Bli Forsker

[AnonymBruker]

Jeg jobber som lege og forsker og gikk Forskerlinjen i sin tid. Det er en gyllen mulighet for de som ønsker en vei inn i forskning og en PhD. Men jeg vet ikke om jeg hadde studert medisin hvis jeg ikke også ønsket å jobbe som lege. En biomedisinsk utdanning kan være vel så bra i så måte. 

 

Viktigst er kanskje å tenke over hvilken type forskning du kunne tenke deg - basalforskning, klinisk eller epidemiologisk. Det er viktig at man finner noen man synes er engasjerende. For klinisk forskning er det en fordel å være lege, for basalforskning kan man også gå veien via feks molekylærbiologi eller fysiologi. 

Anonymkode: 5c118...d0b

[AnonymBruker]

En helt nødvendig forutsetning for å bli forsker er å være nysgjerrig og interessedrevet. I tillegg må du tåle å jobbe selvstendig. Med det mener jeg virkelig selvstendig - du må finne alle svarene selv. Du må finne veien der det ikke finnes kart. Du må tåle å ikke vite hvordan du skal løse problemer, finne en løsning og så selv forsvare hvorfor denne løsningen er god. Å være skoleflink er en forutsetning for å få en phd, men det er ikke skoleflinkhet som gjør gode forskere. Det er mange som bommer der og det er nok også en viktig grunn til hvorfor det er så mange som ikke fullfører PhDen sin.

Dette er ikke ment for å demotivere deg, har du lyst til å forske så kjør på! Det er også gode muligheter innen sosiologi og statsvitenskap, men du MÅ fokusere på metode og vitenskapsteori for å få et godt grunnlag som forsker.

Anonymkode: c3515...13c

[Gjest]

Det er jo veldig diffust nøyaktig hva du ønsker å forske på (noe som er helt normalt...)? Jeg anbefaler at du velger deg en utdanning du finner faglig interessant også utenom forskning spesifikt, og så tar du det derfra - sørger for å gjøre det bra, og ser i løpet av studiet hvilke fagområder du finner spennende. Det er når du skriver masteroppgaven du virkelig kan begynne å oppdage hva du liker og ikke (selv om en PhD fint kan være veldig ulik masteren). Forsøk gjerne å få en forskerassistent-stilling mens du er student.

Ofte er det litt tilfeldigheter som avgjør hva man tar en PhD i. Kanskje har veilederen din fra masteren gode råd, kanskje var det en stilling i noe helt annet som var åpen, kanskje begynner du med en ting på PhD-en og avslutter med noe helt annet. Før du har begynt på bachelor er det derfor vanskelig å vite nøyaktig hva du vil, og du må bare satse på å gjøre det bra under studiene. Husk at å være psykolog for eksempel ikke nødvendigvis peker deg mot å ta en PhD i psykologi. Det finnes mange psykologer som tar en PhD i ledelse på handelshøyskolene rundt omkring, det finnes matematikere som tar en PhD i markedsføring etc - så enkelte utdannelser vil tilrettelegge for større generelle valgmuligheter innen forskning enn andre. Det viktigste du gjør i løpet av studiene er å finne ut hva du finner spennende, hva du vil bli en snever ekspert i. 

Hvor vidt det er vanskelig å få en PhD-stilling kommer helt an på. Jeg syns ikke det var vanskelig, men jeg har jo bare erfaring fra mitt fagområde (som ikke er i psykoligi/medisin - der er det kanskje mye vanskeligere?). Etter min erfaring får de fleste som ønsker å ta en PhD muligheten til det - men så er det jo som regel bare dyktige, dedikerte folk som i utgangspunktet ønsker det. Det er jo ikke akkurat mange studenter som ønsker å fortsette med en PhD.

[Gjest]

En helt nødvendig forutsetning for å bli forsker er å være nysgjerrig og interessedrevet. I tillegg må du tåle å jobbe selvstendig. Med det mener jeg virkelig selvstendig - du må finne alle svarene selv. Du må finne veien der det ikke finnes kart. Du må tåle å ikke vite hvordan du skal løse problemer, finne en løsning og så selv forsvare hvorfor denne løsningen er god. Å være skoleflink er en forutsetning for å få en phd, men det er ikke skoleflinkhet som gjør gode forskere. Det er mange som bommer der og det er nok også en viktig grunn til hvorfor det er så mange som ikke fullfører PhDen sin.

