Hvordan takler dere panikkanfall?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg hadde mitt første ordentlige panikkanfall for noen uker siden, og det var seriøst noe av det ekleste jeg noensinne har opplevd! Sliter med PMS (noe jeg hadde akkurat da), så hadde vært negativ og "ut av meg selv" hele den dagen. Har tidligere hatt litt angst for angsten, og fikk virkelig smake på denne da. Ble utløst under en krangel med kjæresten min, som jeg selvsagt hadde startet, og tror jeg ble redd fordi jeg var så sint. Ble helt svimmel, kvalm/brekninger, var SKRÅSIKKER på at nå klikka det for meg, og forsto ikke at det var et panikkanfall. Tankene bare spant helt vilt. Ente på legevakta, fordi jeg var så redd at jeg nærmest tvang mamma til å kjøre meg dit. Innen jeg kom inn der var jeg rolig, selv om jeg fortsatt var litt urolig. Utrolig fælt   Nå tenker jeg "Ah, hadde jeg bare visst at det er var et panikkanfall" og synes det hele er ganske komisk. Jeg lo når jeg "kom til meg selv"...

 

Er likevel redd for at om jeg får det igjen, spesielt alene, at jeg ikke greier å roe meg ned igjen - og tenke at det faktisk bare er panikk! Var veldig vanskelig å roe ned sist, fikk med meg 2 sobril, men tok dem ikke (har ikke tatt dem siden heller). Hjelper litt å tenke at det er jo helt ufarlig osv, men samtidig er det ubeskrivelig ekkelt når det står på som verst. 

 

Hva pleier dere å gjøre/tenke/og så videre når dere får panikk? Og hvordan tenker dere for å unngå at "angst for angst" styrer livet deres? Jeg er egentlig ikke redd for at det skal skje igjen, nå som jeg vet at jeg ble jo ikke gal, og jeg døde heller ikke.. men samtidig er jeg nervøs for å være alene, reise alene, kjøre alene langt osv, OM det skulle skje - og jeg blir "ustyrlig".. 

Anonymous poster hash: 595d4...867

[AnonymBruker]

Jeg minner meg selv på at det er angst. Jeg vet hva det er som skjer. "Ja, *megselv*, dette kjennest jævlig ubehagelig ut, men jeg vet at det er angst. Jeg vet at det gjør at jeg blir svimmel, jeg vet at det gir meg hjertebank. Oj, nå svetter jeg hele ryggen og føler at alle ser på meg, jaja, men jeg vet at det er angsten. Dette kjenner jeg til, dette har skjedd før." Jeg holder fast i litt fornuft, minner meg selv på med å nevne i tankene hvordan jeg vet at de forskjellige symptomene er igjennkjennbare for angsten min. Jeg aksepterer ubehaget, og dette gjør det enklere å komme seg igjennom det. 

Anonymous poster hash: da929...160

[AnonymBruker]

Jeg fikk også dette for første gang i sommer. Var helt nytt for meg, og kom da jeg var i en veldig stressende situasjon. Jeg sliter jo egentlig ikke med angst i det hele tatt! Ingen nevrotisk person, så jeg ble veldig sjokkert. Den gangen skjønte jeg faktisk ikke at det var et panikkanfall. Andre gangen trodde jeg at jeg skulle dø, bokstavelig talt. Aldri har jeg hatt så høy puls i hele mitt liv, selv ikke etter å ha spurtet 100 meter. Så begynte jeg å google, og innså at dette var panikkanfall. Fikk det med jevne mellomrom de neste to ukene(i august/begynnelsen av september ca), men i dag har jeg det knapt. Antakeligvis fordi jeg puster godt inn og ut de gangene jeg merker det er litt på vei. Det funker fett, for da tar du kontrollen over anfallene!

Anonymous poster hash: ee72a...c8d