Burde vi få ett barn til,eller vente?

[Gjest 89-modell]

Jeg går på studiet og lurer på om jeg vil ha ett barn til mellom første og andre klasse eller i midten av andre klasse , å gå ut i perm til januar. (om forsøkene våre går bra, ikke prøverør , men naturlig..)

 

Har ett barn selv fra før på to år.

 

Men jeg har begynt på antidepressiva etter mange tøffe mnd psykisk, nå er ting stabilt.

 

Burde vi få ett barn til nå, eller vente til barnet vårt er 3,5?

 

Bare at om vi venter risikerer jeg å måtte være i barnehagepraksis når jeg er syv mnd på vei, om vi prøver nå blir det neste praksis når jeg er fire mnd på vei..

 

Hmm...

[minister-mio]

Det at du spør her betyr kanskje at det er lurt å vente litt.

Praksis med bæring og sånn og medisinene du går på gjør det jo litt trasig

[AnonymBruker]

Du bør i alle fall vente til du har sluttet på antidepresiva, i tillegg vil det jo være lurt å unngå tøffe tak med bæring og slikt senere i svangerskapet. Kanskje blir du dårlig og ikke engang klarer det når du er 4 måneder på vei?? Har du mulighet til å vente til utdanningen er ferdig bør du absolutt gjøre det.

Anonymous poster hash: ceada...db1

[Gjest 89-modell]

Antidepressivene jeg bruker skal jeg bruke mange år, pga kronisk depresjon, men jeg kan være gravid og amme med merket jeg bruker.

Jeg er gift og har ett barn fra før, er trassig om han er seks år før vi får nr to.

 

Fordeler nå:

- Barnet vi har nå får en å leke med på sikt, og ikke så stor aldersforskjell større enn tre år.

- Jeg får ta praksis når jeg er fire mnd på vei og ikke syv.

- Jeg får tid til å ta det litt rolig i neste år og komme meg litt samtidlig som jeg er gravid og føle at familien er komplett.

- Og føle glede ved det å prøve å bli gravid og få livsglede ved den spenningen det er.

 

Ulemper:

- Har startet på medsiner og kan kanskje bli litt mye med graviditet nå.

-At jeg har to år igjen på utdanningen , og ikke kanskje 1,5.

 

Uansett, vi skal prøve i april, men spm er om jeg burde prøve nå, eller vente til april, er det med praksisen som bekymrer meg.

[AnonymBruker]

Det anbefales uansett å trappe ned antidepressiva før fødsel og under amming, har du nettopp begynt på medisinene vil det være ugunstig og kan føre til tilbakefall eller ustabil psyke.

 

At barnet du allerede har kommer til å få noen å leke med er ikke garantert. Alderforskjell har ikke noe å si i forhold til personlighet. Jeg lekte for eksempel mye bedre sammen med mitt søsken som var 8 år eldre enn meg, enn med søsken som var nærmere meg i alder.

 

Å være i praksis, uansett når i graviditeten det er, som gravid synes jeg virker usikkert. Man er "ny" i situasjonene og rutiner, mye uforventede ting kan skje, man kan fort bli uoppmerksom og gjøre eller havne i situasjoner som skader babyen. Da tenker jeg det ville gitt meg en mye større trygghet å ha kjente omgivelser før en graviditet. I tillegg til at permisjonen kan forskyve eller utsette både utdanningsløp, eksamner, jobbsøking, fast ansettelse og gjør det desto vanskeligere å komme inn på arbeidsmarkedet igjen.

 

Å ha to små barn er ikke det jeg ser på som "å ha det rolig og slappe av". Spesielt ikke å ha en propell på 2-3 år og samtidig være på slutten av graviditeten.

Anonymous poster hash: ceada...db1

[AnonymBruker]

Om dere begynner prøvingen nå eller over jul har da virkelig ikke noe å si. Dere kan bli gravide på ca samme uansett.

Hva som kunne utgjøre en skikkelig forskjell verd å snakke om, er å utsette til etter endt utdanning.

