Jeg sørger over livet jeg ikke fikk

[AnonymBruker]

Jeg var en skoleflink jente. Trengte knapt lese på enkelte fag, fordi tingene festet seg så raskt i hodet mitt. Jeg fikk ikke de beste karakterene, men absolutt gode. Ikke en eneste standpunktkarakter under 4. 

Så gikk det nedover. Jeg hadde en barndom som ikke var den letteste og nå hjemsøker den meg. I voksen alder sliter jeg med hukommelsen, jeg glemmer alt. Jeg sliter med sosiale situasjoner. Jeg sliter med utmattelse og reagerer veldig negativt på stress. Og jeg tenker på alt jeg ikke ble. Jeg hadde sånt potensiale! Jeg kunne blitt hva jeg ville, hvis jeg bare hadde hatt en god barndom. Hvis ikke så mye satt i kroppen min. Jeg hadde minst hatt en bachelor, garantert! Jeg hadde vært full av kunnskap. Jeg elsker å lese innsikt og historie, men hva er egentlig vitsen når jeg uansett glemmer alt jeg har lest og likevel fremstår som frøken blond?

Jeg har klart å nesten fullføre et vgs fagbrev. Mangler bare selve fagprøven. Men dette er altså etter mange år, jeg er 33 nå. Og etter å ha gått skolen, endte jeg opp sykemeldt og på aap med depresjon og ptsd. Jeg er så svak, så svak mentalt! Og jeg sørger virkelig.. Over alt jeg ikke ble! 

 

Anonymkode: f67e6...77b

[AnonymBruker]

Samma pokker det vel.

Om 30 år er du pensjonist (sånn ca).

20 år etter det er du sannsynligvis dæv.

Hva har det å si hva du gjorde/kastet bort livet med, da

Anonymkode: 931f8...ff9

[Gjest supernova_87]

Det er forståelig at du sørger over det livet du hadde forventet, men som du pga sykdom ikke fikk. Men å forbli i sorgen over det er ikke konstruktivt. Du kan bli frisk, og du kan få det bedre. Du er 33 år, og du har mangemange år igjen. Bruk dette som motivasjon til å jobbe med depresjonen og PTSDen. Sett deg mål, og finn ut hvilket liv det er du ønsker å leve, og så jobber du mot det. Ja, du er kanskje svak mentalt, men du skal ikke være det for alltid kjære deg! God bedring og lykke til videre! Ha troa på deg selv, dette klarer du! 

[AnonymBruker]

Synes du er vel selvmedlidene her ts. Mange har utfordringer, og jeg tviler ikke på dine, men hva har karakterer å si, bachelorgrad å si, med de holdningene dine? Ingenting! Flere uten utdannelse har nådd langt , fordi de tror på seg selv, fordi de ser på muligheter. Slutt å ha fokus på det du ikke har, det du ikke har gjort osv. Du har MANGE muligheter i livet ditt hvis du endrer holdningen din! Du kan fortsatt ta en utdannesle, du kan sette deg mål som du kan nå, steg for steg, men da må du først sette inn VILJEN din!

Anonymkode: 41d3a...33a

[Gjest Gjest_TSX80]

-

Endret 6. desember 2015 av Intruder

[AnonymBruker]

Det blir feil å legge all skyld på omgivelsene dine for at du ikke er der du er. Når du skriver "jeg kunne blitt hva jeg ville bare jeg hadde hatt en god barndom", legger du ansvaret for eget liv over på omgivelsen, oppveksten din. Det er vondt å lese at den fortsatt hjemsøker deg, men du må jobbe med deg selv, for å bare sirkulere i din vonde barndom, blir som en ansvarsfraskrivelse for deg, en unnskldning for og ikke komme seg videre. Si til deg selv at nok er nok, nå du jeg gjøre noe som får deg fremover. Det er mange som har lyktes i livet selv om de har hatt en vond barndom.

