Anoreksi

[Mimmii]

Har lenge slitt med anoreksi. Jeg klarer nå ikke og se for meg et liv som frisk, og som mange vet er det ofte anorektikere ikke vil bli frisk. 

 

Så nå lurer jeg på hva DIN motivasjon er til å bli frisk? Hadde vært fint om friske mennesker også kunne kommentert :-) 

Er ikke ute etter faglige råd eller lignende, da tråden kan bli stengt! Trenger bare motivasjon og oppmuntring til å starte i behandling! ( igjen ) 

[AnonymBruker]

Min motivasjon var å se på filmer av hvordan de hadde det på klinikker og lukkede avdelinger. Min største frykt var å havne et slikt sted.

 

Anonymous poster hash: e0a8b...155

[Mimmii]

 

Min motivasjon var å se på filmer av hvordan de hadde det på klinikker og lukkede avdelinger. Min største frykt var å havne et slikt sted.

 

Anonymous poster hash: e0a8b...155

 

Har vært innlagt på en klinikk.  Det var ekstemt tøft, men dum som jeg var fullførte jeg ikke behandlingen. For at jeg skal bli frisk må jeg tilbake dit. 

Skal se om jeg finner filmer av lukkede avdelinger, for DIT vil jeg IKKE!

[Mimmii]

Lurer forresten også på om hvordan livet deres har vært etter dere ble  friske!  Skjønner om det er vanskelig for noen å fatte at en vil ha et sånt liv, men jeg klarer ikke se for meg noe annet

[AnonymBruker]

Lurer forresten også på om hvordan livet deres har vært etter dere ble  friske!  Skjønner om det er vanskelig for noen å fatte at en vil ha et sånt liv, men jeg klarer ikke se for meg noe annet

Hvorfor er det vanskelig å se for seg en rolle som frisk? Jeg er oppriktig nysgjerrig.

Anonymous poster hash: 432b5...d68

[Mimmii]

Hvorfor er det vanskelig å se for seg en rolle som frisk? Jeg er oppriktig nysgjerrig.

Anonymous poster hash: 432b5...d68

Det er rett og slett for at jeg har vært syk i så mange år, at jeg ikke husker hvordan det er å være frisk.

Disse årene har jeg fått utrolig mye støtte og tilrettelegging i forhold til skole o.l. Jeg har ikke som andre gått på skolen, så på jobb, så sette av tid til venner, for så igjen å skal tenke på skolearbeid og de tingene. 

Derfor ser jeg for meg at det må være slitsomt å skulle vende tilbake til de tingene med tanke på hvor mye press det er i samfunnet, selvom jeg tror at saken blir litt annerledes når jeg er frisk. Også er det jo også noe med at anorektikere får en følelse av makt og kontroll over egen kropp og følelser når de sulter seg, så å  ska se for meg å spise normalt virker veldig absurd nå. Nå fikk jeg ut det jeg hadde på hjertet, og håper du fikk svar på spørsmålet ditt :-) 

[AnonymBruker]

Det er rett og slett for at jeg har vært syk i så mange år, at jeg ikke husker hvordan det er å være frisk.

Disse årene har jeg fått utrolig mye støtte og tilrettelegging i forhold til skole o.l. Jeg har ikke som andre gått på skolen, så på jobb, så sette av tid til venner, for så igjen å skal tenke på skolearbeid og de tingene. 

Derfor ser jeg for meg at det må være slitsomt å skulle vende tilbake til de tingene med tanke på hvor mye press det er i samfunnet, selvom jeg tror at saken blir litt annerledes når jeg er frisk. Også er det jo også noe med at anorektikere får en følelse av makt og kontroll over egen kropp og følelser når de sulter seg, så å  ska se for meg å spise normalt virker veldig absurd nå. Nå fikk jeg ut det jeg hadde på hjertet, og håper du fikk svar på spørsmålet ditt :-)

Takk for et godt og oppriktig svar. Jeg kan på en måte skjønne det, for er kronisk syk selv, ikke anoreksi. Man kan på en måte bli redd for å bli bedre, for det å være syk innebærer også støtte og omsorg. Dette er man naturlig nok redd for å miste. Jeg tror man må innse at de rundt en vil være like glad i en som frisk/bedre. Og man må finne en fred med seg selv sånn at man kan slippe kontrollen litt. Håper du klarer det!

Anonymous poster hash: 432b5...d68

[AnonymBruker]

Min motivasjon for å bli frisk er fordi jeg vil klare meg selv uten det norske helsevesenet. Jeg har vært syk i mange år og nå er det nok av sykehusopphold og behandling. Så den største motivasjonen min er å slippe å gå i behandling (går jo frivillig i behandling nå, men det er jo ikke noe jeg innerst inne har lyst til). Den andre motivasjonen min er å rett og slett få et liv, kunne være sosial, delta i det livet har å by på, kunne jobbe, få barn (har samboer), bli mindre deprimert (for ja, denne sykdommen gjør meg drit deprimert), være mer impulsiv, kunne reise, dra på hytteturer, være mer i naturen, bruke kroppen, få igjen treningsglede, at det ikke bare er tvang, mindre uro og det å kunne slappe av, ikle måtte tvinge seg til å være i konstant bevegelse. Det som motiverer meg er å gjøre ting som flytter fokuset over på noe annet, og det som motiverer meg veldig er hvis jeg deltar på noe, og merker at spiseforstyrrelsen ødelegger. Da tenker jeg mye på at jeg ikke vil ha denne spiseforstyrrelsen.

