Har ikke kontakt med søsteren min...

[AnonymBruker]

 

Hva legger du i at hun må fungere med datteren din? Må hun ha et kroppsspråk som behager barnet? Må hun underholde barnet? Det er greit at du må passe på barnet ditt, men ettersom hun er over to år klarer hun jo å leke på egenhånd en liten stund. 

Anonymous poster hash: f151f...dca

 

Hun må kunne leke med barnet, og hun må kunne gi barnet positive vibber. Jeg kjenner arvesynden for godt, og prioriterer datteren min over alt. Jeg vil ikke la datteren miste livsgleden så tidlig i livet.

Anonymous poster hash: b8186...b48

[AnonymBruker]

 

Hun må kunne leke med barnet, og hun må kunne gi barnet positive vibber. Jeg kjenner arvesynden for godt, og prioriterer datteren min over alt. Jeg vil ikke la datteren miste livsgleden så tidlig i livet.

Anonymous poster hash: b8186...b48

 

Hun gjør da ikke det ved å tilbringe litt tid for seg selv når du prater med en annen voksen person. Det har hun da bare godt av. 

Anonymous poster hash: f151f...dca

[AnonymBruker]

Problemet er at du behandler henne som en som ikke vet at kroppsspråk er viktig.  Mest sannsynlig vet hun kjempemasse om psykologi og samhandling med andre mennesker, uten å klare å praktisere det pga problemer og/eller apati. Det blir som å spørre en overvektig om de visste at det hjelper å få i seg færre kalorier for å gå ned i vekt. 

Anonymous poster hash: 9705f...4bb

[Sirah]

Hun må kunne leke med barnet, og hun må kunne gi barnet positive vibber. Jeg kjenner arvesynden for godt, og prioriterer datteren min over alt. Jeg vil ikke la datteren miste livsgleden så tidlig i livet.

Anonymous poster hash: b8186...b48

Tuller du? Barnet klarer seg veldig fint en times tid uten å bli underholdt av tante. At hun er høflig og snill mot barnet derimot er en helt annen sak. Jeg er oppvokst med en tante som så på det som totalt uinteressant å leke med meg når jeg var liten. Hun ville heller sitte i sofaen å drikke kaffe og snakke om voksenting. Jeg har aldri fått traumer av det.

[Gjest Jessica]

Ikke ta det ille, men jeg forstår hvorfor din søster føler deg utrygg med deg. Utifra det lille jeg vet om deg så virker du veldig selvsentrert og lite selvinnsikt. Det trenger ikke en person med psykisk utfordring. Jeg har selv en bror med psykisk utfordring og jeg spør han alltid hva jeg kan gjøre for han den dagen. De trenger trygghet og nærhet, samtidig som de trenger å kunne trekke seg litt unna. Jeg får så vondt i hjerte av dette

[minister-mio]

Jeg har også et søsken som er psykisk syk og omtrent ikke har mimikk. Det er ikke noe jeg kommenterer eller kritiserer. Prøv å vis forståelse for at hun har det vanskelig og derfor ikke orker å være entusiastisk over ungen din.

[AnonymBruker]

 

Jeg synes det var ganske unødvendig av deg å diktere hennes kroppsspråk og mimikk. Hun har helt rett i at du behandlet henne som en 5-åring, og det er ikke rart at hun ble irritert over situasjonen. Hva var intensjonen din? Stod datteren din i noe som helst fare ved hennes passivitet? Hvis ikke er det helt absurd at du i det hele tatt tok opp dette. Mennesker er forskjellige og uttrykker seg forskjellig, og du kan nesten ikke diktere andre menneskers kroppsspråk ut ifra hva som er mest behagelig for barnet ditt. Etter årevis med mangel på kontakt, så bruker du tiden dere har sammen på DETTE? 

 

Jeg synes også det er ganske svakt å gi opp kontakten med sin søster, med mindre det er ekstraordinære tilstander. Du sier ikke stort om hennes situasjon, men det er tydelig at hun sliter. 