Dette er ikke ment for å demotivere deg, har du lyst til å forske så kjør på! Det er også gode muligheter innen sosiologi og statsvitenskap, men du MÅ fokusere på metode og vitenskapsteori for å få et godt grunnlag som forsker.

Anonymkode: c3515...13c

Veldig enig med dette. Og for mange vil denne selvstendigheten oppleves som ensomhet. Man jobber ikke bare selvstendig, men ofte jobber man veldig alene. Å være skoleflink betød for min del også bare at jeg var flink til å ta til meg kunnskap som andre prøvde å formidle til meg. Det er noe helt annet enn å være flink til å ta til seg kunnskap helt på egenhånd. Jeg har lært om meg selv at jeg er skoleflink, men ikke i like stor grad selvlæringsflink - og det er fryktelig demotiverende for meg mens jeg holder på. Men slike ting lærer man ikke før man har prøvd! 

[AnonymBruker]

For en fin og inspirerende tråd! Jeg tror jeg innehar de egenskapene dere snakker om i form av nysgjerrighet og driv til å finne ut av ting, men jeg er usikker på om jeg ønsker å ta en phd. Kan man gå en bakvei etter master? Og er det mulig å bli forskningsassistent når man går bachelor? F.eks etter å ha bestått metodedelen? 

Anonymkode: fc75e...a97

[AnonymBruker]

Jøje meg, det var da voldsomt til svartmaling!!! Jeg er forsker innen psykologi-feltet, har mastergrad og doktorgrad i psykologi og føler et sterkt behov for å korrigere noen av disse utsagnene. svarer i fet og kursiv skrift i innlegget under:  

Jeg er for øvrig enig i at jeg synes det er lite fruktbart å ta profesjonsutdanning i psykologi om det du egentlig ønsker er å forske. Jeg vil i så fall heller anbefale deg mastergrad i psykologi. Der får du et godt grunnlag for å jobbe videre med forskning. Det kan du selvsagt også med en profesjonsutdanning men jeg mener det er bortkastet å gå profesjon  og lære hvordan man behandler mennesker og arbeider klinisk når det man egentlig vil er å sitte alene og forske!! hvis du allerede er i gang som student, har du antakelig alt tatt fag som kan inngå i en bachelorgrad. Da kan du søke deg inn på en 2-årig master i psykologi etterpå, og er du heldig slipper du gjennom nåløyet og får en doktogradsstilling senere. Dette er selve forskerutdanningen og du vil derved stå der det virker til at du ønsker å stå: med kompetansen til å fortsette å jobbe som forsker.

Jeg skal ikke underslå at det er mye hardt arbeid som ligger i en slik vei, men jeg synes ab over blåste det totalt ut av proporsjoner! Ja- man skal være grundig, flittig og smart for å komme gjennom et slikt løp- men det er MANGE som klarer det! Personlig kjenner jeg ikke en eneste en som har avbrutt phd-løpet underveis, og jeg kjenner mange som har gjennomført dette. Og jeg tenker at man kjenner seg selv godt nok til å vurdere om man er slik skrudd sammen at man kan klare å gjennomføre mye og hardt arbeid av slik art og TRIVES med det! Nysgjerrighet og innsats er det som trengs. Har du det, og ønsker du det, sier jeg: go for it! Lykke til

Ps må tilføye jeg elsker jobben min og føler meg vanvittig priviligert som får lov til å fordype meg i og skrive om spennende problemstillinger hver eneste dag, i et kjempemessig arbeidsmiljø. Har ikke angret på at jeg la ut på dette løpet.

 

 

Anonymkode: 4d4bf...073

[AnonymBruker]

Jøje meg, det var da voldsomt til svartmaling!!! Jeg er forsker innen psykologi-feltet, har mastergrad og doktorgrad i psykologi og føler et sterkt behov for å korrigere noen av disse utsagnene. svarer i fet og kursiv skrift i innlegget under:  

Anonymkode: 4d4bf...073

Pokker, storparten av svaret mitt- som var LANGT- falt bort. får svare mer senere! Det var et svar til det lange, negative svaret først i tråden om hvor alldeles håpløst det skulle være å få seg forskerjobb. Jeg er uenig i mye av det som står der og ville oppfordere ts til å prøve om h'n virkelig vil. 

