Alene og deprimert

[AnonymBruker]

Hei. 
Jeg har det veldig vondt for tiden. Jeg er kun 17 år gammel og sliter mye med meg selv. Før var jeg en sosial og gla jente, men når føler jeg bare hele verden raser sammen rett forran øynene mine. Jeg har nettopp begynt på en ny skole (vg2) og måtte bytte skole fordi jeg ikke hadde gode nok karakterer for å komme inn på den skolen jeg gikk på først. Jeg trives ikke i det hele tatt på den nye skolen og savner venninnne mine. Nesten alle vennene mine er reist på utveksling og jeg synes det er vanskelig å få nye venner. På skolen går det greit fordi da er jeg med de i klassen, men på fritiden er jeg veldig alene og har ingen å være med. Det er vanskelig å ta kontakt med nye personer siden de aller fleste har side egne gjenger. Jeg har prøvd i rundt to måneder. Det at jeg er så alene gneger veldig på selvtilliten min. Jeg føler meg ikke bra nok og føler at jeg jobber hardt på skolen, men likevel får dårligere karakterer. Jeg føler meg utrolig mislykket og vil mest av alt bare forsvinne. Begge foreldrene mine jobber i helsevesenet og sier at enkelte sykdommer som er psykisk bare er klagesykdommer. Det er derfor vanskelig for meg å snakke med de også. Når jeg er alene gråter jeg hele tiden. Hver gang jeg går hjem fra skolen springer jeg det siste stykket fordi jeg er redd for å bli kidnappet. Føler jeg lever i konstant frykt. Jeg har en del fravær (5 dager) dette halvåret, og det er kun dager hvor jeg har vært for sliten for å gå på skolen. Jeg trives så lite på skolen, og gråter av og til på doen der også. Mamma og pappa vet ikke at jeg ikke er på skolen. Er det noen som har vært i lignende situasjoner? Og hvis noen har det, hva gjor dere? Jeg trenger sårt hjelp. 
 

Anonymkode: 54072...d07

[Yvss]

Hei. 
Jeg har det veldig vondt for tiden. Jeg er kun 17 år gammel og sliter mye med meg selv. Før var jeg en sosial og gla jente, men når føler jeg bare hele verden raser sammen rett forran øynene mine. Jeg har nettopp begynt på en ny skole (vg2) og måtte bytte skole fordi jeg ikke hadde gode nok karakterer for å komme inn på den skolen jeg gikk på først. Jeg trives ikke i det hele tatt på den nye skolen og savner venninnne mine. Nesten alle vennene mine er reist på utveksling og jeg synes det er vanskelig å få nye venner. På skolen går det greit fordi da er jeg med de i klassen, men på fritiden er jeg veldig alene og har ingen å være med. Det er vanskelig å ta kontakt med nye personer siden de aller fleste har side egne gjenger. Jeg har prøvd i rundt to måneder. Det at jeg er så alene gneger veldig på selvtilliten min. Jeg føler meg ikke bra nok og føler at jeg jobber hardt på skolen, men likevel får dårligere karakterer. Jeg føler meg utrolig mislykket og vil mest av alt bare forsvinne. Begge foreldrene mine jobber i helsevesenet og sier at enkelte sykdommer som er psykisk bare er klagesykdommer. Det er derfor vanskelig for meg å snakke med de også. Når jeg er alene gråter jeg hele tiden. Hver gang jeg går hjem fra skolen springer jeg det siste stykket fordi jeg er redd for å bli kidnappet. Føler jeg lever i konstant frykt. Jeg har en del fravær (5 dager) dette halvåret, og det er kun dager hvor jeg har vært for sliten for å gå på skolen. Jeg trives så lite på skolen, og gråter av og til på doen der også. Mamma og pappa vet ikke at jeg ikke er på skolen. Er det noen som har vært i lignende situasjoner? Og hvis noen har det, hva gjor dere? Jeg trenger sårt hjelp. 
 

Anonymkode: 54072...d07

Vondt å høre at du har det sånn<3

Det er ikke lett og være ny på et nytt sted alltid, ihvertfall ikke når du føler sånn som du gjør. Men jeg er sikker på at du er en kjempe søt jente som får deg venner etterhvert! Høres ikke noe bra ut at du går rundt i konstant frykt, det føles vondt og du utstråler også at du er veldig usikker. Det kan jo gjøre at det blir vanskeligere å få seg venner. Kanskje du kan prøve å jobbe med frykten din? Utfordre deg selv hver dag? Begynne å trene styrke eller noe kampsport?, da vil man etter en stund føle seg som en "sterk kriger" får mer selvtillit å noe annet og fokusere på. 

Det vil alltid være perioder i livet man føler seg litt ekstra alene, men hvis man lærer seg å like sitt eget selskap vil det bli mye mye lettere å komme forbi sånne perioder.

Ta vare på deg selv! Masse lykke til <3

[kari2]

<3 

[eeyoree]

<3

[AnonymBruker]

Hei. Jeg syns så vondt om deg for jeg vet hvordan du har det. Jeg flyttet til Oslo for å studere og følte meg også veldig ensom. Jeg hadde folk å henge med på skolen og noen å dra ut med i helgene, men hadde ikke de nære vennene. Hvis ingen skulle ut lørdag kveld kunne jeg gå en hel helg om ikke lengre uten å være med noen. Er litt skummelt å gå sånn lenge for man blir bare mer og mer usikker på seg selv og ser ingen løsning. Jeg så heller ikke å ringe foreldrene mine som et alternativ. Løsningen for meg var at jeg vart ferdig på skolen og hadde sagt opp deltidsjobben min, men fikk ikke jobb. Så jeg hadde ikke noe valg enn å flytte hjem til mamma og pappa igjen. Det vart så mye bedre. Selv om jeg verken hadde jobb eller leilighet, var det å komme til et sted hvor det var folk i huset hele tiden og der hadde jeg de gamle vennene mine løsnngen. Vet ikke om du bor hjemme eller på hybel, men jeg ville tatt sjansen på å snakke med foreldrene dine. Jeg trodde heller ikke mine brydde seg. De mener nok ikke all psykisk helse er syting. Spesielt ikke din helse. Kanskje du kan begynne med en hobby som tar litt tid. Ikke en som bare er to timer en kveld i uka. Som har turer og samlinger i helgene for eksempel. Eller du kan flytte inn i et kollektiv hvis du bor alene. Du er ikke alene om å føle det slik. Ting kan bli bedre.

Anonymkode: 9a528...a61