Hva slags hjelp får man når man er alvorlig deprimert?

[AnonymBruker]

Hva slags hjelp får man når man er alvorlig deprimert (rapid cycling) med sterke og ofte suicidale tanker?

 

Viss du har vært deprimert, hva slags hjelp fikk du?

Anonymous poster hash: deed9...f41

[AnonymBruker]

Samtaleterapi, medisiner om de ser behov for det, noe jeg tror du kan ha, og om du ønsker det selvsagt. Tilbud om innleggelse høres også aktuelt ut. Alt varierer etter hvilke tilbud de har, og hva de tror du trenger, og hva du ønsker.

Anonymous poster hash: 73f97...d84

[AnonymBruker]

 

Samtaleterapi, medisiner om de ser behov for det, noe jeg tror du kan ha, og om du ønsker det selvsagt. Tilbud om innleggelse høres også aktuelt ut. Alt varierer etter hvilke tilbud de har, og hva de tror du trenger, og hva du ønsker.

Anonymous poster hash: 73f97...d84

 

Hva viss man blir deprimert uten grunn? Da kan vel ikke samtaleterapi hjelpe? 

Anonymous poster hash: deed9...f41

[Gjest Vevila]

Hva viss man blir deprimert uten grunn? Da kan vel ikke samtaleterapi hjelpe?

Anonymous poster hash: deed9...f41

Jo, for man vil jo uansett ha et negativt tankesett som deprimert. Samtaleterapi hjelper på å snu dette.

[AnonymBruker]

 

Hva viss man blir deprimert uten grunn? Da kan vel ikke samtaleterapi hjelpe? 

Anonymous poster hash: deed9...f41

 

Joda, du får samtaleterapi uansett om det hjelper eller ikke. Det er nemlig bare det og medisiner de kan tilby. I tillegg til innleggelse da. 

Anonymous poster hash: 717b1...58b

[AnonymBruker]

Enkelte får også tilbud om elektrosjokkbehandling (ECT). Da får man ca. 12 behandlinger i løpet av 4 uker og mange som har en bipolar lidelse med mye depresjon (og som ikke responderer f.eks. på stemningsstabiliserende mdisin) kan få tilbud om "vedlikeholdsbehandling" av jevnlige ECT-behandlinger spredt utover året, men med lengre mellomrom.

 

(Det var i hvert fall slik når jeg fikk ECT for 13-14 år siden.

 

Anonymous poster hash: 5c987...e47

[AnonymBruker]

Fått ekstremt lite hjelp til tross for akutt sykehusinnleggelse pga selvmordsforsøk fire ganger.
Mistet også en god venn som oppsøkte hjelp gang på gang og ble avvist og til slutt klarte å ta livet sitt.

psykiatrien er en stor spøk i mine øyne.

hvis de tror at å sitte en time i uka på et psykolog kontor hjelper så tar de feil, og sånn jeg og de andre innlagte ble behandlet når jeg var på instutisjon over tid var horribelt , de ansatte var direkte uinteresserte, og tråkket oss ned ved å velge å heller sitte å skravle seg i mellom enn å prate med oss når vi trengte hjelp. fikk beskjed om å gå inn på rommet mitt og lukke døra når jeg våknet på natten med hysteri suicidal anfall og gikk ut på vaktrommet for å be om hjelp.

jeg har kjempet meg ut av den dypeste depresjonen selv nå, og vet at hvis jeg noen gang lever videre og får barn som sliter skal jeg aldri overlate det til psykiatriens bløff.
det eneste positive jeg har fått ut av mine innleggelser er hysteriske sjokkerende historier, og sterke vennskap med de andre innlagte. akuratt det er fantastisk. jeg har aldri følt så sterkt og genuint vennskap som med de andre der inne, for der var man seg selv på sitt værste, og alle hadde det helt jævlig på hver sine måter men godtok hverandre like mye fordet og forstod hverandre på en annen måte enn hva friske gjør. I dag skriver jeg bok om mine psykiatri opphold som blir en systemkritisk bok med et glimt av hyggelige historier.

Anonymous poster hash: 51880...b9e

[AnonymBruker]

Og ja, medisineringen er et kapittel for seg selv. En ting er å bli satt på ett preparat, men når du blir satt på 8 stykker for å dempe bivirkningene av de andre, når man egentlig bare trengte å stå på ett, blir overgrep og kjemisk cocktail brenning av hjernen. Jeg fikk flere diagnoser og alvorlige plager og bivirkninger av medisineringen enn det jeg i utgangspunktet slet med.

Anonymous poster hash: 51880...b9e