Vennskap

[Gjest supernova_87]

Jeg vet ikke heller hvordan jeg skal begynne dette innlegget. Det føles som at ord bare blir for tomme. 

Jeg er sjelden så fullstendig målløs. Det er jo alltid noe, men nå, jeg vil bare gjøre vel, og situasjonen er vond nok som den er, jeg kan bare ikke tråkke feil. I andre situasjoner kan man bare trekke seg unna, men det føles i alle fall helt feil. 

En kompis av meg som sliter mye allerede, har mistet en venn. Jeg vet at han har en vennegruppe som alle kjente denne vennen, så jeg vet at de har hverandre i sorgen. Jeg og kompisen tekster mye gjennom hele dagen, og det har vi gjort hver dag de siste ukene, men i dag har det vært "radio silence". Jeg fant ut gjennom noen andre hva som hadde skjedd. 

Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal si, hva jeg skal gjøre! 

Hva blir riktig? Et trøstende sitat? Jeg aner ikke. Kanskje det er noen som har idéer, eller vet selv hva som har hjulpet dem. Vil man bli latt i fred, eller hva? (Han skal være sammen med vennegruppen i kveld. Vi bor ikke på samme sted.) 

(PS: Personene dette gjelder er ikke gjenkjennbare.) (Jeg føler det som at jeg må spy, hvordan må det ikke føles for de...)(Burde det vært postet i "Vi som sørger"?)

Endret 1. mars 2016 av Rainstorm

[AnonymBruker]

Jeg har vært i en veldig lik situasjon som deg!

Når jeg og min samboer begynte å bli kjærester tok en god venn av han livet sitt. Vi var ikke kjærester når det skjedde, og jeg følte at jeg ikke ante hvor jeg skulle gjøre av meg. Alt jeg sa eller gjorde var på en måte ikke nok, men samtidig visste jeg ikke hva mer jeg kunne gjøre eller si, for ingenting av meg kunne gjøre alt godt igjen - uansett hvor mye jeg ønsket det.

Jeg sa til han at jeg er der om han vil prate, men han hadde problemer med å snakke om sorgen. Han lukket seg mye inne og nevnte det bare kort i noen samtaler hvor det var naturlig.

Det var ikke før på fylla en gang for ikke alt for lenge siden at han brøt helt sammen i gråt og virkelig trengte meg. Jeg var der og snakket med han om alt hele natten og prøvde å holde et støttende men positivt fokus.

Jeg er dog litt alternativ av meg og tror mye på naturen og det overnaturlige. Det at jeg snakket mye om dette hjalp for han, for han følte etterhvert litt at kompisen som tok livet sitt "sendte" meg for å kunne trøste han og si de riktige tingene.

Men jeg vet ikke hva man skal si i en slik situasjon. Det er vanskelig å være han og det er vanskelig å være deg som står å titter inn. Det er viktig å ikke presse han for mye til å snakke om det, og ikke styre samtalen inn på temaet. Hvertfal ikke om dere snakker om noe annet hyggelig.
Husk at om du ikke hører noe fra han så kan det fort være fordi han ikke orker å snakke om det. Pass på å kunne være en venn utenom situasjonen og snakke om andre ting også, slik at han kan "puste" når han snakker med deg og tenke på noe annet. Alle takler sorg forskjellig, så ingenting av det han gjør er galt. Jeg husker jeg stusset veldig på hvorfor ikke kjæresten min sørget mer, men fant jo ut at han snakket mye med andre kompiser som kjente han som døde om det, fordi jeg ikke kjente han og derfor ikke kunne gi noe svar på spørsmålene han hadde. 

Sender en stor klem!

Anonymkode: d6ae7...e35

[Gjest supernova_87]

Jeg har vært i en veldig lik situasjon som deg!

