Bli Forsker

[AnonymBruker]

Ønsker å bli en forsker, og vurderer medisin og psykologi(profesjon), noen som har noen erfaringer eller tanker om hvor det er "lett" å få forskerstilling innenfor et av disse områdene?

Skal bruke et år nå på å ta opp fagene for å få bra nok snitt og da må jeg også ta realfagene om det er medisin jeg skal ta.

Om hva som jeg er mest interessert i vet jeg rett og slett ikke da begge virker veldig interessante.

Anonymkode: 64853...45b

[AnonymBruker]

Har også sett at medisin i UiO har noe som heter "Forskerlinjen" noen erfaringer derfra? Er det mulig for en normal person å komme inn dit uten A i alt?

Anonymkode: 64853...45b

[AnonymBruker]

Forskningsstillinger henger ikke på trær og i alle fall er toppkarakterer påkrevd.

Anonymkode: 95ae6...c75

[AnonymBruker]

Tror det er veldig lurt å ha en plan B når du sikter såpass høyt. Dette er fagdisipliner med enorm konkurranse innad, og for å bli tatt opp på et doktorgradsprogram etter endt master/profesjonsstudie innenfor medisin eller psykologi (som jo er et minimumskrav dersom man ønsker å jobbe med forskning) må du ha omtrent A i snitt. I tillegg er det veldig få av disse såkalte forskerstillingene som er fulltidsstillinger - du kan f.eks bli ansatt som professor II i en 20 % stilling hvor du underviser et seminar eller noe, eller få en liten deltidsstilling som forskningsassistent på et spesifikt prosjekt med en tidsbestemt varighet, men du vil så å si aldri få en full stilling, og dermed heller ikke lån i banken, full opptjening av pensjonspoeng med mer. 

For å være ærlig tror jeg du skal ha et kjempegodt nettverk innenfor fagmiljøet, topp karakter i alle fag og en god dose flaks for å ha sjanse til å få forske innenfor disse fagdisiplinene. Jeg sier ikke at det er helt umulig, men du må belage deg på beinhard jobbing gjennom hele studietiden (og 6 år er lenge!), du bør ha flere frivillige verv underveis, og karakterene dine kan ikke være lavere enn B. Det er kjempemange om beinet bare for Ph.D-programmene, og du må virkelig gjøre mye bra for å skille deg ut blant alle søkerne, som selvsagt har knallkarakterer og gjerne også gode referanser fra turnusperioder, ekstrajobber og studentverv å vise til.

Jeg tror også det kan være lurt å ta et metodefag eller to først mens du tar opp fag, slik at du får en liten forsmak på hvordan det er (på lavere grads nivå, vel og merke) å drive forskning. Det stilles enorme krav til planlegging, strukturering og praktisk gjennomføring av forskning uansett fagdisiplin, og du skal ha god kontroll på fagfeltet ditt for at forskningen skal bli noe bra. Det tar mye tid å bli flink til sånt, og jeg vet om flere som begynte på studier (i både andre fagdisipliner samt innenfor psykologi) med en tanke om at de ønsket å forske, men etter de første 10 studiepoengene med metode raskt fant ut at det var mye vanskeligere, mer kronglete og kanskje også ikke fullt så interessant, fritt og spennende som de hadde trodd. Det er ikke bare å forske - bare det å få plass i en forskergruppe, skaffe forskningsmidler osv. er en enorm jobb, og spesielt de statsfinansierte prosjektene er kampene beinhard om. Og da må man selvsagt være interessert i å forske på nettopp det som etterspørres av oppdragsgiver; og oppdragsgiver vil ha en agenda og et ønske om et bestemt mål med forskningen - forskning utføres på bestilling. Det er jo ikke mange år siden det ble kjent at Helsedirektoratet (eller departementet? husker ikke helt) hadde forkastet en rapport de selv hadde bestilt fordi forskerne ikke kom frem til konklusjonene som var ønkset av oppdragsgiver..

Nå høres jeg sikkert grusomt slem ut, men om jeg var deg ville jeg også gitt en god del betenkning over hva annet du kan bruke disse utdannelsene til - og om de aktuelle arbeidsplassene og arbeidskravene er noe for deg hvis du ikke skulle ende opp med å bli forsker. Det vil koste deg masse tid, penger og energi å begynne på et studie, og kanskje spesielt et profesjonsstudie, hvor du egentlig ikke er interessert i å jobbe innenfor den profesjonen du utdanner deg til, for så å innse halvveis eller etter endt studieløp at det ikke ble som du hadde tenkt. Etter 6 år har du dessuten ikke mange nok år igjen med Lånekassa til å finansiere så veldig mye mer utdanning, så selv om du tenker nå at du vil forske - skaff deg en plan B, og utdann deg innenfor et felt hvor du tror du kunne tenkt deg å arbeide som nettopp det du utdanner deg til.

