Dere som er fosterforeldre

[Pusillen]

Jeg og mannen har tenkt og snakket en del på det å bli fosterforeldre. Vi har ett barn fra før, er ca 40 begge to. Har tid, plass og alt det der som jeg tenker bør være på plass. Men jeg vegrer meg, fordi jeg er redd vi ikke er "perfekte" nok.

Fornuften i meg sier at ingen er perfekte. Gjennomsnittlige, oppegående, ansvarlige voksne mennesker som virkelig bryr seg og har hode og hjerte på rett plass er et godt utgangspunkt i seg selv vil jeg tro, men så er det vel det at jeg som type person er litt sjenert, litt sosialt klønete til tider, litt innadvent og introvert. Jeg kan se andre mammaer rundt meg i nabolaget som ser ut til å være supermammaer, utadvente og sosiale og som fikser alt og er gatas midtpunkt. For å sette det litt på spissen. Jeg tenker at min personlighetstype vil bli sett på som utilstrekkelig og "umoderlig" om jeg skulle bli vurdert av fosterhjemstjenesten, og jeg kvier meg en prosess der jeg må utleveres og veies og måles. Noen andre som har sånne tanker, er det "innafor"? 

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du skal bekymre deg så veldig for dette. Det du heller skal tenke på er om du tåler konflikter og klarer å håndtere et ustabilt barn. Det er ingen hemmelighet at barn som er innen fosterhjemtjenesten fort kan komme med litt eller mye bagasje. Du må være en tydelig stemme og virkelig være den voksne i situasjonen. Du må tåle avvisning, at barnet skal teste deg, kanskje stikker av eller utagerer, og du må være rolig, trygg og stabil hele tiden. Det er stor mangel på fosterhjem, så at du er sjenert tror jeg ikke er ankepunktet. Men du må fremstå trygg og stabil.

Anonymkode: 93416...c4a

[AnonymBruker]

Du høres ganske lik ut som meg, jeg er introvert, liker meg best i små grupper og er ikke midtpunkt på noen måte. Men jeg er fostermor, og har aldri fått noe annet enn gode tilbakemeldinger på at jeg passer godt til "jobben". Kanskje det faktisk kan være en fordel at du er litt roligere, barn (og spesielt fosterbarn) trenger ro og stabilitet. Det er viktigere at du klarer å forstå hva barnet trenger enn at dere er hypersosiale, for å si det sånn. 

 

Såklart, det er jo en del møter og denslags forbundet med det, men for meg har det aldri vært problematisk - jeg blir en løvemamma når det er snakk om barnet mitt

Anonymkode: 76a11...88c

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn, TS, og vi har vært fosterhjem i mange, mange år. Det går så fint, så, bare dere er normalt oppegående mennesker med hodet på rett plass når det gjelder omsorg og grensesetting osv.

Anonymkode: db804...e3b