Når jeg og min samboer begynte å bli kjærester tok en god venn av han livet sitt. Vi var ikke kjærester når det skjedde, og jeg følte at jeg ikke ante hvor jeg skulle gjøre av meg. Alt jeg sa eller gjorde var på en måte ikke nok, men samtidig visste jeg ikke hva mer jeg kunne gjøre eller si, for ingenting av meg kunne gjøre alt godt igjen - uansett hvor mye jeg ønsket det.

Jeg sa til han at jeg er der om han vil prate, men han hadde problemer med å snakke om sorgen. Han lukket seg mye inne og nevnte det bare kort i noen samtaler hvor det var naturlig.

Det var ikke før på fylla en gang for ikke alt for lenge siden at han brøt helt sammen i gråt og virkelig trengte meg. Jeg var der og snakket med han om alt hele natten og prøvde å holde et støttende men positivt fokus.

Jeg er dog litt alternativ av meg og tror mye på naturen og det overnaturlige. Det at jeg snakket mye om dette hjalp for han, for han følte etterhvert litt at kompisen som tok livet sitt "sendte" meg for å kunne trøste han og si de riktige tingene.

Men jeg vet ikke hva man skal si i en slik situasjon. Det er vanskelig å være han og det er vanskelig å være deg som står å titter inn. Det er viktig å ikke presse han for mye til å snakke om det, og ikke styre samtalen inn på temaet. Hvertfal ikke om dere snakker om noe annet hyggelig.
Husk at om du ikke hører noe fra han så kan det fort være fordi han ikke orker å snakke om det. Pass på å kunne være en venn utenom situasjonen og snakke om andre ting også, slik at han kan "puste" når han snakker med deg og tenke på noe annet. Alle takler sorg forskjellig, så ingenting av det han gjør er galt. Jeg husker jeg stusset veldig på hvorfor ikke kjæresten min sørget mer, men fant jo ut at han snakket mye med andre kompiser som kjente han som døde om det, fordi jeg ikke kjente han og derfor ikke kunne gi noe svar på spørsmålene han hadde. 

Sender en stor klem!

Anonymkode: d6ae7...e35

Takk! 

Jeg vet ikke hva, men jeg føler meg helt lammet. Jeg vil vel bare ikke legge til i smerten. 
Du har nok rett i å prøve å snakke om andre ting om han vil, men jeg er så redd for at han skal føle at jeg ikke ser at det er vondt likevel, eller at jeg tar lett på det. 

Det er vondt å lese om opplevelsen til din samboer, men jeg er glad for at han hadde deg. Og jeg er takknemlig for at du delte dette med meg. Det hjalp å få litt innspill, jeg er bare tom. Jeg vil gi ham alt, fikse alt, men jeg aner ikke. Men jeg tar til meg det du har nevnt. 

Takk for den store klemmen, den trenger jeg.  

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke heller hvordan jeg skal begynne dette innlegget. Det føles som at ord bare blir for tomme. 

Jeg er sjelden så fullstendig målløs. Det er jo alltid noe, men nå, jeg vil bare gjøre vel, og situasjonen er vond nok som den er, jeg kan bare ikke tråkke feil. I andre situasjoner kan man bare trekke seg unna, men det føles i alle fall helt feil. 

En kompis av meg som sliter mye allerede, har mistet en venn. Jeg vet at han har en vennegruppe som alle kjente denne vennen, så jeg vet at de har hverandre i sorgen. Jeg og kompisen tekster mye gjennom hele dagen, og det har vi gjort hver dag de siste ukene, men i dag har det vært "radio silence". Jeg fant ut gjennom noen andre hva som hadde skjedd. 

Det jeg kjenner er at jeg vil pakke ham inn i bomull så han aldri trenger å kjenne på hvor vondt livet må være. Jeg vil si at han har meg. Jeg får lyst til å si at jeg elsker ham, som om kjærligheten kunne plastre smerten, men jeg vet jo at det ikke er sånn det fungerer. Jeg vil så gjerne finne noen ord som kan trøste. Som kan gi en følelse av at det er verdt det å leve dette livet selv om folk dør fra deg, og selv om mennesker svikter deg. Jeg vil fikse det. Men sorg kan ikke fikses, for det er så fullstendig meningsløst. Jeg er redd. Jeg er redd for at smerten han kjenner på fra før, og så nå dette ... man vil jo bare ikke at de som man bryr seg om skal ha det vondt! 

