Trenger så sårt noen råd

[AnonymBruker]

Jeg har en bror som jeg vet sliter veldig. Han er 22 år og så vidt jeg vet, er han helt alene i verden. Han har ingen venner eller en gang bekjente, og den eneste sosiale stimulerende han får er fra oss i familien. Jeg kan så klart i diagnostisere han jeg, men er ganske sikker på at han sliter med sosial angst. Dette har han gjort siden ungdomsskolen. Da han skulle begynne på videregående, droppet han ut med en gang, og har siden den gang bare holdt seg hjemme liksom. Tidligere har han sett ut til å ha det greit med seg selv, til tross for dette, men nå er han svært deprimert. Jeg ser han ikke så ofte, da han bor i Oslo med faren vår, og jeg og resten av familien har vel kanskje rett og slett glemt han litt bort. Nå er han på besøk, og jeg får så fryktelig vondt i hjertet av å se han.

Det er ikke noe galt med han som skulle tilsi at han ikke kan få seg venner. Han er kjempesmart, og tok opp hele vgs som privatist, med omtrent bare femmere og seksere. Han er også utrolig flink til å spille gitar, og han snakker fransk, som han har lært seg selv. Han ser også relativt bra ut, og er jo egentlig veldig hyggelig. Dessverre så har han vel gått såpass lenge uten noen å snakke med at han rett og slett ikke får til å snakke lenger. Jeg prøver så godt jeg kan å prate med han, men aner rett og slett ikke hva jeg skal si. Spør jeg om hvordan det går, så sier han jo bare at det hår bra. Jeg hører han gråte innimellom, og han sover veldig mye nå. 

Han verken jobber eller går på skole, og han er ikke lenger ute av huset i det hele tatt.

Hele familien sliter vel egentlig med å prate med andre mennesker, men vi klarer oss liksom. Det er egentlig veldig anstrengt hjemme hos oss, ingen tør liksom å snakke ordentlig med hverandre, og alt er så overfladisk og kleint. Sykiske problemer har vel på en måte blitt litt tabu hos oss. Ingen snakker om det, og han har jo derfor gått med alt dette inne i seg i mange år. Selv går jeg til psykolog for angst, og dette er det ingen jeg kjenner som vet. jeg vil gjerne at han skal gjøre det sammme. Bare aner ikke hvordan jeg skal bringe det opp en gang. 

Aner noen hvordan jeg burde gå frem her? Eller har noen av dere vært i en lignende situasjon? Trenger så mange råd jeg kan få her. Føler meg så ubrukelig som ikke klarer å hjelpe i det hele tatt. Noen burde jo gjort noe før det gikk så langt som det har. Men ingen i familien klarer egentlig å snakke om noen ting.

Anonymkode: 5f9ea...f98

[AnonymBruker]

Å snakke med hverandre om vanskelige tema er kjempevanskelig, men det er en treningssak. Her er det viktig at noen begynner tenker jeg, selv om det kan være litt kleint. Hva med å skrive et brev til ham? Vær 100% ærlig, skriv at du har en sterk mistanke om at han sliter, at du bryr deg om han og at du gjerne vil hjelpe. Vær også ærlig på at du synes sånt er vanskelig å snakke om, men at dere kanskje kan prøve likevel? Hvis du forteller at du går i behandling for angst vil det kanskje bli mer naturlig for han også å åpne seg? Jeg har vært i en lignende situasjon selv med min bror, og det var en gedigen lettelse for oss begge den dagen vi faktisk satte oss ned og pratet 😊

Anonymkode: 1d923...0df

[AnonymBruker]

Å snakke med hverandre om vanskelige tema er kjempevanskelig, men det er en treningssak. Her er det viktig at noen begynner tenker jeg, selv om det kan være litt kleint. Hva med å skrive et brev til ham? Vær 100% ærlig, skriv at du har en sterk mistanke om at han sliter, at du bryr deg om han og at du gjerne vil hjelpe. Vær også ærlig på at du synes sånt er vanskelig å snakke om, men at dere kanskje kan prøve likevel? Hvis du forteller at du går i behandling for angst vil det kanskje bli mer naturlig for han også å åpne seg? Jeg har vært i en lignende situasjon selv med min bror, og det var en gedigen lettelse for oss begge den dagen vi faktisk satte oss ned og pratet 😊

Anonymkode: 1d923...0df

takk for svar. Hvordan satt dere ned å pratet? Hvordan gikk du frem? Blir rart å skrive til han, nå som han er hos oss. Så tror jeg må sette meg ned å prate med han. 

