Karrierejag..

[Gjest I villrede]

I en alder av 32 år har jeg nå kommet til et veiskille i min arbeidskarriere. Hvis man kan kalle det karriere da.. Jeg var ferdig utdannet i 1998 som sosionom, alle mine yrker hittil, både før og etter utdannelsen, har vært innenfor omsorg, miljøterapi eller sosialforvaltningen. Jeg har etterhvert en cv som viser at jeg har oppnådd endel yrkeserfaring innenfor mitt felt. Og det er jo positivt så langt

Problemet mitt er at nå føler jeg at jeg står på stedet hvil.. Og jeg finner ikke ut av hva jeg vil videre :-? Hva skal målet mitt vere liksom, er det viktig å ha et mål? Jeg føler det. Tidligere har jeg alltid vært på vei til ett eller annet, jeg har ikke vært redd for å ta sjanser. Da jeg var 26 år sa jeg opp fast stilling og arbeidet i utlandet i et år. Kan ikke huske at jeg reflekterte noe særlig over det den gangen, jeg gjorde det jeg følte for. Og man har vel i større grad aksept for det når man er yngre. Nå er jeg liksom voksen, har hatt samme jobb i snart fire år og har kjøpt leilighet. Over nyttår får jeg tilbud om fast stilling. I en voksen fornuftig verden blir det forventet at man tenker fornuft og karriere, og man takker ikke nei til en fast stilling, eller..? Der kommer veiskillet mitt inn.. jeg finner ikke ut av om jeg rett og slett bare skal slutte i jobben fordi jeg faktisk er lei. Jeg har en tro på at hvis man hopper i det og gjør noe slikt vil det frigi endel energi rundt en som gjør at man vil få de svarene man venter på. Og jeg ser ikke bort fra at jeg vil begynne på ny utdannelse f.eks. Disse tankene kommer med gjevne mellomrom og da kan jeg bli gal av å ikke få til å ta en avgjørelse og jeg blir alltid overtalt av fornuften. Men så i andre perioder får jeg lyst til å bygge karrieren min på videreutdanning og tenker at det må vere så deilig å sitte der som 50-åring med den solide arbeidserfaringen bak seg, og anerkjennelse for å vere dyktig i faget og tatt gode avgjørelser på yrkesvalg ov videreutdannelse. Men hvorfor tenker jeg slik? Er det da noe jeg virkelig vil, eller er det samfunnet vårt som er formet slik at du må bevise at du er noe gjennom det du presterer karrieremessig. Betyr det at vi da lar oss fange i karrierejaget uten at vi innerst inne vil det? Er det livskvalitet? Jeg savner f.eks studentlivet, og jeg tenker at når jeg får økonomi til det, vil jeg gå ned i deltidsstilling. Jeg savner egentlig et enklere liv tror jeg.. Er det noen som kjenner seg igjen? Hvis innlegget mitt i det hele er forståelig.., vanskelig å sortere alle tankene mine rundt dette temaet.. :o

[Melissa Gioberti]

Mitt svar vil muligens ikke hjelpe deg, men..

Du etterlyser livskvalitet- samtidig som du vil ha karriere. Å være sosionom betyr vel å høre på andres problemer? Det er kanskje slitsomt å alltid leke forståelsesfull? Tapper yrket deg for energi?

I dag er tid og ro luksus. Det får man ikke ved å stresse samt å mistrives i arbeidslivet. I tillegg dersom man ikke trives helt, som du, og vil starte på nye mer usikre prosjekter blir det mer jag.

Kanskje du behøver å oppsummere deg selv siden du står ved et veiskille? Få hjelp av en Couch eller venn?

[Gjest gjest1]

Ja, jeg kjenner igjen både meg selv og venninner i det du skriver om. Jeg ville også ha en karriere. Det var alt jeg drømte om mens jeg studerte. Men så kom dagen da utdannelsen var ferdig, og jeg oppdaget at noen hadde trukket pluggen ut av markedet der jeg skulle søke meg jobb. Jeg fikk ikke noen innen det jeg utdannet meg til, ble utrolig deprimert for hvert avslag som kom inn og overmannet av misunnelse over de medstudenter som fikk jobb. Så, etter vel 200 søknader, kom jeg til intervju på drømmejobben. Først da jeg satt i setet og skulle selge meg selv inn til sjefen gikk det opp for meg at jeg slett ikke hadde lyst til å jobbe for andre. Tvert imot, jeg hadde mest lyst til å jobbe for meg selv. Grunnen til at jeg ikke satset på det med det samme, var at jeg ville 'lykkes'. Og å lykkes, det var å ha en karriere der jeg kunne klatre oppover en stige. Men så viste deg seg at jeg tok feil. Å lykkes er å være til stede i eget liv. Og det er jeg nå. Som egen sjef. Med oppgaver jeg selv velger.

Du skriver at voksne mennesker skal være fornuftig. Bare tøys og fanteri som foreldregenerasjonen har forsøkt å lure i oss for å få oss ut av huset!

