Forbrede seg på det verste, eller håpe på det beste?

[AnonymBruker]

Mest sannsynlig skal jeg etterhvert gjennom en operasjon for å fjerne en dermoid i øyehulen, som sitter veldig dypt og vanskelig til. Den skal bort fordi den begynner å gnage på skjelettet og dermed kan komme opp i hjernen, og selvfølgelig må jeg fjerne den da fordi alternaviter er mye verre, men det er mye risiko forbundet med inngrepet.

Det de er mest redd for er at de skal skade synsverven så jeg mister synet på det ene øyet, noe jeg selvfølgelig ikke vil. Men jeg lurer på hvordan dere ville tenkt? Ville dere forbedret dere mentalt på at synet kunne vært borte når du våknet, eller bare satset på at det går bra? Og hvordan fungerer man med bare ett øye?

Anonymkode: 1ef4b...c4b

[Gjest Holititten]

Jeg ville satset på at det gikk bra, og stolt på at legene klarte det. I en sånn situasjon hjelper det lite å forberede seg på det verste. Jeg hadde ihvertfall ikke klart å forberede meg på å miste synet. Hva hadde det hjulpet? Når det eventuelt skjer hadde jeg ikke tenkt "åh, skulle ønske jeg var mer forberedt på at dette kunne skje og tenkt og stresset med med det". Det hjelper ikke. Den sorg den tid.

Man kan leve fint med bare ett øye. Er noen praktiske utfordringer, og en tilvenningstid som kan være tøff. Men kroppen tilpasser seg det meste. 

Håper du kommer ut av det med synet i behold.

 

[AnonymBruker]

jeg ville forberedt meg på det beste. mulig du har litt uklart syn i beynnelsen, men antar de vet hva de gjør og at det går helt fint.

Anonymkode: 4f3cf...c2f