Anonymkode: 7d4ff...a93

[AnonymBruker]

Takk for godt svar, er  klar over at det kreves mye for å bli forsker, og jeg ville ikke vurdert en av disse retningene om jeg ikke trodde jeg kom til å trives med de "normale" arbeidsoppgavene. Er vel mer nylig at jeg har blitt mer og mer interessert i forskning. Har ikke noen problem med å måtte jobbe noen år med de vanlig arbeidsoppgavene for senere å bli tatt opp på et doktorgradsprogram, tenker jeg finner mer ut om hva jeg vil under studieløpet.

Går for øyeblikket på universitetet(annet fag) for å få de ekstra poengene som høyere utdanning gir, samtidig som jeg tar opp noen fag, metode ligger også på timeplanen, så finner nok ut av om dette er noe for meg.

Er bare det at jeg tror kanskje psykologi ville vært "enklere" å studere siden jeg er mer vant til arbeidsmåtene (ikke så alt for vant med realfag, men er interessant det også) Men på en annen side virker det som medisin har mye flere felt så om man finner ut at man ikke liker en retning så kan man velge en annen vei, i tillegg til at det er muligheter for å velge psykiatri. 

Noen som har studert enten psykologi eller medisin som har noen innspill å komme med?

-TS

Anonymkode: 64853...45b

[AnonymBruker]

Har også sett at medisin i UiO har noe som heter "Forskerlinjen" noen erfaringer derfra? Er det mulig for en normal person å komme inn dit uten A i alt?

Anonymkode: 64853...45b

Det har da alle studiestedene i Norge på medisinstudiet. Nå vet jeg ikke hvordan det er med Oslo eller Bergen, men Trondheim og Tromsø har opptak basert på søknad samt intervju. Disse studiestedene har heller ikke karakterer. I Tromsø har de 10 plasser hvert år. I Trondheim har de 15 plasser hvert år. 

Selv studerer jeg medisin i Trondheim og har planer om å gå forskerlinjen. Dette er en fantastisk mulighet for fremtid arbeid innenfor forskning. Etter man har gått forskerlinjen har man fullført 50% av en eventuell doktorgrad (hvis ikke kan det telle som ett års turnusarbeid), og det er svært tilrettelagt for å fortsette på doktorgraden etter endt studium. Om jeg husker rett ble det vel også nå nylig publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening at det er mangel på leger som ønsker å forske. Det er også andre muligheter for forskningsarbeid under studiet, blant annet forskningsutveksling til andre land i samarbeid med NMF (undergruppe av legeforeningen som retter seg mot studenter). 

Forskning er et gigantisk felt. Det er et hav av utdanningsmuligheter annet enn medisin og profesjonsstudiet i psykologi som åpner muligheten til å arbeide innenfor forskning. Hvorfor akkurat medisin eller psykologi profesjon? 

Anonymkode: 812d8...6f1

[AnonymBruker]

Forskningsstillinger henger ikke på trær og i alle fall er toppkarakterer påkrevd.

Anonymkode: 95ae6...c75

Ikke innenfor medisin (foreløpig hvertfall). 

Anonymkode: 812d8...6f1

[AnonymBruker]

(...)

Nå høres jeg sikkert grusomt slem ut, men om jeg var deg ville jeg også gitt en god del betenkning over hva annet du kan bruke disse utdannelsene til - og om de aktuelle arbeidsplassene og arbeidskravene er noe for deg hvis du ikke skulle ende opp med å bli forsker. Det vil koste deg masse tid, penger og energi å begynne på et studie, og kanskje spesielt et profesjonsstudie, hvor du egentlig ikke er interessert i å jobbe innenfor den profesjonen du utdanner deg til, for så å innse halvveis eller etter endt studieløp at det ikke ble som du hadde tenkt. Etter 6 år har du dessuten ikke mange nok år igjen med Lånekassa til å finansiere så veldig mye mer utdanning, så selv om du tenker nå at du vil forske - skaff deg en plan B, og utdann deg innenfor et felt hvor du tror du kunne tenkt deg å arbeide som nettopp det du utdanner deg til.

Anonymkode: 7d4ff...a93

Dette er jeg veldig enig i. 

Anonymkode: 812d8...6f1

[AnonymBruker]

Hvorfor akkurat medisin eller psykologi profesjon? 

Anonymkode: 812d8...6f1

Det er vel egentlig ikke annen grunn en at jeg er interessert i emnene. Har også vurdert fysikk og astronomi, men tror ikke jeg er glad nok i matte til å arbeide med det på fulltid. 