Anoreksien fyller et tomrom, man mister så mye av livet og det blir en ond sirkel. Man slanker seg, blir anorektisk, klarer ikke tenke på annet en mat, vekt kropp og slanking og isolerer seg. Man holder bare på med "sitt prosjekt". Også blir livet tomt, dette tomrommet fyller man bare med enda mer spiseforstyrrede handlinger, for å ikke få tid til å tenke, slik har det iallefall vært for meg. Man må fylle dette tomrommet med noe annet, ting som gir glede, mennesker som du trives sammen med, en hobby, interesse. Da er det lettere å motivere seg til å bli bedre. Det er dette jeg synes har vært vanskelig når jeg har vært innlagt for denne spiseforstyrrelsen. Man må gjøre noe som er helt forferdelig, spise mat, være inaktiv, bare spise masse og sitte i ro, innen gulrøtter, man føler seg bare elendig, og da er det ikke lett å motivere seg og føle at det er verdt strevet å bli frisk, men får man noe lystbetont å fylle livet med, da er det lettere!

Anonymous poster hash: 1811f...d64

[AnonymBruker]

Min motivasjon var å beholde en frisk kropp med et friskt hjerte og ikke komme tidlig i overgangsalderen siden jeg ønsket meg barn.

Anonymous poster hash: a3f89...145

[Gjest Gjest_Erica]

Mimmii, on 27 Oct 2015 - 16:40, said:

Også er det jo også noe med at anorektikere får en følelse av makt og kontroll over egen kropp og følelser når de sulter seg, så å  ska se for meg å spise normalt virker veldig absurd nå. Nå fikk jeg ut det jeg hadde på hjertet, og håper du fikk svar på spørsmålet ditt :-) 

 

Jeg tror at hvis du skal bli frisk må du ikke bare inn på den klinikken, men du må ville bli frisk og du må konfrontere deg selv med hvilke tanker og følelser som gjør at det må kontrolleres med mat. Jeg har selv strevd med å kontrollere tanker og følelser med selvskading, og for meg hjalp det å si at: Dette vil jeg ikke mer. Du må bestemme deg for at du vil gjøre en snuoperasjon. Den snuoperasjonen må være begrunnet i deg selv, men kan gjerne bruke omgivelsene som motor, som f.eks. at "jeg vil ikke bekymre de med..." og "nå vil jeg bruke kreftene, tankene og viljen min på noe annet og mer konstruktivt". For du har viljestyrke og selvdisiplin - hvis ikke hadde du ikke hatt anoreksi.

 

Dessverre tror jeg nok at denne tråden vil bli stengt. Igjen er det veldig beklagelig, for konstruktive diskusjoner rundt spiseforstyrrelser bør komme opp og frem, både for den som er rammet og for andre. Igjen et lite hjertesukk til modereringen på KG, selv om jeg forstår at tråden ikke kan overvåkes...

[AnonymBruker]

Det er rett og slett for at jeg har vært syk i så mange år, at jeg ikke husker hvordan det er å være frisk.

Disse årene har jeg fått utrolig mye støtte og tilrettelegging i forhold til skole o.l. Jeg har ikke som andre gått på skolen, så på jobb, så sette av tid til venner, for så igjen å skal tenke på skolearbeid og de tingene. 

Derfor ser jeg for meg at det må være slitsomt å skulle vende tilbake til de tingene med tanke på hvor mye press det er i samfunnet, selvom jeg tror at saken blir litt annerledes når jeg er frisk. Også er det jo også noe med at anorektikere får en følelse av makt og kontroll over egen kropp og følelser når de sulter seg, så å  ska se for meg å spise normalt virker veldig absurd nå. Nå fikk jeg ut det jeg hadde på hjertet, og håper du fikk svar på spørsmålet ditt :-) 

Jeg skjønner hvordan du har det, men lover deg: alt er bedre når du er frisk! Du skjønner det bare ikke selv før du faktisk er frisk og kan se tilbake på tida di som syk...

Anonymous poster hash: bbe5a...8a2

[pantora]

Jeg er ikke frisk, men jeg er mye bedre. Jeg fant ut at jeg ikke ville dø, rett og slett, jeg var ikke så langt unna, mens selv om man føler man er langt unna så er det der det ender før eller siden. Og ang å ikke vite hvem man er som frisk, så er det noe som kommer. Det er ikke sånn at du en dag våkner opp og er frisk men ikke aner hvem du er eller hva du liker eller hva du står for. Man "finner seg selv" (igjen) på veien. Det er tøft, men du vil IKKE angre

[AnonymBruker]

* Stifte en familie, få barn

* Leve, før du vet ord av det så er alt borte

* Spise gode mat med god samvittighet

* Reise og utforske verden

* Ha det gøy

Anonymous poster hash: 0b96c...aa7