Selv om jeg kjenner på alle disse tankene om å støtte, så aner jeg ikke hvordan. Ord blir for små. Men samtidig kan jeg ikke bare late som at jeg ikke vet, og ikke bryr meg. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal si, hva jeg skal gjøre! 

Hva blir riktig? Et trøstende sitat? Jeg aner ikke. Kanskje det er noen som har idéer, eller vet selv hva som har hjulpet dem. Vil man bli latt i fred, eller hva? (Han skal være sammen med vennegruppen i kveld. Vi bor ikke på samme sted.) 

Jeg blir helt skjelven. Egoistisk oppi det hele sitter jeg her og kjenner på hvor redd jeg er for ham, og ja, alt det jeg allerede har sagt. Og nå tekster han meg også. Kanskje er det dumt å spørre om noe så nært, men jeg har sjelden, om aldri vært så rådvill, og jeg vet at dere på forumet er gode mennesker, så jeg håper at dere har gode råd å komme med. 

(PS: Personene dette gjelder er ikke gjenkjennbare.) (Jeg føler det som at jeg må spy, hvordan må det ikke føles for de...)(Burde det vært postet i "Vi som sørger"?)

Jeg snakker av erfaring, og dersom jeg var vennen din TS, så ville jeg satt aller mest pris på forståelse og rom, og at jeg hadde visst at du var der dersom jeg trengte noe. Og ikke minst, at det ikke blir "glemt" etter "for" kort tid - om du skjønner hva jeg mener.

Anonymkode: 29e64...523

[Gjest supernova_87]

Jeg snakker av erfaring, og dersom jeg var vennen din TS, så ville jeg satt aller mest pris på forståelse og rom, og at jeg hadde visst at du var der dersom jeg trengte noe. Og ikke minst, at det ikke blir "glemt" etter "for" kort tid - om du skjønner hva jeg mener.

Anonymkode: 29e64...523

Ja, jeg tror jeg skjønner hva du mener! Takk som svarer. 
Jeg vil vise forståelse og gi rom, men jeg vet ikke helt hva jeg skal si for å vise nettopp dette! Kanskje det høres tanketomt ut her, men det er nettopp det det er. 

[AnonymBruker]

Vel, ikke si at du elsker han, om han bare er en kompis i allefall .

Anonymkode: bba24...2eb

[AnonymBruker]

Jeg har vel heller vært som din kompis, så bunnløst fortvilet og tunget av sorg. Det som har hjalp meg mest å høre, var når nære venner og familie sa hvor glade de var i meg, og at jeg ikke var alene. Om jeg var så fortvilet at jeg ikke turte å tro på det der og da så er det ingen tvil om at det har hjulpet meg opp igjen. Synes godt du kan bruke de ordene du allerede har skrevet: at han har deg. Og som nevnt over her, så ikke bare si det en gang, men gjenta gjerne etter en stund. Vil tro han trenger trygghet nå. Du høres ut som en utrolig god venn  

Anonymkode: 9c371...a42

[Gjest supernova_87]

Den 29.10.2015 at 23.20, AnonymBruker skrev:

 

Endret 1. mars 2016 av Rainstorm

[Gjest supernova_87]

Jeg har vel heller vært som din kompis, så bunnløst fortvilet og tunget av sorg. Det som har hjalp meg mest å høre, var når nære venner og familie sa hvor glade de var i meg, og at jeg ikke var alene. Om jeg var så fortvilet at jeg ikke turte å tro på det der og da så er det ingen tvil om at det har hjulpet meg opp igjen. Synes godt du kan bruke de ordene du allerede har skrevet: at han har deg. Og som nevnt over her, så ikke bare si det en gang, men gjenta gjerne etter en stund. Vil tro han trenger trygghet nå. Du høres ut som en utrolig god venn  

