sutreinnlegg fra en ensom jente

[AnonymBruker]

Da er det helg igjen og det samme gamle. Jeg sitter klistra foran TV-en og prøver å få tiden til å gå.

Dere som er ensomme: hvordan endte dere opp som det?

For min del aner jeg ikke. Det startet vel på barneskolen, da jeg var en raring som dronninga i klassen mislikte og de andre fulgte etter. Så har det gått samme veien etter det og nå sitter jeg her, i midten av 20-årene og hører på bylivet utenfor mens jeg sitter her inne.

Den rene ensomheten plager meg, men skammen rundt det er nesten verre. I familien min er det vanlig å ha drøssevis med venner. Søsteren min var skolens mest populære jente og alle syntes det var kjempemorsomt at vi var i slekt. Føler ikke at foreldrene mine helt skjønte problemet heller og jeg fikk mye kjeft fordi jeg var så usosial. Kjæresten min har også alt på stell sånn sett. Hver fredag går telefonen hans i ett og jeg misunner virkelig å se den sammensveisede gjengen hans. Damene til kompisene hans er også en egen klikk, som har kjent hverandre i msnge år.

Jeg føler at jeg sitter fast i en umulig situasjon. Jeg blir lett kjent med folk og hører ofte at jeg er blid, morsom, pen og smart. Det hender jeg tar noen øl med kollegaer og medstudenter, men det et så pinlig at jeg aldri kan introdusere dem for mine venner at jeg ikke tør å slippe dem for nærme. Sosiale medier tør jeg heller ikke være på, i frykt for å bli blottlagt som den lonern jeg er, så det er vanskelig å holde kontakt. De fleste vennene til kjæresten min er alle veldig opptatt av status, så der er jeg heller ikke verdt noe.

Jeg vil bare være normal! Ha jentekvelder, feire bursdagen min, arrangere fester, være på facebook og sitte på kafé og skravle. Men jeg står fast.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Lette litt på trykket, kanskje. Noen i samme situasjon? Hvor vanlig er det egentlig å være loner, uten at det er åpenbare grunner til det? Føler meg som verdens største freak.

Anonymous poster hash: 87a7d...fcc

[AnonymBruker]

Da er det helg igjen og det samme gamle. Jeg sitter klistra foran TV-en og prøver å få tiden til å gå.

Dere som er ensomme: hvordan endte dere opp som det?

For min del aner jeg ikke. Det startet vel på barneskolen, da jeg var en raring som dronninga i klassen mislikte og de andre fulgte etter. Så har det gått samme veien etter det og nå sitter jeg her, i midten av 20-årene og hører på bylivet utenfor mens jeg sitter her inne.

Den rene ensomheten plager meg, men skammen rundt det er nesten verre. I familien min er det vanlig å ha drøssevis med venner. Søsteren min var skolens mest populære jente og alle syntes det var kjempemorsomt at vi var i slekt. Føler ikke at foreldrene mine helt skjønte problemet heller og jeg fikk mye kjeft fordi jeg var så usosial. Kjæresten min har også alt på stell sånn sett. Hver fredag går telefonen hans i ett og jeg misunner virkelig å se den sammensveisede gjengen hans. Damene til kompisene hans er også en egen klikk, som har kjent hverandre i msnge år.

Jeg føler at jeg sitter fast i en umulig situasjon. Jeg blir lett kjent med folk og hører ofte at jeg er blid, morsom, pen og smart. Det hender jeg tar noen øl med kollegaer og medstudenter, men det et så pinlig at jeg aldri kan introdusere dem for mine venner at jeg ikke tør å slippe dem for nærme. Sosiale medier tør jeg heller ikke være på, i frykt for å bli blottlagt som den lonern jeg er, så det er vanskelig å holde kontakt. De fleste vennene til kjæresten min er alle veldig opptatt av status, så der er jeg heller ikke verdt noe.

Jeg vil bare være normal! Ha jentekvelder, feire bursdagen min, arrangere fester, være på facebook og sitte på kafé og skravle. Men jeg står fast.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Lette litt på trykket, kanskje. Noen i samme situasjon? Hvor vanlig er det egentlig å være loner, uten at det er åpenbare grunner til det? Føler meg som verdens største freak.

Anonymous poster hash: 87a7d...fcc

Av det jeg har lest her på forumet, virker det ganske vanlig. Hvorfor ikke ta initiativ selv og spørre om de vil finne på noe?

Jeg er den personen som alltid venter på telefonen på lørdager eller på Facebook meldingen, og det kan skape irritasjon hos de andre.

Egentlig burde man ikke være en loner, med tanke på all tilbudet så er tilgjengelig for å skaffe venner. Meld deg inn i forskjellige foreninger eller idrett.

Kom selv hjem fra idrett med venner for litt siden

Anonymous poster hash: deff8...f86

[AnonymBruker]

Du har da i det minste en kjæreste!

Anonymous poster hash: 15bca...6fb

[Charlene87]

Du må jo spørre folk om å bli med å finne på noe. Du må jo ta initiativ. Det er ikke viktig å sette ting på Facebook det gir deg ikke status. Du sier at folk sier du får høre at du er blid, morsom, pen og smart, også sier du at vennene hans er opptatt av status og at du ikke er verdt noe? Henger ikke helt med der. Du er bedre enn du tror og du trenger ingen bekreftelse av andre

[AnonymBruker]

Men du gjør det ganske vanskelig å bli kjent med deg når du unngår fb eller ikke slipper folk for nærme?