Anonymous poster hash: f151f...dca

 

Dette. Det hjelper ikke å hakke på noen som sliter psykisk, hvordan de skal opptre overfor andre.

Anonymous poster hash: 7decf...107

[Frøken Smilla]

Hun må kunne leke med barnet, og hun må kunne gi barnet positive vibber. Jeg kjenner arvesynden for godt, og prioriterer datteren min over alt. Jeg vil ikke la datteren miste livsgleden så tidlig i livet.

Anonymous poster hash: b8186...b48

Er du seriøs?!

Tror du virkelig en 2-3-åring vil "miste livsglede" av å ikke bli lekt med av sin syke tante de få timene i måneden(?) dere tilbringer tid med henne?

Hadde du sett det på samme måte dersom søsteren din var alvorlig kreftsyk og derfor så fysisk (og psykisk) sliten at lek med en 2-åring var uaktuelt?

[palamina]

 

Hun må kunne leke med barnet, og hun må kunne gi barnet positive vibber. Jeg kjenner arvesynden for godt, og prioriterer datteren min over alt. Jeg vil ikke la datteren miste livsgleden så tidlig i livet.

Anonymous poster hash: b8186...b48

 

Du overdriver jo noe så voldsomt! Tror du helt ærlig at et barn mister livsgleden av å omgåes noen som er passiv i væremåten?

 

Barn har bare godt av å erfare at mennesker er forskjellige og du skal ikke undervurdere hvor mye de forstår av følelser. Noen ganger er det de mest stille og tilbaketrukkede personlighetstypene som oppnår best kontakt med barn. Gi dem en sjanse.

[AnonymBruker]

Hvorfor i all verden må hun leke med ungen din? Har jeg gått glipp av en viktig "tante-regel" her?

Anonymous poster hash: b17c1...2f0

[Gjest Jessica]

Du overdriver jo noe så voldsomt! Tror du helt ærlig at et barn mister livsgleden av å omgåes noen som er passiv i væremåten?

Barn har bare godt av å erfare at mennesker er forskjellige og du skal ikke undervurdere hvor mye de forstår av følelser. Noen ganger er det de mest stille og tilbaketrukkede personlighetstypene som oppnår best kontakt med barn. Gi dem en sjanse.

Barn MÅ lære å ha respekt for mennesker med psykiskelidelser. Hva med empati? Du fratar din datter evnen til å forstå at vi mennesker har gode og dårlige dager

.

Haha unnskyld. Jeg siterte feil

Endret 26. oktober 2015 av Jessica

[Gjest Evans]

Ut i fra hva jeg har lest i tråden her så tror jeg du ikke kommer noe sted med å presse deg innpå henne. Hun bor hjemme hos foreldrene dine, og er ivaretatt både av dem og får oppfølging av poliklinikk. Hun har også en annen søster. 

 

Hun er syk, og jeg tror det beste er om hun vet at du er der, og at dere kan møtes om hun ønsker det. Eventuelt at hun vet at du vil møte henne, når du kommer hjem til foreldrene dine - men at det ikke er noe tvang. Send henne feks en melding når dere reiser til foreldrene dine, og si at du kommer og det er koselig om hun er hjemme for å slå av en prat, men ingen tvang. 

 

Ta en samtale med henne, alene uten barn, hvor du forklarer henne at du er der for henne om hun selv ønsker, og at det ikke skal være noe press fra din side. Om det så skal være for å snakke om været eller større ting i livet. 

 

Vedrørende datteren din, så sier jeg meg enig i resten her at det ikke er noe krav, eller lurt for den saks skyld, å oppdra henne i barnelek eller at hun skal måtte omgås unga dine. Kanskje vil hun kunne ha glede av barna når de blir større og hun blir friskere, men akkurat nå kan det hende de bare er et forstyrrende element og at hun har mer enn nok med å tenke på seg selv, og den hun skal føre en samtale med. 