Anonymkode: 41d3a...33a

[AnonymBruker]

Mente ikke å være krass ts, vet at livet kan være skjørt og vanskelig. Jeg ønsker bare at du kan prøve å finne igjen det som kan få deg til å vokse. Du må ha vekt på det du er god på, det dukan jobbe med, sette deg små mål av gangen. Hva man tenke om seg selv har alt å si.

Anonymkode: 41d3a...33a

[Summers]

Hadde vært rart om du ikke sørget i en slik situasjon. Håper det ordner seg for deg.

[AnonymBruker]

Tror det er normalt at du tenker slik. Alle har vel fra tid til annen vært lei seg over at de ikke gjorde ditt eller datt. Livet blir ikke akkurat som planlagt for noen. Jeg har også slitt MYE med disse tankene. Jeg har ikke fullført VGS, grunnet mye slit med angst og depresjon, selv om jeg egentlig vet at jeg er smart og skoleflink.

Desverre er det slik at du ikke kan gjøre noe med fortiden, men du kan prøve å gjøre nåtiden og fremtiden bedre. Prøv å gi slipp på fortiden din og alle tankene om hva du ikke gjorde, det hjelper ingenting uansett. Tenk heller på hva du kan gjøre med situasjonen din i dag. Hva har du lyst til? Hva kan du få til? Ting kan bli bedre, men ikke av seg selv og ikke ved å sitte å tenke på fortiden. Det er kjipt og en hard lekse å lære, men en viktig en.

Som sagt er jeg heller ikke der jeg trodde jeg ville være i dag, og lenge tenkte jeg masse på dette - men nå prøver jeg å gjøre det beste ut av det og fikse på de tingene jeg kan. Håper det ordner seg for deg og at du også kan begynne å se fremover i stedet for bakover en dag.

Anonymkode: 15f1f...3a2

[AnonymBruker]

Jeg er enig i alle svarene du fikk her ts. 

 

Men kom deg ut av selvmedlidenheten din for da kommer du deg aldri ut av den onde sirkelen du er i. Se fremover!

 

Jeg har selv hatt en forferdelig barndom og er like gammel som deg nå. Jeg ble fortalt av alle at jeg kunne bare satse på å bli uførertrygdet for det var den beste muligheten jeg kunne få. Selv lege og psykolog holdt seg til statistikken og sa at jeg sannsynligvis hadde blitt prostituert og narkoman med min bakgrunn og opplevelser i barndommen. Alle hadde gitt meg opp. 

 

Men nå lever jeg ett liv langt unna det som skulle blitt mitt liv. Ja, det tok litt tid å bli ferdig med både vgs og få utdannelse, men jeg har lykkes på andre måter. Nå lever jeg livet slik jeg ønsket og drømt om. Jeg skjønner at det er vanskelig men motbevis deg selv at det er mulig! Du med den lasten du har er sterkere enn andre på fin alder som har hatt en god barndom. Du har fått alt det vonde tidlig i livet og er rustet. 

 

Jeg ønsker deg lykke til <3

Anonymkode: 074a0...17e

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med alvorlig sykdom som har gjort at jeg har vært mer eller mindre sengeliggende siden midten av tenårene (er nå i midten av tyveårene). Når man har det på den måten er det ikke uvanlig å være trist over det man har gått glipp av, og den viktige tiden man har mistet. Det er faktisk lov å ta seg litt tid å være trist over sånt, men man kan ikke la det ta over livet sitt. Man må kunne glede seg over det livet man har, selv om det ikke er sånn det kunne ha vært og burde ha vært. 

Du har fremdeles muligheten TS, til å gjøre noe med livet hvis du ønsker. Jeg kjenner flere som var i begynnelsen av 40årene når de begynte på vgs for de ville ta høyere utdanning. Det er ikke for seint.

 

Ser det ble veldig "kvalmende" skrevet. Men det er sånn jeg klarer å takle livet, finne positive ting i små ting. Men jeg har også vært deprimert over å bli syk, og "miste" livet på den måten jeg har gjort. Så jeg kan forstå det å være deprimert. Jeg fikk heldigvis hjelp til å komme ut av depresjonen.

