Tips for å jobbe set ut av anoreksi

[altflyter]

Jeg har slitt med anoreksi en god stund. Jeg får oppfølging av proffesjonelle, men syntes dette er forferdelig vanskelig. Jeg lurer på hvordan andre med spiseforstyrrelser har kommet seg ut av det. Trenger litt motivasjon og personlige erfaringer. Som sagt. Jeg får profesjonell hjelp, men jeg vil gjerne høre litt erfaringer..

Hva gjorde du for å komme deg ut av det?

Fikk du tilbakefall?

Hvor lang tid tok det før du klarte å oppnå et sunt kosthold  og en normal vekt igjen?

[Abelona]

Det er fint at du får oppfølging av profesjonelle, det er en tøff jobb å komme seg ut av en spiseforstyrrelse. Jeg hadde anorexi i mange år, men er helt frisk i dag, har ikke hatt tilbakefall og er ikke redd for å få det mer. Men det tok lang tid, og skjedde gradvis. Ei god stund hadde jeg normal vekt, men spiseforstyrrede tanker, så ble de tankene gradivs færre. Hva som egentlig hjalp? Det er nok mange ulike ting. Det jeg vet var viktig for meg, var nye erfaringer, og drømmer for framtida. Da jeg var på det sykeste, hadde jeg for å være ærlig, ikke lyst til å bli frisk. Før jeg fikk anorexi, hadde jeg det ikke bra, jeg var både deprimert og veldig usikker på meg selv. Anorexien ble en flukt bort fra det. Så jeg så for meg at livet uten en spiseforstyrrelse, ville bli like vondt og vanskelig som det hadde vært, og tenkte i tunge stunder at da var det bedre å sulte i hjel. Jeg fikk etter hvert noen nye venner (som slet med det samme, jeg hadde ikke andre venner jeg snakket åpent med på den tida, og var veldig isolert). Jeg begynte å huske hvem jeg hadde lyst til å være og hva jeg hadde lyst til å gjøre igjen. Det var nok fordi jeg hele tiden hadde litt håp. Jeg gikk litt opp i vekt (pga. innleggelse og behandling) og begynte med noen fritidsaktiviteter jeg likte. Jeg så at det livet jeg egentlig ønsket meg, ville jeg ikke få så lenge jeg ikke spiste. Så jeg tror håpet om de tingene jeg drømte om at livet kunne være, og som jeg etter hvert forsiktig prøvde ut, bidro mye på veien mot å frisk. For hver ting som gikk bra, trengte jeg anorexien mindre. Eksempler er kafeturer med gode venner som jeg kunne snakke med, begynne på en utdanning, og til slutt fullføre den, at jeg ble så frisk at jeg kunne reise, først  korte turer, et par år seinere flere måneder i Afrika. Så å bli frisk tok flere år. Å være normalvektig gjør ikke at en er frisk. Men som du kanskje har hørt mange ganger alt, hjernen fungerer bedre og man har det bedre, og føler seg faktisk tynnere når man har en litt høyrere vekt. Jeg var besatt av å ligge på nøyaktig BMI 18,5 (nedre grense for normalvekt) om jeg måtte være normalvektig, en periode, men en eller annen gang gikk det over, og i dag vet jeg ikke hva jeg veier. Det å få behandlig, og jobbe med det som lå bak, de vanskelighetene som var der før spiseforstyrrelsen kom, det vonde jeg hadde opplevd, var også avgjørende.

Jeg vet ikke om dette kan hjelpe deg. Jeg vil i hvert fall gjerne si en gang til at det er mulig å bli frisk. Det trodde jeg virkelig ikke, jeg kunne ikke se det for meg i det hele tatt. Og jeg trodde i hvert fall ikke at det gikk an for meg å være frisk (normalvektig, og fungere i samfunnet, tenkte jeg da) og ha det bra samtidig.

Håper du snart får det bedre!

[altflyter]

Jeg har en BMI på 16,7, og vet at det er ganske alvorlig, så jeg vet at jeg er heldig som får hjelp, men jeg føler meg veldig alene i dette. Selv om jeg virkelig prøver så klarer jeg ikke å gå opp, og jeg klarer heller ikke finne motivasjon. Jeg spiser det som er overhodet nødvendig for å være i stand til å stå oppreist, men ikke mer. 

Hva fikk deg til å ønske  å bli frisk?

[Caterina]

Jeg har en BMI på 16,7, og vet at det er ganske alvorlig, så jeg vet at jeg er heldig som får hjelp, men jeg føler meg veldig alene i dette. Selv om jeg virkelig prøver så klarer jeg ikke å gå opp, og jeg klarer heller ikke finne motivasjon. Jeg spiser det som er overhodet nødvendig for å være i stand til å stå oppreist, men ikke mer. 

Hva fikk deg til å ønske  å bli frisk?

Nå har jeg ikke hatt alvorlig anoreksi siden tenårene, men har slitt med et forstyrret spisemønster siden det. Terapi er viktig (og nødvendig), men det som overraskende nok har hjulpet meg mest, var å begynne å trene aktivt - etter hvert med fokus på styrke. Nå vet jeg at jeg må spise nok for å opprettholde resultater, og fokuset mitt er en sterk og sunn kropp.

[Abelona]

Det var håpet om å kanskje kunne ha et meningsfult liv som fikk meg til å ønske å bli frisk. Jeg hadde ikke tro på det, men et lite håp som gradvis ble sterkere. Jeg ønsket meg et liv som kjentes meningsfullt, med familie, en jobb jeg likte, aktiviteter jeg likte. Jeg visste egentlig at for å få det, måtte jeg spise og bli kvitt de destruktive tankene og følelsene. Men det var fryktelig vanskelig. Angsten for å legge på seg var veldig stor. Når jeg tenker tilbake på det, var det nok ikke egentlig å legge på meg jeg var redd for, det var alle konsekvensen jeg trodde (var helt sikker på) det ville få. Jeg kom til å bli tjukk, stygg, alle ville merke hvor kjedelig jeg var, jeg ville ikke mestre hverdagen og uten å kunne skylde på at jeg var avmagret, det ville være fordi jeg var udugelig. Nå vet jeg at alt jeg trodde var feil. Da trodde jeg det så sterkt, at jeg hadde ikke klart å overbevise meg selv om noe annet.

Er det noe du savner, eller ønsker deg, som du, hvis du er ærlig med deg selv, ser at du ikke kan få nå når du er så syk? Og jeg må bare si at du fortjener hjelp. Det er veldig tøft selv om man får hjelp, men det er mulig