Anonymkode: 4d4bf...073

[AnonymBruker]

Tror det er veldig lurt å ha en plan B når du sikter såpass høyt. Dette er fagdisipliner med enorm konkurranse innad, og for å bli tatt opp på et doktorgradsprogram etter endt master/profesjonsstudie innenfor medisin eller psykologi (som jo er et minimumskrav dersom man ønsker å jobbe med forskning) må du ha omtrent A i snitt. I tillegg er det veldig få av disse såkalte forskerstillingene som er fulltidsstillinger - du kan f.eks bli ansatt som professor II i en 20 % stilling hvor du underviser et seminar eller noe, eller få en liten deltidsstilling som forskningsassistent på et spesifikt prosjekt med en tidsbestemt varighet, men du vil så å si aldri få en full stilling, og dermed heller ikke lån i banken, full opptjening av pensjonspoeng med mer. 

Bare tull at man ikke får fulltidsstilling som forsker. Det finnes noen %-stillinger men det store flertallet er ansatt 100%. Dog kan det være ab tenker på at det ofte er deltidsstillinger, altså av tidsbegrenset varighet. f.eks postdoktorstillinger på 3-4 år.

For å være ærlig tror jeg du skal ha et kjempegodt nettverk innenfor fagmiljøet, topp karakter i alle fag og en god dose flaks for å ha sjanse til å få forske innenfor disse fagdisiplinene. Jeg sier ikke at det er helt umulig, men du må belage deg på beinhard jobbing gjennom hele studietiden (og 6 år er lenge!), du bør ha flere frivillige verv underveis, og karakterene dine kan ikke være lavere enn B. Det er kjempemange om beinet bare for Ph.D-programmene, og du må virkelig gjøre mye bra for å skille deg ut blant alle søkerne, som selvsagt har knallkarakterer og gjerne også gode referanser fra turnusperioder, ekstrajobber og studentverv å vise til.

Frivillige verv?? For noe vås! Jeg har aldri hørt noen som skal ha blitt vurdert på bakgrunn av det, og jeg har jobbet lenge med forskning og kjenner enormt mange med doktorgrad som jobber med forskning. Man blir vurdert ut fra faglig kompetanse og personlig egnethet. Nettverk innen fagmiljøene hjelper veldig. Men man trenger ikke A i snitt, dog du skal generelt ha gode karakterer,

Jeg tror også det kan være lurt å ta et metodefag eller to først mens du tar opp fag, slik at du får en liten forsmak på hvordan det er (på lavere grads nivå, vel og merke) å drive forskning. Det stilles enorme krav til planlegging, strukturering og praktisk gjennomføring av forskning uansett fagdisiplin, og du skal ha god kontroll på fagfeltet ditt for at forskningen skal bli noe bra. Det tar mye tid å bli flink til sånt, og jeg vet om flere som begynte på studier (i både andre fagdisipliner samt innenfor psykologi) med en tanke om at de ønsket å forske, men etter de første 10 studiepoengene med metode raskt fant ut at det var mye vanskeligere, mer kronglete og kanskje også ikke fullt så interessant, fritt og spennende som de hadde trodd. Det er ikke bare å forske - bare det å få plass i en forskergruppe, skaffe forskningsmidler osv. er en enorm jobb, og spesielt de statsfinansierte prosjektene er kampene beinhard om. Og da må man selvsagt være interessert i å forske på nettopp det som etterspørres av oppdragsgiver; og oppdragsgiver vil ha en agenda og et ønske om et bestemt mål med forskningen - forskning utføres på bestilling. Det er jo ikke mange år siden det ble kjent at Helsedirektoratet (eller departementet? husker ikke helt) hadde forkastet en rapport de selv hadde bestilt fordi forskerne ikke kom frem til konklusjonene som var ønkset av oppdragsgiver..