 

Anonymkode: b315e...3a0

[AnonymBruker]

Nå fikk jeg tårer i øynene da jeg leste svarene deres. 

Problemet er bare at det er ganske nylig jeg tok turen helt ned i kjelleren og selvmedlidelsen. For 1,5 år siden var jeg ekstremt stolt over at jeg jobbet, gikk på skole og var alene med barn, der et hadde spesielle behov. Jeg klarte det! Jeg kom meg noe sted i livet! Men resultatet var at jeg ble utbrent! Eller, havnet i depresjon og deretter kom ptsd tilbake.

Så flyttet jeg sammen med kjæresten og alt fungerer helt supert med barn, boligen (kjøpt hus, herregud!!!), men likevel går det bare nedover inni meg. 

Jeg har rett og slett sett litt for mange ganger de siste årene at jeg ikke får til det jeg vil, enda jeg gjør kjempeforsøk! Men kanskje jeg ble overivrig, for ambisiøs. Målet mitt nå er å finne meg en jobb jeg kan klare (den jeg har permisjon fra kan jeg ikke klare pr idag hvertfall). Men betyr det at skolen jeg tok er bortkastet?! Den jeg brukte 70 000 kr på og i tillegg sitter med studielån etter? Jeg kan ikke forstå det...

Vanligvis er jeg faktisk en veldig positiv og glad person. Så jeg klarer selv å se at det nok i stor grad er depresjonen som snakker, men også det faktum at jeg som sagt prøver og bare feiler.  

Anonymkode: f67e6...77b

[Berit]

Lykken er det du venter på, 

til din lugg blir grå.

Siden er lykken det

den en gang var,

som du ikke lenger har.

 

Arnulf Øverland

[Gjest Gjest_TSX80]

-

Endret 6. desember 2015 av Intruder

[Gjest Evans]

Ettersom du er sykmeldt på grunn av depresjon og pstd så regner jeg med at du går til psykolog. Jeg syns du skal ta opp akkurat det du skriver her med psykologen din. Ta også opp dette med hukommelsen, kanskje kan du komme til noen som har spesialisert seg på akkurat det og kan gi deg både tips og råd, og øvelser du kan jobbe videre med. 

Jeg tror ikke du kommer noen vei med å tenke på hva som kunne blitt, hvis om. Det er fryktelig enkelt å si, men du er nødt til å se fremover for å få til endringer i fremtiden. Ikke bakover. Og det kan nok noen som er profesjonelle hjelpe deg med: Det er ikke superlett å snu tankegangen slik helt på egenhånd. 

Du er bare 33 og du har mange muligheter fremover! Ønsker deg alt godt videre, og håper at du klarer å se mer fremover etter hvert  

 

[Ciara]

Du skriver godt, TS. Du beskriver situasjonen din veldig godt, og jeg har full forståelse for at du er lei deg for at livet har blitt som det har blitt. Men når jeg leser innlegget ditt får jeg også inntrykk av at du er ressurssterk. Du skriver jo også selv at du har fått til mye. Kanskje har du for store forventninger til deg selv? Jeg synes det er flott at du er ambisiøs, men det blir ikke bedre at du stresser med å oppnå ting eller du tenker at du bør ha nådd så og så langt innen en viss alder. Du er fortsatt ung, og du må ta ting i ditt eget tempo.

To andre ting jeg tenkte på:

-Les gjerne et par bøker av Ingvard Wilhelmsen, som "Sjef i eget liv" eller "Det er ikke mer synd på deg enn på andre".

-Passer du på å ha det gøy i blant også? Glede er forebyggende mot både stress og depresjon. Sett av tid til å gjøre noe du synes er gøy. Ikke gå i fellen det er å slutte å huske tingene som gjør deg glad.

Lykke til :)