Gå til innhold

Anoreksi - Sympatiløs?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Først så det er sagt har jeg ikke fått noe diagnose. Men er veldig sikker på at jeg har anoreksi. 

Jeg har i den siste tiden følt meg veldig nede, følt meg som dritt, hatt en indre uro og ganske irritabel. Det er ikke hver dag, men har vært ofte i det siste. I tillegg har jeg merket at jeg har blitt mye mindre sympatisk overfor andre. Jeg har alltid vært en person som bryr seg veldig mye om andre mennesker, men nå har jeg ikke orket å bry meg noe særlig. Dette er snakk om vennene mine. Har de hatt et problem som de er lei seg eller sint for, har jeg jo støttet dem. Men jeg har ikke brydd meg, og tenkt "herregud, det er da ikke såå ille..", og blitt litt oppgitt. (Skrev i overskriften: "Sympatiløs", og kan da si at jeg ikke mente dette bokstavelig, men at sympatien har blitt lavere. Sånn at ingen reagerer på det)

Hva er dette? Kan det ha en sammenheng med anoreksi? Er det noen andre med spiseforstyrrelser som har erfart det samme? 

 

Anonymkode: 999dc...962

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Eeeee nei. Anoreksi og mangel på sympati har ingen ting med hverandre å gjøre. En med spiseforstyrrelser sliter med selvbilde og mat, en anorektiker kan bli så syk at sykdommen at å komme seg unna matsituasjoner gjør at de oppfører seg dårlig overfor andre. Det er bare angst, det har ikke noe med sympati å gjøre.

Anonymkode: 3f821...2c4

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eeeee nei. Anoreksi og mangel på sympati har ingen ting med hverandre å gjøre. En med spiseforstyrrelser sliter med selvbilde og mat, en anorektiker kan bli så syk at sykdommen at å komme seg unna matsituasjoner gjør at de oppfører seg dårlig overfor andre. Det er bare angst, det har ikke noe med sympati å gjøre.

Anonymkode: 3f821...2c4

Jeg har da ikke oppført meg dårlig mot andre? Som jeg skrev har jeg støttet vennene mine, for jeg vet at det er det som er riktig å gjøre. Men jeg har ikke følt at jeg har brydd meg like mye som jeg har gjort før. Og da har jeg kanskje tenkt at det kan være en sammenheng med at jeg har følt meg så dritt selv. 

Anonymkode: 999dc...962

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eeeee nei. Anoreksi og mangel på sympati har ingen ting med hverandre å gjøre. En med spiseforstyrrelser sliter med selvbilde og mat, en anorektiker kan bli så syk at sykdommen at å komme seg unna matsituasjoner gjør at de oppfører seg dårlig overfor andre. Det er bare angst, det har ikke noe med sympati å gjøre.

Anonymkode: 3f821...2c4

Jeg har da ikke oppført meg dårlig mot andre? Som jeg skrev har jeg støttet vennene mine, for jeg vet at det er det som er riktig å gjøre. Men jeg har ikke følt at jeg har brydd meg like mye som jeg har gjort før. Og da har jeg kanskje tenkt at det kan være en sammenheng med at jeg har følt meg så dritt selv. 

Anonymkode: 999dc...962

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har da ikke oppført meg dårlig mot andre? Som jeg skrev har jeg støttet vennene mine, for jeg vet at det er det som er riktig å gjøre. Men jeg har ikke følt at jeg har brydd meg like mye som jeg har gjort før. Og da har jeg kanskje tenkt at det kan være en sammenheng med at jeg har følt meg så dritt selv. 

Anonymkode: 999dc...962

Dette er ikke uvanlig å erfare.

Ved forskjellige psykiske plager, er det vanlig at følelsene ikke er like mye tilstede som de bruker å være.

Får du hjelp?

Ta godt vare på deg selv :hug:

Anonymkode: 457bc...ea6

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er ikke uvanlig å erfare.

Ved forskjellige psykiske plager, er det vanlig at følelsene ikke er like mye tilstede som de bruker å være.

Får du hjelp?