Anonymous poster hash: 74840...6ea

[AnonymBruker]

Men du gjør det ganske vanskelig å bli kjent med deg når du unngår fb eller ikke slipper folk for nærme?

Anonymous poster hash: 74840...6ea

Jeg vet at det er der problemet ligger, men å vite hva problemet er løser det ikke automatisk.

Hva ville dere tenkt hvis dere ble kjent med noen som det viste seg at var så godt som venneløs? Er så redd for å skremme bort folk og føle meg enda mer mislykket.

Anonymous poster hash: 87a7d...fcc

[AnonymBruker]

Jeg vet at det er der problemet ligger, men å vite hva problemet er løser det ikke automatisk.

Hva ville dere tenkt hvis dere ble kjent med noen som det viste seg at var så godt som venneløs? Er så redd for å skremme bort folk og føle meg enda mer mislykket.

Anonymous poster hash: 87a7d...fcc

 

Jeg hadde faktisk ikke tenkt noe videre over det om noen hadde sagt at de har få venner. Når jeg blir kjent med noen så er jeg ikke opptatt av hvor mange venner de har fra før.

Anonymous poster hash: 1a3f4...7bf

[AnonymBruker]

Jeg vet at det er der problemet ligger, men å vite hva problemet er løser det ikke automatisk.

Hva ville dere tenkt hvis dere ble kjent med noen som det viste seg at var så godt som venneløs? Er så redd for å skremme bort folk og føle meg enda mer mislykket.

Anonymous poster hash: 87a7d...fcc

 

Jeg er litt der du er. Dvs jeg har flyttet pga jobb og alle mine nære venner bor på hjemstedet. Jeg kjenner noen få mennesker her, men ingen jeg kan kalle venner. Og det er i grunnen min egen feil. Jeg tar aldri initiativ. Og jeg er dessverre ganske privat av meg, så jeg holder meg naturlig mye for meg selv. Men det betyr ikke at jeg ikke vil ha venner og finne på ting av og til. Løsningen er jo enkel; vi må begynne å ta kontakt. Ingen vet at vi sitter her på hver vår tue om vi ikke roper ut at vi er interessert i å finne på noe. Kan du ikke henge med damene til kompisene til kjæresten din? Eller begynne med en hobby på egenhånd, der du blir kjent med andre?

 

Første steg er å bli klar over problemet.

 

Andre steg er å gjøre noe aktivt med det. Å bare erkjenne problemet løser ikke noe uten handling.

 

Forresten, om du treffer noen så kjenner du jo folk. Jeg tenker på det med at du føler du ikke har venner. Jeg pleier å omgå sannheten litt med "ei jeg kjenner" de gangene jeg vil få det til å fremstå som at jeg ikke er alene hele tiden.  

Anonymous poster hash: a4bcd...b37

[Gjest bruker83924]

Du kan godt sende meg en pm hvis du vil. Er en jente i midten av 20 årene

Endret 23. oktober 2015 av ElizabethTaylor

[AnonymBruker]

Popularitet og normalitet er oppskrytt. Du er ikke normal og vil aldri bli det. Du er unik. Løsningen er ikke å bli normal. Du må bare finne en måte å være unormal på som du trives med. 

 

 

Anonymous poster hash: f0e20...5b2

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg er selv i midten av 20-årene og for min del har det blitt få venner fordi jeg har flyttet tre ganger pga jobb/skole og kjæreste. Nå er jeg på plass i en by hvor vi har kjøpt leilighet og jobber i en annen by. Han har masse venner her, da dette er området hvor han har vokst opp, mitt hjemsted er 1 time unna. Jeg får selvfølelig være med i hans gjeng, men der er jentene litt eldre og vi klikker ikke like godt dessverre. 

Man føler seg som en loner og raring og noen dager en tyngre enn andre. Min største frykt er hvis samboer skulle fri, hvem skulle da vært min forlover! wææh! 

Uansett, jeg tror man må forsøke å presse seg selv, det kan jo være for eksempel å prøve nye hobbyer eller søke seg venner på nett. Du har jo tatt et lite steg nå med en utblåsning

 

Anonymous poster hash: 64466...c75

[AnonymBruker]

Dette blir bedre når du blir eldre, jeg lover Etterhvert vokser både man selv og alle andre opp, og bryr seg mindre om status, og når man får unger har man ikke tid til venner uansett. Bare noen få år igjen for din del før folk kommer dit. Og når man har barn er det veldig lett å bli kjent med nye folk. Barselgrupper og babysang.

Jeg har heller ingen solid vennegjeng, aldri hatt det. Følte på det samme som deg før. Men nå (31 år, mor til femåring) kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg har noen enkeltpersoner i livet mitt som jeg setter pris på. En god venninne, noen spredte venninner, gode kollegaer og medstudenter. Og mer enn det har jeg ikke tid til. Det blir ikke noen stor bursdagsfeiring, eller feiring i det hele tatt, og det var sårt da jeg ble 18/20/25, men nå gjør det ingen verdens ting

Anonymous poster hash: bc046...582