Ei venninne av meg hadde fått sjefsjobben. ja, hun var faktisk sjef, bare to år etter hun var ferdig med utdannelsen sin. Men satt hun i stillingen og var fornøyd med det? Nei, hun ba om permisjon et år for å reise, og når hun ikke fikk det, så sa hun opp og dro likevel. Foreldrene rev seg i håret og sa at hun ikke kunne kaste alt på båten på den måten. Men det kunne hun visst. Så hun reiste jorda rundt i over ett år, ble rik på erfaringer og fattig på penger, og da hun kom hjem gikk hun rett til en enda bedre jobb.

Moralen i historien er: den som våger vinner, og suksess bestemmes av hvert enkelt menneske, ikke samfunnet.

[glaciera]

Det viktigste er å ha et klart hode og en sterk rygg slik at du greier å velge det som er riktig for deg - og jeg skjønner deg slik at det er det som er vanskelig nå?

Kanskje du skulle surfe litt på nettet og lese om livsstilen simple living? Høres ut som at det kunne være en inspirasjon for deg. Du kunne jo også prøve å gå til samtale hos en prest og ta opp forskjellige sider ved spørsmålet. De har tid, perspektiv (og er gratis) og kan være virkelig gode samtalepartnere når det gjelder livets store spørsmål, uansett om man deler tro eller ikke.

For min egen del må jeg bare si at synet på hva som er viktig i livet endret seg mye når jeg fikk min egen familie. Når man tenker seg om er det få ting som betyr så mye som å ha et godt forhold med partneren og gleden ved å ha barn - ting som å reise rundt for hver siste krone som betydde mye før, betyr lite nå. Det betyr riktignok mye for meg å ha arbeidsoppgaver som "beveger seg" og er interessante, men det er ikke lenger en prioritet å karre meg opp og fram.

[Gjest Anonymous]

Nå er jeg i motsetning til dere andre her ikke utdannet, er 20 år, og har ikke begynt på arbeidslivet enda.

Først tok jeg et friår/tenkeår for å finne ut hva jeg vil jobbe videre med. Nå, året etter har jeg enda ikke funnet 'svaret', men begynte på et interiørstudium fordi jeg er interessert i det. Til høsten vil jeg studere på høgskole for å få flere bein å stå på.

Jeg liker å jobbe for ting jeg synes er interessant. Tror at jeg hadde kjedet meg fort om jeg skulle sitte på et kontor med en papirbunke og en sjef som bestemmer.

Om jeg ikke får bruke kreativiteten min og ha innflytelse over egen arbeidsdag kommer jeg nok til å føle meg som en fugl i bur... Bryr meg ikke om karriere, har ingen spesielle ønsker om å delta i noe karrierekjør. Det høres ut som om målet er å ta på seg mest mulig ansvar og å tjene mest mulig penger? Jeg ser ikke poenget i det.

Jeg mener at å trives med jobben betyr mye. Kunne godt tenkt meg å starte noe eget, jobbe for egen del. Nå gjør jeg forsåvidt det i småskala, tegner/maler og selger en del, og det gir meg mye glede. Trives når jeg får uttrykke meg, skriftlig eller visuelt.

Ting forandret seg da jeg var ferdig med vgs. Flyttet til fra øst til nord-vest i landet, fra by til bygd. Og det passer meg bedre enn bylivet. Trives godt,

og kunne tenkt meg å bo på et slikt sted også etter studiene. Det er stille og rolig, et perfekt sted for å filosofere over livet og bedrive hobbyer. Men det forutsetter jo at en har jobb å gå til.

Tror meningen med det hele er en individuell sak, forskjellig fra person til person, og ønskene forandrer seg vel en del underveis også. Men målet burde være å ha det best mulig, gjøre noe en trives med.

Jeg har ei tante som pensjonerte seg for en stund siden, og hun sa til meg at hun synes hun har jobbet for mye i yrkeskarrieren sin. Kanskje noe å tenke over for alle og enhver. En undersøkelse slo fast at penger ikke gjør folk lykkelige når en først har det en trenger for å dekke de grunnleggende behovene. :-)

(PS: Tar gjerne imot yrkestips hvis noen har forslag.)

[gunzilla]

Oops! Ikke logget inn... Jeg skrev innlegget over her ^

[tulipanen]

Det viktigste er å ha et klart hode og en sterk rygg slik at du greier å velge det som er riktig for deg - og jeg skjønner deg slik at det er det som er vanskelig nå?

Kanskje du skulle surfe litt på nettet og lese om livsstilen simple living? Høres ut som at det kunne være en inspirasjon for deg. Du kunne jo også prøve å gå til samtale hos en prest og ta opp forskjellige sider ved spørsmålet. De har tid, perspektiv (og er gratis) og kan være virkelig gode samtalepartnere når det gjelder livets store spørsmål, uansett om man deler tro eller ikke.

For min egen del må jeg bare si at synet på hva som er viktig i livet endret seg mye når jeg fikk min egen familie. Når man tenker seg om er det få ting som betyr så mye som å ha et godt forhold med partneren og gleden ved å ha barn - ting som å reise rundt for hver siste krone som betydde mye før, betyr lite nå. Det betyr riktignok mye for meg å ha arbeidsoppgaver som "beveger seg" og er interessante, men det er ikke lenger en prioritet å karre meg opp og fram.