Som sagt tidligere går jeg på universitet nå (historie) imens jeg tar opp noen fag, og har vurdert om dette er noe jeg vil prøve å satse på doktorgrad på, noe som også virker interessant (vet, historie, psykologi og medisin er vidt forskjellige emner) Men så er det det med å ha en plan B og jeg tror lege eller psykolog hadde passet meg bedre enn lærer på videregående eller noe slikt. (universitetslærer derimot virker mer interessant - men igjen med doktorgrad)

Vil gjerne hjelpe mennesker, om dette er ved lærdom, forskning eller arbeid som lege eller psykolog, at skoleløpene er lange gjør meg ikke noe da jeg er glad i å være student, har foreldre som hjelper til (og har spart opp litt penger), så er heldig på den måten. 

-TS

Anonymkode: 64853...45b

[Duckie]

Å gå veien via medisin eller psykologi er ihvertfall det smarteste, da har du en utdannelse å falle tilbake på om du ikke får en jobb innenfor forskning. Men da er det jo også viktig at dette er en jobb man kan tenke seg. Faktisk er dette ekstremt viktig innenfor disse yrkene, da du har pasienter som er avhengige av deg.

Som andre sier, det er vanskelig å få en fast forskerjobb. Å få en stipendiat-stilling innenfor medisin er nok ikke så vanskelig, men etter dette er det veldig, veldig hard konkurranse om jobbene. Det er ikke kun medisinere som tar PhD innenfor medisin, biologer, kjemikere, bioingeniører, etc går også denne veien og er med i konkurransen. Vi går sannsynligvis tøffere tider i møte her i landet, noe som vil påvirke bevilgninger til forskning.

Et par saker:
Rekordvekst i doktorgrader
Gratulerer med arbeidsledighet

[Basun]

Hva med å studere sykepleie og jobbe med forskning innen det? Jeg vurderte både psykologi og medisin og tok opp fag for å få høyt nok snitt. Jeg fant fort ut at medisin iķke er noe for meg. Det skal sies at jeg vurderer å studere psykologi i fremtiden, men jeg angrer overhodet ikke på at jeg valgte sykepleie. Det er mye viktig forskning der og!

Et annet alternativ er molekylærbiologi dersom det er det realfaglige som interesserer deg. Du kan også bli forsker ved å starte på en master i psykologi, men man blir sjeldent rik av det.

Endret 31. oktober 2015 av Personenmeg

[AnonymBruker]

Ikke innenfor medisin (foreløpig hvertfall). 

Anonymkode: 812d8...6f1

Ikke innenfor noen fag vokser forskerstillinger på trær. Etter endt doktorgrad er det færre postdoktorstillinger enn det var stipendiater, færre førsteamanuensisstillinger enn postdoktor. osv osv. Det er også vanskelig å få fast jobb og man må nok i en viss grad være villig til å flytte på seg både i landet og til utlandet.

Anonymkode: 95ae6...c75

[AnonymBruker]

Ikke innenfor noen fag vokser forskerstillinger på trær. Etter endt doktorgrad er det færre postdoktorstillinger enn det var stipendiater, færre førsteamanuensisstillinger enn postdoktor. osv osv. Det er også vanskelig å få fast jobb og man må nok i en viss grad være villig til å flytte på seg både i landet og til utlandet.

Anonymkode: 95ae6...c75

Selvsagt, men poenget mitt er at karakterene er av ikke-betydning for leger. 

Anonymkode: 812d8...6f1

[AnonymBruker]

Hva med å studere sykepleie og jobbe med forskning innen det? Jeg vurderte både psykologi og medisin og tok opp fag for å få høyt nok snitt. Jeg fant fort ut at medisin iķke er noe for meg. Det skal sies at jeg vurderer å studere psykologi i fremtiden, men jeg angrer overhodet ikke på at jeg valgte sykepleie. Det er mye viktig forskning der og!

Et annet alternativ er molekylærbiologi dersom det er det realfaglige som interesserer deg. Du kan også bli forsker ved å starte på en master i psykologi, men man blir sjeldent rik av det.

Godt bidrag, men det er absolutt ikke lurt å gå for sykepleie dersom man ikke har en interesse av å jobbe som sykepleier. Da vil man nok krepere av all praksisen, samt dersom forskningskarrieren ikke skulle gå helt feilfritt. 

Anonymkode: 812d8...6f1

[AnonymBruker]

Å gå veien via medisin eller psykologi er ihvertfall det smarteste, da har du en utdannelse å falle tilbake på om du ikke får en jobb innenfor forskning. Men da er det jo også viktig at dette er en jobb man kan tenke seg. Faktisk er dette ekstremt viktig innenfor disse yrkene, da du har pasienter som er avhengige av deg.