Var broren din sin situasjon veldig lik? Hva mer kan man gjøre for å hjelpe egentlig? 

Anonymkode: 5f9ea...f98

[AnonymBruker]

Vet du hva, jeg ville faktisk begynt med å gi ham positive tilbakemeldinger. Si til ham at du syns han er kjempesmart og flink til å spille gitar og alt det andre. Han er sånn han er fordi han har mista troen på seg selv.

Det er også viktig at du skaper tillit og virker troverdig når du roser ham. Du kan som Anonymkode: 1d923...0df sier, begynne med å fortelle hva du selv sliter med.

Anonymkode: be197...2e3

[AnonymBruker]

takk for svar. Hvordan satt dere ned å pratet? Hvordan gikk du frem? Blir rart å skrive til han, nå som han er hos oss. Så tror jeg må sette meg ned å prate med han. 

Var broren din sin situasjon veldig lik? Hva mer kan man gjøre for å hjelpe egentlig? 

Anonymkode: 5f9ea...f98

Det er mange år siden jeg var i en lignende situasjon, så jeg husker ikke detaljene. Men jeg tror det begynte med at både jeg og han hadde betrodd oss litt til mamma på hver vår kant, så fortalte hun meg litt av hva han hadde sagt til henne, og dermed ble det lettere for meg å ta det opp med han. Vi hadde begge angstrelaterte problemer som utartet seg på forskjellige måter.

Jeg synes forresten det er lettere å ha slike samtaler mens man gjør noe fysiske isteden for å bare sitte rett opp og ned ovenfor hverandre. Det kan være når man går en tur, rydder i boden sammen eller noe lignende. Det er noe med at praten går litt lettere, og det blir mer naturlig med noe stillhet innimellom

Bare det å ta det første skrittet og prate om slike problemer er ofte stor hjelp i seg selv. Uansett om han går til psykolog eller ikke så er det vondt og ensomt å ha sosial angst (om det er det han har) og ikke kunne betro seg til familie eller venner. Bare det at én person i familien (du) vet hvordan han har det kan være en enorm lettelse for ham. Om det viser seg at han ikke får behandling for problemene sine så kan kanskje du hjelpe ham ved å ufarliggjøre det (du går jo til psykolog selv), og kanskje hjelpe ham med det praktiske, som å bestille legetime og eventuelt bli med ham dit. Andre ting du kan gjøre er kanskje å inkludere ham i livet ditt/familiens liv. Du sier at han fort kan bli litt glemt, så du kan jo sende ham meldinger innimellom, invitere oftere på besøk, gjøre litt aktiviteter sammen når han først er der osv

Anonymkode: 1d923...0df

[AnonymBruker]

Det er mange år siden jeg var i en lignende situasjon, så jeg husker ikke detaljene. Men jeg tror det begynte med at både jeg og han hadde betrodd oss litt til mamma på hver vår kant, så fortalte hun meg litt av hva han hadde sagt til henne, og dermed ble det lettere for meg å ta det opp med han. Vi hadde begge angstrelaterte problemer som utartet seg på forskjellige måter.

Jeg synes forresten det er lettere å ha slike samtaler mens man gjør noe fysiske isteden for å bare sitte rett opp og ned ovenfor hverandre. Det kan være når man går en tur, rydder i boden sammen eller noe lignende. Det er noe med at praten går litt lettere, og det blir mer naturlig med noe stillhet innimellom

Bare det å ta det første skrittet og prate om slike problemer er ofte stor hjelp i seg selv. Uansett om han går til psykolog eller ikke så er det vondt og ensomt å ha sosial angst (om det er det han har) og ikke kunne betro seg til familie eller venner. Bare det at én person i familien (du) vet hvordan han har det kan være en enorm lettelse for ham. Om det viser seg at han ikke får behandling for problemene sine så kan kanskje du hjelpe ham ved å ufarliggjøre det (du går jo til psykolog selv), og kanskje hjelpe ham med det praktiske, som å bestille legetime og eventuelt bli med ham dit. Andre ting du kan gjøre er kanskje å inkludere ham i livet ditt/familiens liv. Du sier at han fort kan bli litt glemt, så du kan jo sende ham meldinger innimellom, invitere oftere på besøk, gjøre litt aktiviteter sammen når han først er der osv