Ta godt vare på deg selv :hug:

Anonymkode: 457bc...ea6

Takk for svar!

Jeg har vurdert å dra til legen en stund nå. Men så er det bare det å tørre det :( 

Anonymkode: 999dc...962

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Først så det er sagt har jeg ikke fått noe diagnose. Men er veldig sikker på at jeg har anoreksi. 

Jeg har i den siste tiden følt meg veldig nede, følt meg som dritt, hatt en indre uro og ganske irritabel. Det er ikke hver dag, men har vært ofte i det siste. I tillegg har jeg merket at jeg har blitt mye mindre sympatisk overfor andre. Jeg har alltid vært en person som bryr seg veldig mye om andre mennesker, men nå har jeg ikke orket å bry meg noe særlig. Dette er snakk om vennene mine. Har de hatt et problem som de er lei seg eller sint for, har jeg jo støttet dem. Men jeg har ikke brydd meg, og tenkt "herregud, det er da ikke såå ille..", og blitt litt oppgitt. (Skrev i overskriften: "Sympatiløs", og kan da si at jeg ikke mente dette bokstavelig, men at sympatien har blitt lavere. Sånn at ingen reagerer på det)

Hva er dette? Kan det ha en sammenheng med anoreksi? Er det noen andre med spiseforstyrrelser som har erfart det samme? 

 

Anonymkode: 999dc...962

Helt normalt. Det er slik fordi du har det vanskelig, og de kommer til deg med ting som er små bagateller sammenlignet med dine problemer/ plager.

Anonymkode: 457bc...ea6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt normalt. Det er slik fordi du har det vanskelig, og de kommer til deg med ting som er små bagateller sammenlignet med dine problemer/ plager.

Anonymkode: 457bc...ea6

Takk for svar! Det var noe sånt jeg mistenkte. Men føler meg jo ikke noe bedre når jeg ikke klarer å bry meg noe særlig! Men kan liksom ikke noe for det heller 

Anonymkode: 999dc...962

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar!
Jeg har vurdert å dra til legen en stund nå. Men så er det bare det å tørre det :( 

Anonymkode: 999dc...962

Takk for tilbakemeldingen!

Er det noe spesielt som gjør at det blir vanskelig å gå til legen og snakke om det?

Kan du eventuelt skrive til legen og ha med det du ønsker å formidle på papir el.l. og gi det til legen så han får lese det, om det er vanskelig for deg å si det?

Jeg håper at du finner mot og styrke til å bestille legetime og fortelle legen om det du sliter med og be om henvisning til psykolog.

 

Anonymkode: 457bc...ea6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for tilbakemeldingen!

Er det noe spesielt som gjør at det blir vanskelig å gå til legen og snakke om det?

Kan du eventuelt skrive til legen og ha med det du ønsker å formidle på papir el.l. og gi det til legen så han får lese det, om det er vanskelig for deg å si det?

Jeg håper at du finner mot og styrke til å bestille legetime og fortelle legen om det du sliter med og be om henvisning til psykolog.

 

Anonymkode: 457bc...ea6

Jeg har allerede tenkt på dette med å formidle på papir. Jeg har faktisk skrevet ned alt jeg vil si. Dette gjorde jeg for noen uker siden. Det er vanskelig å forklare. Men fornuften sier at jeg må få hjelp, mens følelsene sier det motsatte. Den siste tiden har jeg følt meg helt forferdelig og dreprimert. Kastet opp flere ganger daglig fordi jeg har spist litt for mye, og vekta har så vidt rørt seg. Så har vært veldig frustrerende. I tillegg til at kroppen har vært sliten. Men i de siste har jeg fått tilbake den kontrollen jeg hadde på hvor mye jeg spiser. Trenger ikke kaste opp, og føler meg mye bedre! Jeg er redd for å gå til legen fordi jeg er redd for at jeg kommer til å havne tilbake til det dårlige humøret, fordi det var sånn det ble når jeg spiste litt mer. Samtidig som det er et vanskelig tema å prate om. 