Anonymkode: 9c371...a42

Jeg er skikkelig glad for at du svarte meg, selv om jeg er lei for at bakgrunnen for at du kunne svare meg på denne måten er at du selv har hatt det vondt.  
Det jeg er redd for er å hele tiden si de tingene, og at det skal minne ham på det. Jeg vil ikke ødelegge et lite øyeblikk der han tenker på andre ting, med å minne ham på at han har det vondt med å si at jeg er glad i ham. Skjønner du hva jeg mener? Er dette egentlig ikke et problem? Om jeg kan spørre (bare se vekk i fra mine spørsmål om du ikke orker svare mer), så du på det som plagsomt hvis de bekymret seg for deg? Spurte hvordan det gikk? Jeg kjenner jeg er så redd for ham. 

Jeg vet ikke om jeg er en utrolig god venn, men jeg prøver å være der, være stødig. Det var hyggelig sagt. Takk for svaret!

[QueenOfTheSidewalk]

Hadde det vært meg, hadde jeg satt pris på sms selv om jeg ikke svarte, men folk er forskjellig. Det med bomull var veldig fint sagt, du kan jo skrive det til han + at du er veldig glad i han og at han bare kan kontakte deg om han vil snakke om hva som helst. 

[AnonymBruker]

Jeg er skikkelig glad for at du svarte meg, selv om jeg er lei for at bakgrunnen for at du kunne svare meg på denne måten er at du selv har hatt det vondt.  
Det jeg er redd for er å hele tiden si de tingene, og at det skal minne ham på det. Jeg vil ikke ødelegge et lite øyeblikk der han tenker på andre ting, med å minne ham på at han har det vondt med å si at jeg er glad i ham. Skjønner du hva jeg mener? Er dette egentlig ikke et problem? Om jeg kan spørre (bare se vekk i fra mine spørsmål om du ikke orker svare mer), så du på det som plagsomt hvis de bekymret seg for deg? Spurte hvordan det gikk? Jeg kjenner jeg er så redd for ham. 

Jeg vet ikke om jeg er en utrolig god venn, men jeg prøver å være der, være stødig. Det var hyggelig sagt. Takk for svaret!

Bare hyggelig, er godt erfaringene mine kan brukes til noe  

Aha, jeg skjønner hva du er redd for...det har ikke jeg tenkt på en gang. Og nei, jeg har aldri synes det har vært plagsomt å høre at noen bryr seg om meg og viser at de tenker på meg. Ikke vær redd for å minne han på det som er vondt, for det du gjør er jo å være et motstykke til smerten hans. Du trenger ikke nødvendigvis stille så mange "krav" i form av spørsmål, bare si det du tenker. Det bildet med bomull var veldig fint! 

Og jo, en sånn venn som deg er gull å ha når man har det vondt  

 

Anonymkode: 9c371...a42

[Gjest supernova_87]

Hadde det vært meg, hadde jeg satt pris på sms selv om jeg ikke svarte, men folk er forskjellig. Det med bomull var veldig fint sagt, du kan jo skrive det til han + at du er veldig glad i han og at han bare kan kontakte deg om han vil snakke om hva som helst. 

Takk for svar! 

Vi sendte noen meldinger litt tidligere der jeg sa de tingene du nevnte ... bortsett fra det med bomull. Han svarte med maska godt påklistra og forsvant plutselig. Det er nok helt naturlig, prøve å bevare fatningen. Jeg fikk i alle fall sagt at han kunne være seg selv med meg, ingen maske trengtes. Jeg håper han klarer å huske det. 

Jeg må bare klare å være der for ham uten å bekymre meg konstant. 