 

Nå høres jeg sikkert grusomt slem ut, men om jeg var deg ville jeg også gitt en god del betenkning over hva annet du kan bruke disse utdannelsene til - og om de aktuelle arbeidsplassene og arbeidskravene er noe for deg hvis du ikke skulle ende opp med å bli forsker. Det vil koste deg masse tid, penger og energi å begynne på et studie, og kanskje spesielt et profesjonsstudie, hvor du egentlig ikke er interessert i å jobbe innenfor den profesjonen du utdanner deg til, for så å innse halvveis eller etter endt studieløp at det ikke ble som du hadde tenkt. Etter 6 år har du dessuten ikke mange nok år igjen med Lånekassa til å finansiere så veldig mye mer utdanning, så selv om du tenker nå at du vil forske - skaff deg en plan B, og utdann deg innenfor et felt hvor du tror du kunne tenkt deg å arbeide som nettopp det du utdanner deg til.

Anonymkode: 7d4ff...a93

Anonymkode: 4d4bf...073

[AnonymBruker]

 

Pokker, storparten av svaret mitt- som var LANGT- falt bort. får svare mer senere! Det var et svar til det lange, negative svaret først i tråden om hvor alldeles håpløst det skulle være å få seg forskerjobb. Jeg er uenig i mye av det som står der og ville oppfordere ts til å prøve om h'n virkelig vil. 

Anonymkode: 4d4bf...073

Pokker, sier jeg også! For du har drømmejobben min, og jeg vil gjerne høre mer. Spesielt om mulighet til å bli forskerassistent i tiden før man tar doktorgraden. Det er jo et langt løp om man skulle finne ut at man ikke er egnet, så det kunne vært fint å få prøve seg litt. 

Anonymkode: fc75e...a97

[AnonymBruker]

For en fin og inspirerende tråd! Jeg tror jeg innehar de egenskapene dere snakker om i form av nysgjerrighet og driv til å finne ut av ting, men jeg er usikker på om jeg ønsker å ta en phd. Kan man gå en bakvei etter master? Og er det mulig å bli forskningsassistent når man går bachelor? F.eks etter å ha bestått metodedelen? 

Anonymkode: fc75e...a97

Det er mulig å få en forskerstilling etter master, men det er langt vanskeligere, nesten tilfeldig. PhD-løpet er en forskerutdanning, og de fleste forskerstillinger krever doktorgradskompetanse.

Det er absolutt mulig å bli forskningsassistent også på bachelor, men mest sannsynlig er det etter at du har startet på master. Da har du nemlig fullført bacheloroppgaven, som kan regnes som den første selvstendige og fullstendige forskningsprosjektet. Igjen, er det aller viktigste å ha metodekunnskap. Om du er forskningsassistent så er det vanligvis datainnsamling og analyse som er arbeidsoppgavene. 

Et alternativ hvis du finner ut at du absolutt ikke vil ta en PhD er å jobbe hos kunnskapsprodusenter som Statistisk Sentralbyrå, Nor-Stat etc. Der er det muligheter etter både bachelor og master, hvis du har tilstrekkelig metode vel og merke.

Anonymkode: c3515...13c

[AnonymBruker]

Det er mulig å få en forskerstilling etter master, men det er langt vanskeligere, nesten tilfeldig. PhD-løpet er en forskerutdanning, og de fleste forskerstillinger krever doktorgradskompetanse.

Det er absolutt mulig å bli forskningsassistent også på bachelor, men mest sannsynlig er det etter at du har startet på master. Da har du nemlig fullført bacheloroppgaven, som kan regnes som den første selvstendige og fullstendige forskningsprosjektet. Igjen, er det aller viktigste å ha metodekunnskap. Om du er forskningsassistent så er det vanligvis datainnsamling og analyse som er arbeidsoppgavene. 

Et alternativ hvis du finner ut at du absolutt ikke vil ta en PhD er å jobbe hos kunnskapsprodusenter som Statistisk Sentralbyrå, Nor-Stat etc. Der er det muligheter etter både bachelor og master, hvis du har tilstrekkelig metode vel og merke.

Anonymkode: c3515...13c

takk for svar. Da skal jeg jobbe hardt med metoden. Syns det er veldig gøy! Så får jeg vurdere  PhD etterhvert. 

 

Anonymkode: fc75e...a97