[minister-mio]

Det som skader datteren din mest er sannsynligvis at du innbiller deg selv og henne at voksne må leke med henne.

[AnonymBruker]

Hun er over 40 år og bor hjemme hos mor og far. Hun lider av noe som høres ut som ganske tung psykiatri, kanskje psykose. Så dette er et menneske som sliter tungt. Jeg synes du skal møte henne de gangene du kan, men du kan ikke ta ansvar for hennes ve og vel. Det kan vel egentlig ikke foreldrene dine heller. Kanskje hun kan søke om en psykiatribolig eller liknende.

Anonymous poster hash: 8635f...1f0

[Luckiness]

Kort og enkelt, din søster er psykisk syk. Dette har etter stor sannsynlighet pågått over tid. Og det er nok også stor sannsynlighet grunnen til at hun har funnet unnskyldninger for å ikke møte deg. Kanskje hun er redd for hva du vil tenke om henne? Redd for å vise hvordan hun er som syk? Redd for å treffe deg siden det er så lenge siden?

Hva med å prate med dine foreldre om dette? Kanskje din søster han sagt noe til dem i forhold til ditt og hennes forhold? 

Fremover synes jeg du skal støtte henne. Å støtte betyr ikke at du MÅ møte henne ansikt til ansikt. Støtte kan faktisk være å la henne få være i fred når hun ønsker. Kanskje du kan be dine foreldre snakke med din søster og si at du ønsker å være der for henne. Og at hun bare må gi beskjed hvordan hun ønsker at du kan støtte?
Husk også på å ikke behandle henne som et barn. For det var nettopp det du gjorde når du nevnte kroppsspråk til henne. Jeg har en mistanke ut i fra innlegget ditt om hva som kan feile din søster. Og om min tanke stemmer, så er mange av den typen psykisk syke lite preget av ansiktsuttrykk, har gledesløshet o.l. Derfor er ikke kroppsspråk noe du bør kommentere til henne. Hun er uansett et voksent menneske og vet nok bedre. Men akkurat nå lider hun av noe, så det er ikke rette tiden å be henne være på en annen måte. 
Jeg forstår forøvrig at du hadde gode hensikter ved å ta henne med ut og møte din datter. Men en del av behandlingen hos psykisk syke er å skjerme dem fra inntrykk som kan påvirke sykdommen ytterlige. Et inntrykk kan være for mye stimuli, som å være ute, møte nye folk, være med barn, føle på presset for å fremstå så normal/frisk som mulig osv. Kanskje din søster kan være åpen om hvilken pyskisk lidelse hun lider av? Kanskje du kan lære deg litt om hva det innebærer og bedre forstå henne og hennes behov?

[Gjest Blomsterert]

Har lest gjennom tråden her,og du virker utrolig selvsentrert Ts.Det er det sterke inntrykket jeg,og jeg ser flere her,sitter igjen med.

Du tar helt styring,og det er hele veien etter hva DU mener er best,viktig og riktig.

Har ikke søsteren din nie hun skulle ha sagt,og er hun vant til å ikke bli hørt?

Du skal ikke tvinge deg innpå henne.Det du bør gjøre,er å oppfordre henne!

Jeg får nesten klaus når jeg forestiller meg hvordan søsteren din må oppleve det: som fanget i et nett liksom,hun blir påtvunget det hun vil unngå.

Og hun er psykisk syk i tillegg,stakkars.

Jeg tror ikke du vil henne vondt,og jeg tror du er glad i søsteren din,så ikke misforstå.

Men skriver dette så du kanskje kan reflektere litt over det.

Husk at søsteren din er voksen,hun har sine meninger,behov og kunnskap som enhver annen,selv om hun sliter med sitt.Det virker som om du vil hun skal leve sånn at det blir enklest og mest fornuftig for deg.Hun lever like lite for å plise andre som du gjør.Snakk med henne!

Og først og fremst,lytt!

Vi mener ofte det beste,men vi glemmer nok iblant å sette oss i motsatt sted og stille spørsmål om hvem det er best for.