[Gjest supernova_87]

Bare hyggelig, er godt erfaringene mine kan brukes til noe  

Aha, jeg skjønner hva du er redd for...det har ikke jeg tenkt på en gang. Og nei, jeg har aldri synes det har vært plagsomt å høre at noen bryr seg om meg og viser at de tenker på meg. Ikke vær redd for å minne han på det som er vondt, for det du gjør er jo å være et motstykke til smerten hans. Du trenger ikke nødvendigvis stille så mange "krav" i form av spørsmål, bare si det du tenker. Det bildet med bomull var veldig fint! 

Og jo, en sånn venn som deg er gull å ha når man har det vondt  

 

Anonymkode: 9c371...a42

Så god du er!  (Og "aldri så galt at det ikke er godt for noe"? Uff.)

Godt innspill, jeg skal huske på det med å ikke spørre så mye om det, heller minne på at jeg er der, og tenker på ham. 
Er det å kommentere litt artige ting, litt sånn som vi vanligvis gjør greit? Eller blir det som at jeg ikke tar det på alvor? 

Jeg høres litt sosialt tilbakestående ut, men her var jeg rett og slett det. 

[nantucket]

Så god du er!  (Og "aldri så galt at det ikke er godt for noe"? Uff.)

Godt innspill, jeg skal huske på det med å ikke spørre så mye om det, heller minne på at jeg er der, og tenker på ham. 
Er det å kommentere litt artige ting, litt sånn som vi vanligvis gjør greit? Eller blir det som at jeg ikke tar det på alvor? 

Jeg høres litt sosialt tilbakestående ut, men her var jeg rett og slett det. 

Jeg synes det hvertfall er godt med en god dose normalitet oppi alt som er vondt  så ville fortsatt å holde noenlunde samme tone som dere har hatt. Gode venner kan både være alvorlige og spøkefulle samtidig! Ut i fra mine egne erfaringer er de vennene som har behandlet meg noenlunde normalt vært de som har virkelig har hjulpet. En del sluttet helt å ta kontakt da jeg ble syk, og det gjorde ganske vondt. Nå som jeg begynner å bli frisk igjen lar de høre fra seg, men jeg kjenner at det ikke er det samme som før for min del. Å vite at man har noen rundt seg som stiller opp når man har det vanskelig er den beste medisin! Tror neppe du klarer å gjøre noe feil, jeg  

og der var jeg ikke anonym lenger...jaja 

Endret 29. oktober 2015 av nantucket

[Gjest supernova_87]

Jeg synes det hvertfall er godt med en god dose normalitet oppi alt som er vondt  så ville fortsatt å holde noenlunde samme tone som dere har hatt. Gode venner kan både være alvorlige og spøkefulle samtidig! Ut i fra mine egne erfaringer er de vennene som har behandlet meg noenlunde normalt vært de som har virkelig har hjulpet. En del sluttet helt å ta kontakt da jeg ble syk, og det gjorde ganske vondt. Nå som jeg begynner å bli frisk igjen lar de høre fra seg, men jeg kjenner at det ikke er det samme som før for min del. Å vite at man har noen rundt seg som stiller opp når man har det vanskelig er den beste medisin! Tror neppe du klarer å gjøre noe feil, jeg  

og der var jeg ikke anonym lenger...jaja 

Takk for tilliten! Jeg får prøve å tro på det samme selv. 

Ja, det er litt det jeg tenker også, at om jeg kanskje kan minne ham litt på andre ting, og få ham til å smile selv om han egentlig har det vondt. Jeg er bare redd for å fornærme. Men, jeg tror jeg skal prøve det i alle fall. 
Jeg kjenner litt på at det er tungt å gå å bekymre seg hele tiden, og føler på at jeg må være tilgjengelig og hva om han får det veldig vanskelig og jeg sover og ikke svarer med det samme, men jeg tror egentlig det er min bekymring og ikke hans forventning. Men uansett om det er vondt for meg at han har det vondt, så kan jeg jo ikke finne på å kutte ham ut, eller slutte helt å ta kontakt! Kjedelig å høre at det ble sånn for deg! Har lest at det ofte er sånn, både med sorg, og annen sykdom. Og det er så bakvendt, for det er jo da vennene trengs. 

Takk for gode råd!