Anonymkode: 1d923...0df

Det du sier høres veldig fornuftig ut. Skal prøve det ut og så får vi se. Det som bekymrer meg litt også er jo at jeg selv har slitt med redsel for det sosiale siden jeg gikk i syvende, og jeg har hatt venner rundt meg i flere år, uten å klare å komme over det. Tenker da bare på hvor vanskelig det vil være for han, som har slitt så lenge med dette helt alene, og nesten ikke vært ute på sikkert snart 10 år. Jeg går jo selv til psykolog, så jeg er jo klar over at det er litt begrenset med hjelp å få der. Jeg fikk 10 timer hos en psykolog, og nå som jeg snart har brukt de opp så er jeg jo på egenhånd igjen. Håper det finnes noe mer omfattende hjelp han kan få, kanskje gruppeterapi, som varer lengre. 

Anonymkode: 5f9ea...f98

[AnonymBruker]

Håper det ordner seg, og at både du og broren din får den hjelpen dere behøver. Jeg fikk ikke henvisning til psykolog fordi jeg ikke var syk nok, men fikk god hjelp hos familievernkontoret, da min angst var relatert til omsorgssvikt i barneårene og misbruk i tenårene. 

Lykke til

Anonymkode: 1d923...0df

[AnonymBruker]

Det du sier høres veldig fornuftig ut. Skal prøve det ut og så får vi se. Det som bekymrer meg litt også er jo at jeg selv har slitt med redsel for det sosiale siden jeg gikk i syvende, og jeg har hatt venner rundt meg i flere år, uten å klare å komme over det. Tenker da bare på hvor vanskelig det vil være for han, som har slitt så lenge med dette helt alene, og nesten ikke vært ute på sikkert snart 10 år. Jeg går jo selv til psykolog, så jeg er jo klar over at det er litt begrenset med hjelp å få der. Jeg fikk 10 timer hos en psykolog, og nå som jeg snart har brukt de opp så er jeg jo på egenhånd igjen. Håper det finnes noe mer omfattende hjelp han kan få, kanskje gruppeterapi, som varer lengre. 

Anonymkode: 5f9ea...f98

To tips...

1) Jeg ble kvitt 90% av angsten min etter to ganger på psykomotorisk fysioterapi. De driver med en avspenningsteknikk som er helt vilt bra og så har de en egen måte å lære deg å takle angst på. Det hjelper ikke bare å snakke om følelsene sine, spør du meg. Hands on!! (Men man snakker jo litt hos disse også, bare på en mer praktisk måte). 

2) Har du prøvd healing? Healing kan hjelpe mer i dybden og reparerer deg på litt annen måte. Jeg anbefaler deg å snakke med min mentor. Han er en ganske rå healer og flink med akkurat dette temaet. Han hadde også vært helt fantastisk for broren din og han har også et mentorprogram. Med healing kan man bare sitte hjemme på sitt eget rom og finne ut av ting over Skype, og slippe å gå ut av døra. Behandlingen er i alle fall veldig ufarlig og samtidig veldig "enabling". Jeg lover deg, og evt. han, et kraftig løft... (Snakker av erfaring ) Min mentor har en hjemmeside for mannlige kunder som heter hardhatspirit.com. Du kan gå inn og se på DivineEnergy.no hvis du er interessert. Eller søk litt rundt og se om du finner noen du føler mer for å snakke med. Viktig at man har kjemi med healer... men så må det også være seriøst. Jeg gikk til en dame en gang som var tidenes hyggeligste, helt til hun begynte å skulle selge meg abonnement på aloe vera-produkter, skrivebøker med engler i osv. :-/ 

 

 

Anonymkode: 66229...4f9

[AnonymBruker]

Vet du hva, jeg ville faktisk begynt med å gi ham positive tilbakemeldinger. Si til ham at du syns han er kjempesmart og flink til å spille gitar og alt det andre. Han er sånn han er fordi han har mista troen på seg selv.

Det er også viktig at du skaper tillit og virker troverdig når du roser ham. Du kan som Anonymkode: 1d923...0df sier, begynne med å fortelle hva du selv sliter med.

Anonymkode: be197...2e3

Veldig godt råd. PS - har selv hatt sosial angst og det gikk også veldig mye på utseende. Det kan godt hende det gjelder for ham også, selv om han er gutt. Og absolutt viktig å dele hva du sliter med, ja :-) 

Anonymkode: 66229...4f9