Anonymous poster hash: efde1...e39

[Missy1]

Noen ganger passer det dårlig å få barn og slik jeg forstår det så er ikke deres situasjon nå en perfekt tid å planlegge barn.

Det er bedre å ha større aldersforskjell på barna fordi man ventet til det passet bedre enn å få barn nå for å ha "to tette"

Du er under utdanning og har fra før av et veldig lite barn. Det kan være tungt å studere mens man har et lite barn å ta seg av, men det blir ikke lettere om man i tillegg er gravid og da etterhvert også har en baby å ta seg av.

Det er ofte vanskelig å få seg jobb når man er nyutdannet og har små barn. Det blir heller ikke enklere om man har mer enn et barn.

Du sliter psykisk slik ting er nå. Hva om din tilstand blir verre av påkjenningene i svangerskap og tiden etter fødsel?

Du er født i 89? Isåfall er du fortsatt ung og har god tid. Hvorfor forhaste seg med å få flere barn?

Hva vil skje hvis du skulle fått et kronisk sykt barn? Med tanke på at du har det tøft fra før (refererer da til det du sier om at du sliter psykisk). Det vil nok kunne gi deg en mye større psykisk knekk.

Jeg vet hvordan det er å ønske seg et barn til, men måtte utsette det fordi det ikke passer. Det er vondt. Men jeg vet også at det ikke vil bli bra for noen i familien om man til tross for at ting er tøft, planlegger og får et barn til.

Det viktigste er barnet dere har fra før. Det å få et barn til når man er i en litt vanskelig situasjon, vil ikke bare kunne få konsekvenser for dere som foreldre men også for barna.

[Vera Vinge]

Når du nevner det å bli gravid igjen som en fordel fordi det vil bedre humøret ditt fordi du vil få noe å glede deg til, syns jeg er grunn alene til å vente. Det å få et barn (til) bør jo helst skje med utgangspunkt i et visst overskudd, ikke hvis man egentlig har det ganske dårlig eller halvdårlig psykisk. Det å være gravid i seg selv er jo en påkjenning, særlig med et lite barn fra før. I tillegg vil det å ha noe mer avstand mellom barna ofte være mindre slitsomt enn å ha dem relativt tett.

Når det gjelder hva som er lurt/mulig med praksis, kan være vanskelig for oss å svare på, men jeg syns absolutt du bør tenke på helsebiten her.

[Gjest 89-modell]

Det anbefales uansett å trappe ned antidepressiva før fødsel og under amming, har du nettopp begynt på medisinene vil det være ugunstig og kan føre til tilbakefall eller ustabil psyke.

 

At barnet du allerede har kommer til å få noen å leke med er ikke garantert. Alderforskjell har ikke noe å si i forhold til personlighet. Jeg lekte for eksempel mye bedre sammen med mitt søsken som var 8 år eldre enn meg, enn med søsken som var nærmere meg i alder.

 

Å være i praksis, uansett når i graviditeten det er, som gravid synes jeg virker usikkert. Man er "ny" i situasjonene og rutiner, mye uforventede ting kan skje, man kan fort bli uoppmerksom og gjøre eller havne i situasjoner som skader babyen. Da tenker jeg det ville gitt meg en mye større trygghet å ha kjente omgivelser før en graviditet. I tillegg til at permisjonen kan forskyve eller utsette både utdanningsløp, eksamner, jobbsøking, fast ansettelse og gjør det desto vanskeligere å komme inn på arbeidsmarkedet igjen.

 

Å ha to små barn er ikke det jeg ser på som "å ha det rolig og slappe av". Spesielt ikke å ha en propell på 2-3 år og samtidig være på slutten av graviditeten.

Anonymous poster hash: ceada...db1

Ny situasjon? Er det FARLIG å jobbe i barnehage..? Tror du jeg klumser det til å ruller meg rundt på gulvet når jeg skal ta opp noe fra gulvet , eller leke..? Har jo barn fra før og er jo det samme jeg gjør med han hjemme som jeg gjør i en barnehage...