Dere alenemødre

[AnonymBruker]

Hvis dere har et vanskelig samarbeid med far til barna har dere noengang tenkt at alt hadde vært så mye bedre for mor og barn hvis dere hadde tatt det fra starten av alene? 

 

Anonymous poster hash: 48f2d...a06

[AnonymBruker]

Jeg er ikke alene, men tenker på det at dersom det skulle skjært seg her hjemme, så ville jeg nok foretrukket for MIN del å være alene så jeg slapp å sende barna til far. Jeg har tross alt ikke noe ønske om å være deltidsmor. Syns oppriktig synd på de som sender avgårde barna ( både mor og far) og sitter gråtkvalte og ensomme alene. Tanken på jul uten osv, grusomt.  Men for barna sin skyld så ønsker jeg så klart en far i bilde:) 

 

Heldigvis ingen planer om å skilles!

Anonymous poster hash: 0b47e...836

[AnonymBruker]

Kan man ikke samarbeide med pappaen til barnet sitt så prøver man ikke hardt nok.

Er begge i utgangspunktet friske i hodet så burde det ikke være et problem å sette barnet sitt før seg selv.

Anonymous poster hash: 69789...e29

[AnonymBruker]

 

Kan man ikke samarbeide med pappaen til barnet sitt så prøver man ikke hardt nok.

Er begge i utgangspunktet friske i hodet så burde det ikke være et problem å sette barnet sitt før seg selv.

Anonymous poster hash: 69789...e29

 

Ja, så svart/hvitt er livet...Alt i livet egentlig1  

Anonymous poster hash: 58324...8ee

[Peter007]

Hvis dere har et vanskelig samarbeid med far til barna har dere noengang tenkt at alt hadde vært så mye bedre for mor og barn hvis dere hadde tatt det fra starten av alene?

Anonymous poster hash: 48f2d...a06

Alene? Tenker du Storken DK eller tilsvarende?

Eller tenker du oppgi ukjent far der mannen ikke vet han er far i det hele tatt?

Det er faktisk det eneste ei dame kan gjøre lovlig om hun vil at far ikke skal være.

[Peter007]

Jeg er ikke alene, men tenker på det at dersom det skulle skjært seg her hjemme, så ville jeg nok foretrukket for MIN del å være alene så jeg slapp å sende barna til far. Jeg har tross alt ikke noe ønske om å være deltidsmor. Syns oppriktig synd på de som sender avgårde barna ( både mor og far) og sitter gråtkvalte og ensomme alene. Tanken på jul uten osv, grusomt. Men for barna sin skyld så ønsker jeg så klart en far i bilde:)

Heldigvis ingen planer om å skilles!

Anonymous poster hash: 0b47e...836

Er du oppriktig?

[AnonymBruker]

Er du oppriktig?

 

Ja, absolutt. Ut fra mitt syn, ikke for barnets beste så klart. Er vel ingen som vil være deltidsforeldre i utgangspunktet vel? Heldigvis tar vel de fleste hensyn til barna og gjør det som er rett. Må være lov å føle det annerledes likevel? Som sagt jeg er ikke i den situasjonen HELDIGVIS. 

Anonymous poster hash: 0b47e...836

[AnonymBruker]

Jeg har to stk, den ene halvannet og den andre litt over fire år.

Pappaen kommer og går i perioder, har byttet helger og ikke giddet å følge eldste på aktivitet som avtalt.

Nå har det holdt seg stabilt en stund heldigvis, men den skuffelsen som står i øynene på ungen, og frustrasjonen og fortvilelsen, det er mye å svelge, og mye for h*n å stå i.

Pappaen her har vinglet så kraftig og vært vanskelig fordi han sikkert er bitter over bruddet at han har latt barna sine litt i stikken. Jeg er tålmodig og håper det gir seg. At han vil ha mer samvær og etterhvert et så godt samarbeid at barna kan komme og gå mellom to hjem. Jeg er helt åpen for det.

Men han er rimelig sint på meg, han trodde vel ikke jeg turte å bryte ut og stå på egne ben.

Han må etter hvert velge å være en aktiv og oppbyggende del av barnas liv, eller holde litt avstand.

Han forstår ikke hvordan barna påvirkes av at han ikke klarer å holde en høflig og respektfullt tone ovenfor meg, eller evne å forstå at fireåringen ikke skjønner hvorfor pappa en dag ikke dukker opp.

Jeg lyver, selvfølgelig. Men han velger noe annet, feks. bytur, vennebesøk eller være med nye flammer osv...

Anonymous poster hash: 15398...9f9

[AnonymBruker]

Jeg har hatt barnet alene hele tiden, og er sjele glad det er slik.

Barnet har hatt kontakt og samvær med far hele tiden, men aldri bodd sammen. Tror alt hadde vært verre for barnet om det var 4-5 år feks, og måtte oppleve bruddet.

Anonymous poster hash: e2c1c...4fb

[Peter007]

Ja, absolutt. Ut fra mitt syn, ikke for barnets beste så klart. Er vel ingen som vil være deltidsforeldre i utgangspunktet vel? Heldigvis tar vel de fleste hensyn til barna og gjør det som er rett. Må være lov å føle det annerledes likevel? Som sagt jeg er ikke i den situasjonen HELDIGVIS.