Det er sikkert vanskelig å forstå for andre som ikke har vært i samme situasjon. Men for meg er det veldig sterke følelser når det kommer til dette.

Anonymkode: 999dc...962

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har allerede tenkt på dette med å formidle på papir. Jeg har faktisk skrevet ned alt jeg vil si. Dette gjorde jeg for noen uker siden. Det er vanskelig å forklare. Men fornuften sier at jeg må få hjelp, mens følelsene sier det motsatte. Den siste tiden har jeg følt meg helt forferdelig og dreprimert. Kastet opp flere ganger daglig fordi jeg har spist litt for mye, og vekta har så vidt rørt seg. Så har vært veldig frustrerende. I tillegg til at kroppen har vært sliten. Men i de siste har jeg fått tilbake den kontrollen jeg hadde på hvor mye jeg spiser. Trenger ikke kaste opp, og føler meg mye bedre! Jeg er redd for å gå til legen fordi jeg er redd for at jeg kommer til å havne tilbake til det dårlige humøret, fordi det var sånn det ble når jeg spiste litt mer. Samtidig som det er et vanskelig tema å prate om. 

Det er sikkert vanskelig å forstå for andre som ikke har vært i samme situasjon. Men for meg er det veldig sterke følelser når det kommer til dette.

Anonymkode: 999dc...962

Jeg forstår at det er vanskelig, selv om jeg ikke har slitt med det samme selv.

Det er flott at du har skrevet ned alt du vil si!

Jeg håper at du velger å bestille en legetime og ta med det du har skrevet til legen, slik at du er i gang med å få hjelp

:hug:

Anonymkode: 457bc...ea6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår at det er vanskelig, selv om jeg ikke har slitt med det samme selv.

Det er flott at du har skrevet ned alt du vil si!

Jeg håper at du velger å bestille en legetime og ta med det du har skrevet til legen, slik at du er i gang med å få hjelp

:hug:

Anonymkode: 457bc...ea6

Tusen takk for at du bryr deg! Jeg skal prøve og få ringt legen. Jeg må bare manne meg opp litt først! hehe

Anonymkode: 999dc...962

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for at du bryr deg! Jeg skal prøve og få ringt legen. Jeg må bare manne meg opp litt først! hehe

Anonymkode: 999dc...962

Så bra at du vil ringe legen! :)

Lykke til!

Anonymkode: 457bc...ea6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Så bra at du vil ringe legen! :)

Lykke til!

Anonymkode: 457bc...ea6

Tusen takk :hug:

Anonymkode: 999dc...962

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres normalt ut, ikke unormalt av mennesker med spiseforstyrrelser bli mer selvsentrerte. Ikke fordi de velger det eller fordi de er egoistiske, men fordi underernæing og/eller feilernæring fucker alvorlig med hjernen. Det er så mange tanker og følelser at man får nok med seg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Gjest Lady Mondegreen

Jeg kjenner meg igjen i det. Da jeg var syk, brydde jeg meg nesten kun om meg selv. Det var som om empatien min forsvant, jeg klarte ikke å se andres følelser, for mine stod hele tiden i sentrum. Egentlig har jeg ikke helt klart for meg årsakssammenhengen her, for kanskje utviklet jeg spiseforstyrrelser nettopp som et uttrykk for et overdrevent fokus på selvet mitt? Uansett stemmer dette godt med avhengighetslidelser for øvrig, som spiseforstyrrelser har mye til felles med, dette med at man til slutt bare er et jeg, og at alle andre rundt bare er til stede som midler for dette jeget. Satt på spissen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mangel på sympati/empati kan være symptomer på depresjon. Det kan nok godt være en følge av spiseforstyrrelse, uten at jeg kan så mye om det. Uansett kjempefint om du klarer å gå til legen, skjønner det er vanskelig. Lykke til!!

Anonymkode: b7e74...966

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sulten hardner hjertet. Du orker ikke bry deg fordi du sulter. 

Jeg håper du våger deg til legen - ta med brevet ditt. Masse lykke til! ☺

Anonymkode: 762a1...9f8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...