Som andre sier, det er vanskelig å få en fast forskerjobb. Å få en stipendiat-stilling innenfor medisin er nok ikke så vanskelig, men etter dette er det veldig, veldig hard konkurranse om jobbene. Det er ikke kun medisinere som tar PhD innenfor medisin, biologer, kjemikere, bioingeniører, etc går også denne veien og er med i konkurransen. Vi går sannsynligvis tøffere tider i møte her i landet, noe som vil påvirke bevilgninger til forskning.

Et par saker:
Rekordvekst i doktorgrader
Gratulerer med arbeidsledighet

De aller fleste leger som driver med forskning kombinerer det vel med klinisk og/eller laboratoriearbeid. Det er også en rekke stillinger som krever forskningsarbeid. 

Anonymkode: 812d8...6f1

[Basun]

Godt bidrag, men det er absolutt ikke lurt å gå for sykepleie dersom man ikke har en interesse av å jobbe som sykepleier. Da vil man nok krepere av all praksisen, samt dersom forskningskarrieren ikke skulle gå helt feilfritt. 

Anonymkode: 812d8...6f1

Det ble borte da jeg redigerte innlegget☺ Det er helt sant det du skriver.

Man må like å jobbe med mennesker! Det bør man forsåvidt også like om man vil studere psykologi og medisin, selv om man kan unngå pasientkontakt etterhvert..

Dersom man er 100% sikker på at man vil bli forsker finnes det mange alternativer. Det er ikke sikkert TS er nødt til å velge en "profesjonsutdanning".

Endret 31. oktober 2015 av Personenmeg

[AnonymBruker]

Har vurdert sykepleie ja, også jobbet på sykehus i noen dager, virker som en givende jobb, men samtidig føler jeg at jeg kanskje ikke ville fått nok utfordringer eller brukt hodet nok (i ihvertfall på den måten jeg vil). Vil også litt dypere inn i faget, må jo tenke på at dette er noe man kanskje skal gjøre resten av livet og noen år ekstra på skolebenken for drømmejobben er kanskje verdt det?

-TS

Anonymkode: 64853...45b

[AnonymBruker]

Kan kanskje legge til at jeg er en litt "stille" person, altså ikke den som babler i vei om alt mulig, kanskje tilogmed litt små sjenert, høres kanskje ikke ut som den som passer som psykolog eller lege , men har jo jobbet både som barnehage assistent og litt på sykehus og ikke vært noen problemer. 

-TS

Anonymkode: 64853...45b

[AnonymBruker]

Kan kanskje legge til at jeg er en litt "stille" person, altså ikke den som babler i vei om alt mulig, kanskje tilogmed litt små sjenert, høres kanskje ikke ut som den som passer som psykolog eller lege , men har jo jobbet både som barnehage assistent og litt på sykehus og ikke vært noen problemer. 

-TS

Anonymkode: 64853...45b

Dette er selvsagt ikke en nødvendighet som lege, og det finnes mange som deg (inkludert meg selv). Faktisk kan det være svært positivt i mange sammenhenger, eksempelvis i konsultasjoner. Det er en god del legestudenter som er naturlig utadvendte som blir bedt om å holde litt tilbake og være litt mer stille i kommunikasjon med pasienter. Kommunikasjon er uansett noe som er vektlagt i legeutdannelsen (og jeg tipper i enda større grad på psykologi profesjon), så dette er sjeldent et problem for noen ved endt utdannelse. Jeg synes absolutt du ikke skal se på dette som en negativ egenskap. Tvert imot.  

Anonymkode: 812d8...6f1

[AnonymBruker]

Godt bidrag, men det er absolutt ikke lurt å gå for sykepleie dersom man ikke har en interesse av å jobbe som sykepleier. Da vil man nok krepere av all praksisen, samt dersom forskningskarrieren ikke skulle gå helt feilfritt. 

Anonymkode: 812d8...6f1

Man jobber ikke som sykepleier hvis man velger å forske. Da har man kun praksis under bachelorutdanningen, og ikke under master/PhD. Samtidig bør man selvsagt ha interesse for faget. 

Jeg tror kanskje ikke TS egentlig vet hvilket hav av muligheter som finnes. Det finnes så ufattelig mange fagfelt. Selv har jeg en tverrfaglig master (iblandet både helsefag, naturvitenskapelige fag og teknologifag), og har vurdert forskning. 

Går an å sjekke ut farmasi også, om man ønsker det fokuset innen forskning. Mye manko på farmasøyter for tiden.

Samtidig er alle de disiplinene som er nevnt her nå (medisin, farmasi, psykologi, sykepleie) profesjonsutdanninger, og man trenger absolutt ikke en profesjonsutdanning for å forske. Du kan ta hvilken bachelor du vil om du har lyst til å forske i fremtiden.

 

Anonymkode: 8e290...be5