Anonymous poster hash: 0b47e...836

Forstår deg så ved samlivsbrudd skal barna bare være hos deg

[peppermyntete]

Forstår deg så ved samlivsbrudd skal barna bare være hos deg

Eeh, har du i det hele tatt lest det første innlegget hennes???

[AnonymBruker]

Alene? Tenker du Storken DK eller tilsvarende?

Eller tenker du oppgi ukjent far der mannen ikke vet han er far i det hele tatt?

Det er faktisk det eneste ei dame kan gjøre lovlig om hun vil at far ikke skal være.

Det er ikke lov å unnlate å fortelle far at han er far, heller. Ikke egentlig!

Anonymous poster hash: 58324...8ee

[AnonymBruker]

 

Ja, absolutt. Ut fra mitt syn, ikke for barnets beste så klart. Er vel ingen som vil være deltidsforeldre i utgangspunktet vel? Heldigvis tar vel de fleste hensyn til barna og gjør det som er rett. Må være lov å føle det annerledes likevel? Som sagt jeg er ikke i den situasjonen HELDIGVIS. 

Anonymous poster hash: 0b47e...836

 

Herregud.

Ikke sammenlign deg me andre, vær så snill.

 

Dette: "sitter gråtkvalte og ensomme alene.---" passer ingen jeg kjenner. Ingen.

Anonymous poster hash: 58324...8ee

[AnonymBruker]

 

Ja, absolutt. Ut fra mitt syn, ikke for barnets beste så klart. Er vel ingen som vil være deltidsforeldre i utgangspunktet vel? Heldigvis tar vel de fleste hensyn til barna og gjør det som er rett. Må være lov å føle det annerledes likevel? Som sagt jeg er ikke i den situasjonen HELDIGVIS. 

Anonymous poster hash: 0b47e...836

 

Du fortjener karmaen din....

Anonymous poster hash: 58324...8ee

[AnonymBruker]

 

Du fortjener karmaen din....

 

Anonymous poster hash: 58324...8ee

LOL, hva er det for noe å si da? 

Tåpelig. Er vel ingen som ønsker å være deltidsforeldre. 

Forstår deg så ved samlivsbrudd skal barna bare være hos deg

Nei, da har du ikke lest det jeg skrev. 

Anonymous poster hash: 84000...f3d

[Tante-Sofie]

Jeg skjønner ikke hvorfor dere reagerer så på at noen, egoistisk sett, skulle ønske de slapp å dele ungene sine med den andre forelderen? Jeg synes det er helt naturlig at man ønsker å ha ungene sine rundt seg hele tiden, og synes faktisk det er mer bekymringsfullt med de som er så positiv til "alenetid og barnefri" at de vil ha mest mulig av den. Gode foreldre er de som vil ha ungene sine så mye som mulig, men som setter barnas behov foran sine egne.

[AnonymBruker]

Jeg har 2 barn med en far, som har valgt sin nye kone over barna. Og største barnet var 8 år da vi gikk fra hverandre, og hadde et ekstremt godt forhold til sin far, samværet gikk helt fint første året, så giftet han seg. Og samværet og kontakten ble elendig. Det kunne gå 6 mnd uten at vi i det hele tatt klarte å få kontakt med far. Så kom han tilbake, lovet barna gull og grønne skoger, hadde de 2 helger, så forsvant igjen. Og sånn har det vært nå i flere år. Største barnet sliter veldig med dette. Og jeg har tenkt at det hadde faktisk vært bedre uten noe kontakt med far. Så hadde skuffelsen kommet en gang, og ikke hele tiden.

Men hadde han hatt barna fast annenhver helg, så hadde det vært best for barna. Selv om ikke han og jeg kom godt overens.

Anonymkode: 66c43...12f

[Peter007]

 

         

Forstår deg så ved samlivsbrudd skal barna bare være hos deg

Nei, da har du ikke lest det jeg skrev. 

Anonymous poster hash: 84000...f3d

 

 

 

Sitat: Ta det med en gang.

Det betyr at du ikke tenker varsle mannen om at han skal bli far, eller gjøre krav på barnet alene med.

 

Endret 30. oktober 2015 av Peter007
rettelse

[AnonymBruker]

Innimellom, helt klart.

Her reiste pappaen da jeg ble gravid (planlagt svangerskap, men han fikk kalde føtter når det var en realitet) med beskjed om at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, han ville heller ikke ha noe med barnet å gjøre. Det var klar beskjed. 

Jeg prøvde like vel hele svangerskapet å involvere han. I slutten av svangerskapet begynte han å vise interesse. Jeg var klar på at selvom vi ikke ble sammen igjen, håpet jeg at han kunne være en god pappa og at barnet trengte han i livet sitt. Han var enig. Han fikk være med på fødsel og var mye med meg og barnet de første månedene. Men så dabbet det av. Nå kommer og går han når det passer. Han kommer med krav til meg som omhandler barnet og får han ikke som han vil eller jeg sier at det er noe vi sammen må bli enige om, blir han sint på meg og holder seg unna i opptil flere uker. For så å plutselig vise interesse igjen. Veldig ustabilt for barnet vårt på 1,5 år. Så ja, noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg i det hele tatt gadd å holde på å prøve få han involvert, men jeg gjorde det jo for barnet mitt son del. Men det har vært noen tøffe perioder, helt klart!

Anonymkode: 35b7c...896