Når migrenen "tar over" livet

[Orchideae]

Jeg har så lenge jeg kan huske hatt migrene. Første anfallet fikk jeg allerede i 5-6 års alderen. Ble etterhvert utredet av spesialist og fikk satt diagnosen i løpet av barneskolen. På den tiden var ikke anfallene så ofte, men de var grusomme når de kom. På grunn av sjeldne anfall og lav alder fikk jeg ikke medisiner mot dette. 

 

Når jeg kom i puberteten ble anfallene litt mer regelmessige, og jeg fikk minimum en runde hver 3-6 måned. Nå endret også anfallene seg fra å være ett langt ett til å bli mange små. Den verste runden var 11 anfall på 12 dager. Jeg fikk etterhvert anfallmedisin (som ikke fungerer veldig godt.) Den tar nok litt av lengden på anfallet, men jeg blir kjempe kvalm av dem. Dessuten får jeg som regel alltid 3-4 anfall i slengen, før det går 2-3 måneder til neste runde. Jeg går også til vanlig på forebyggende medisiner. Betablokkere. Føler dette har noe virkning. 

 

Når jeg fikk barn nr. 1 var jeg ikke veldig plaget i svangerskapet med migrene, faktisk var migrenen nesten borte i de 9 månedene. Men når jente ble født kom også anfallene i takt med at søvnen ble dårlig og man blir sliten. Jeg startet opp med betablokkere og holdt sykdommen litt i sjakk, men anfallene kom allikevel i klaser. Jeg har også migrene med aura, så synet forsvinner og jeg mister følelsen i hender, føtter, munn og nese. Det var ikke sjelden i min permisjon at samboeren min måtte komme hjem fra jobb ta over fordi jeg ble helt satt ut av dette i dagesvis. 

 

Det ble desverre ikke store endringen når jeg gikk tilbake i jobb og jenta sov bedre. 

 

Nå er jeg gravid igjen og kan derfor ikke ta hverken anfallsmedisin eller betablokkere. Og jeg har hatt så mye migrene at jeg blir gal i disse månedene. Det har blitt så ille at jeg ikke tør være alene med datteren min, fordi anfallene ALLTID kommer når jeg er alene med henne. Det har sikkert med at jeg blir redd for det, og da kommer det. Jeg har også vondt i hodet nesten daglig, og tør ikke gjøre noe som kan trigge migrenen. Jeg får ofte anfall av å bli sliten, og derfor har det nå gått såpass langt at jeg ikke tør å gå meg en tur eller noe som helst. Jeg føle meg fanget. Jeg er sykemeldt 100% .Anfallene henger også i i mange dager, og når jeg tror jeg er ferdig med en runde, så kommer ett nytt anfall. Jeg føler jeg akkurat rekker å  bygge meg opp igjen før jeg blir slått rett i bakken. 

 

Nå har det blitt slik at jeg bare gleder meg til svangerskapet skal bli ferdig slik at jeg kan starte opp med medisiner. 

[Orchideae]

Noen tips? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå, og føler meg helt ferdig. Gråter mye når jeg er alene. Jeg føler at jeg hele tiden er avhengige av å ha andre i bakhånden når jeg er hjemme med datteren min. For eksempel ved dager hun er syk. 

[kanelsnurr]

Jeg har desverre ingen tips! Men jeg håper virkelig at noen andre har! Å lese HI var å lese noen andre beskrive akkurat det jeg frykter: Jeg sliter selv med kraftig migrene, og nå prøver jeg å bli gravid.

 

Har et tips på anfallsmedisin da (ikke for nå i svangerskapet selvsagt, men for senere): Du sier at de ikke fungerer godt pga kvalme. Det probleme hadde jeg og, så jeg bruker nå immigran injeksjon. Det er ikke perfekt, men bedre enn alt annet jeg har prøvd. 

 

Edit:

Jeg vet ikke om dette er til hjelp i det hele tatt, men... Du sier at du nesten alltid blir syk når du er alene med datteren, fordi da frykter du å bli syk. Det er vanskelig å sammenlikne to helt ulike livssituasjoner, men likevel tror jeg det kan være noen likheter. For noen år siden gav jeg opp et studieløp jeg hadde kjørt meg helt fast i pga migrenen min. Jeg var mye syk, og mye borte fra forelesninger, men det var i eksamensperioden det gikk til h* hver gang. Jeg var livredd for migrene på eksamen, så det slo selvsagt aldri feil. (Jo fler ganger jeg hadde opplevd det, jo hyppigere skjedde det, så det eskalerte etterhvert som studieårene gikk).

 

Siden den tid har jeg jobbet mye med meg selv i forhold til sykdommen min. Jeg har selvsagt prøvd ut det som er av medisiner, men i motsetning til deg  funker ikke blodtrykksmedisin på meg, og jeg fant ut at jeg måtte begynne i andre enden: Triggerne! De fysiske triggerne kan man ikke gjøre så mye med, men de som er knyttet til stress kan man faktisk ta tak i! Jeg fikk (gjennom legen) gå på et stressmestringskurs. Jeg gikk også en periode til en psykolog, der vi jobbet en til en med kognetiv terapi. Jeg fikk lære noen teknikker for å komme ut av de destruktive tankebanene som forverret problemet mitt. Nå praktiserer jeg dette på egenhånd, i tillegg til Yoga, og håndterer migrenen min mye bedre. På de to siste årene har jeg gjennomført 16 eksamner (og bare måtte konte 2 pga migrene)!

Endret 27. oktober 2015 av kanelsnurr