Så enig så enig. Jeg forandret meg veldig som menneske etter jeg fikk familie og barn. Jeg jobber nå med det siste prosjektet i "karrierelivet" mitt. Jeg takket ja og angrer, men jeg har sagt ja og må fullføre. Jeg må gjennomføre dette for å kunne gjennomføre andre planer i livet. Enten å starte for meg selv eller velge en retning der jeg har mindre ansvar, så jeg i større grad kan prioritere familie og barn. JEg vil ikke sitte som 70 åring å angre på noe jeg ikke prøvde.

Hva er forresten Siple living? Ble veldig nysgjerrig. Hvor kan jeg finne ut mer om dette.

[Gjest Forvirret]

Tusen takk for flotte svar!

Jeg skal surfe på nettet og finne ut om simple living, og det med å oppsøke prest var slett ikke dumt!

Nå har jeg til og med skrevet en søknad på en nattevaktstilling slik at jeg kan studere uten å ta opp noe særlig i studielån(hvis jeg får den). Regner med at jeg evt kan forsørge meg med ekstravaktjobbing i en periode mellom fast jobb og studiestart neste høst. Jeg har ikke funnet ut av hva jeg skal studere endå. Blir kanskje videreutdanning; altså velger jeg å foreløpig satse på nåverende "karriere". Eller så blir det en helt ny og fersk utdannelse for å åpne enda flere dører for mulige yrker fremover. Noen som har studietips? Synes medievitenskap virker spennende, og ikke minst aktuelt. Og er det noen som har hørt om bachelor i visuell kultur? Virker også spennende, men litt usikker på hva det egenlig går ut på.

Du som startet opp for deg selv, hva er din utdannelse? Hvilke typer utdannelser velger man hvis man skal bli selvstendig? Sikkert mange men er det noen som har konkrete tips?

Hilsen meg:-)

[Gjest Masterdama]

Jeg kjenner meg veldig igjen, bortsett i fra at jeg opplevde en del problemer i jobbene jeg hadde. Jeg ble også tvunget til å slutte fordi jeg ikke fikk fortsette i engasjementet.

Nå studerer jeg til en mastergrad - og det har også ordnet seg økonomisk. Jeg jobber litt der jeg var før og jeg har faktisk tatt opp mer studielån da jeg kunne det.

Jeg vet ikke helt hva fremtiden bringer, men mitt fokus er innnhold i tivlværelsen...tjene penger kan man gjøre på mange måter...men jeg vil ikke fylle tilværlsen med noen som tapper meg for energi! jeg vil ha tid til det jeg virkelig vil gjøre.

Hopp i det!

[Morild]

Her har du fått mange gode svar!

Vil bare si deg at det kan være viktig for videre karriereplanlegging å tenke hva du kan kombinere nåværende utdanning/erfaring med mht. videre studier. Det behøver ikke bety videreutdanning, mer et annet fag som i kombinasjon med det du allerede har, gir et perfekt utgangspunkt for drømmejobben.

Jeg snakker av egen erfaring.

[Litago]

Mange flotte reflektere svar ja.

Jeg tror (og håper) du kommer til å gjøre denne vurderingen mange flere ganger i livet.

Når jeg har de samme tenkepausene som deg så prøver jeg å tenke over hele livet mitt. Målet mitt er å få en balanse i det hele. Venner, familie, fritid, egenutvikling, jobb, penger, er bare noe av det jeg synes er viktig for et godt liv.

Hvis jeg har en veldig engasjerende fritid så trenger jeg f.eks. ikke alltid en like engasjerende jobb osv. Og lærer jeg mye på jobben så trenger jeg nødvendigvis studere på fritiden. Ser jeg at jobben tar for mye tid i forhold til venner så er det også et signal.

Jeg tror du finner svarene om hva som er rett for deg når du finner ditt eget balansepunkt. Stol på det og ikke på hva andre måtte mene er det riktige for deg. Og husk at balansepunktet endrer seg over tid, så det er alltids greit å teste det ut igjen om en stund. Kanskje du da velger noe helt annet? Det er i såfall helt greit.

[Cata]

Tror det du går rundt og tenker på er noe som rammer de fleste av oss etter noen år i arbeidslivet. Plutselig en dag sitter vi der og tenker: "Er det dette jeg skal gjøre resten av livet?" og "Var dette alt?"

Da er det fristende å gå videre og starte helt på nytt. Men arbeidslivet i dag er temmelig tøft og før du brenner alle broer og begynner på noe nytt, tror jeg du bør tenke på om det er noe du virkelig ønsker.

Kan det være en ide å begynne med videreutdanning på si? Dvs. i form av kveldskurs, nettstudier eller noe slikt, slik at du fremdeles har en retrettmulighet? Eller kan du søke permisjon ett år, eller kanskje redusere stillingen til f.eks.80%, slik at du fremdeles har en viss inntekt.

Så kan du heller ta det store spranget hvis du finner ut at ditt nye fagfelt er noe å satse på for alvor.