[AnonymBruker]

Har lest gjennom tråden her,og du virker utrolig selvsentrert Ts.Det er det sterke inntrykket jeg,og jeg ser flere her,sitter igjen med.

Du tar helt styring,og det er hele veien etter hva DU mener er best,viktig og riktig.

Har ikke søsteren din nie hun skulle ha sagt,og er hun vant til å ikke bli hørt?

Du skal ikke tvinge deg innpå henne.Det du bør gjøre,er å oppfordre henne!

Jeg får nesten klaus når jeg forestiller meg hvordan søsteren din må oppleve det: som fanget i et nett liksom,hun blir påtvunget det hun vil unngå.

Og hun er psykisk syk i tillegg,stakkars.

Jeg tror ikke du vil henne vondt,og jeg tror du er glad i søsteren din,så ikke misforstå.

Men skriver dette så du kanskje kan reflektere litt over det.

Husk at søsteren din er voksen,hun har sine meninger,behov og kunnskap som enhver annen,selv om hun sliter med sitt.Det virker som om du vil hun skal leve sånn at det blir enklest og mest fornuftig for deg.Hun lever like lite for å plise andre som du gjør.Snakk med henne!

Og først og fremst,lytt!

Vi mener ofte det beste,men vi glemmer nok iblant å sette oss i motsatt sted og stille spørsmål om hvem det er best for.

Jeg har latt henne være i fred i 10 år, så ikke prøv å fortelle meg at jeg dikterer livet hennes, for det gjør jeg ikke. Alle andre har latt henne være i fred også, er det en ting hun har fått så er det fred. Jeg har nesten ikke blandet meg i livet hennes, for hun er så tilbakeholden. Jeg har ikke gravd, men f.eks spurt om hvor hun jobber. Hun har sakt at det er hemmelig, og jeg har latt ballen ligge. Problemet i familien min er at viktige tema ikke snakket om, man lar ting flyte. Så flyter det og det flyter. Og hvor er vi idag?

Anonymous poster hash: b8186...b48

[Gjest Blomsterert]

Jeg har latt henne være i fred i 10 år, så ikke prøv å fortelle meg at jeg dikterer livet hennes, for det gjør jeg ikke. Alle andre har latt henne være i fred også, er det en ting hun har fått så er det fred. Jeg har nesten ikke blandet meg i livet hennes, for hun er så tilbakeholden. Jeg har ikke gravd, men f.eks spurt om hvor hun jobber. Hun har sakt at det er hemmelig, og jeg har latt ballen ligge. Problemet i familien min er at viktige tema ikke snakket om, man lar ting flyte. Så flyter det og det flyter. Og hvor er vi idag?

Anonymous poster hash: b8186...b48

Jeg mente ikke at du dikterer livet hennes,men les gjennom det du har skrevet,så ser du at du tenker og ønsker mye utfra ditt ståsted,om du skjønner.

Jeg skjønner jo mer nå også,at du er fortvilet.Du skal også ha for at du ikke gir opp.

Jeg "tar"deg ikke for noe,jeg er bare ærlig og kanskje litt for direkte,men jeg mener bare å få deg til å ihvertfall se utfra hva du skriver,at mye her handler om deg,eller,din fornuft-tenking og behov.

Søsteren din virker redd andres reaksjoner,og derfor hun skjuler ting?

[AnonymBruker]

Bare vær positiv og støttende så langt det lar seg gjøre uten å mase... Psykisk syke mennesker er ikke like lette å komme inn på, de må helst komme til deg og det gjør de først når de føler seg veldig trygge.

 

Anonymous poster hash: 9f655...e0d

[AnonymBruker]

Jeg er tante, men ser tantebarna mine veldig lite, siden vi bor forskjellige steder i landet. Jeg har ikke lekt med niesen og nevøen min. Nå er de flotte tenåringer og jeg kan garantere deg at de ikke har mistet livsgnisten av at tanten ikke lekte med dem

Anonymous poster hash: 7decf...107