeg ikke er så gira på, og blir ofte hjemme i eget selskap. Kanskje ikke akkurat samme situasjon, men jeg skjønner i alle fall hva du mener, og synes ikke det bør være noen skam i det.

Kanskje du får en ny vennegjeng som faktisk får deg til å føle deg bra når du flytter for å studere, min erfaring er at det er lettere å finne folk man har mer til felles med (og som er modne nok til å droppe barnslig drama og baksnakking) når man studerer. Og hvis du ikke finner interessante folk du trives med der heller, er det ikke noe å stresse med. Heng med de du har lyst til å være med, og drit i alle andre!

[Brabla]

Jeg er av samme typen. Har noen venner jeg treffer rundt annenhver helg, men ellers er jeg for det meste for meg selv. Trives godt med det  

Men det er irriterende når folk maser om at man må være mer sosial.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det akkurat slik selv. Jeg er vel av typen ekstremintrovert, og har alltid trivdes best i eget selskap. Jeg orket ikke alt drama med jentene i klassen på skolen, og foretrakk å være for meg selv. For meg var ikke det noe problem. Problemet var at det tydeligvis var et problem for lærere og foreldre... Jeg ble til og med sendt til skolepsykologen for de var så bekymret for asosialiteten min. Og DET var et problem for meg. Det knakk selvbildet mitt helt. Jeg fikk presset inn at det var noe Galt med meg, at jeg var unormal og på grensen til syk. Mens jeg trivdes helt fint med å ha det slik, og faktisk valgte det selv fordi jeg likte det best sånn. 

Jeg foreslår at du forklarer til folk at du velger å være alene, fordi du liker det best selv, og be dem om å slutte å lage et problem av det, for det får deg til å føle deg som dritt. 

Anonymkode: 0e7ee...4ff