Å være utbrent

[AnonymBruker]

Jeg er redd jeg er på vei til å bli, om jeg ikke allerede har blitt, utbrent. Har ukentlige samtaler med psykolog og føler at jeg på sett og vis tar tak i det, samtidig som jeg ikke aner hvordan jeg skal bremse verken hodet eller hverdagen.

 

Lurer på om det er noen som har noen erfaringer å dele?

 

Psykologen min spurte om jeg trengte en pause, som da vil si en pause fra jobb og studier tror jeg, og jeg fikk rett og slett angst. Angst for å stanse opp, angst for at livet mitt ikke skal fungere, angst for å henge etter på skolen, angst for å aldri få til noe.

 

Hvordan har dere med utbrenthet håndtert det? Hvilken muligheter har man?

Anonymous poster hash: 9d50a...dbf

[AnonymBruker]

Jeg begynte med meditasjon og yoga. Det reddet meg.
Krever disiplin, men er en fantastisk release og relief og hjelp når man har kommet inn i det.

 

Anonymous poster hash: bb025...973

[AnonymBruker]

Mindfullness! Hjelper meg med å sovne om kveldene, og gjør tankekjøret i hodet mindre. Noen av oss må lære å slappe av. Jeg trodde jeg slappet av, men ser nå at jeg ikke visste hva det ville si. Yoga er også veldig nyttig! 

Anonymous poster hash: c4070...3d5

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om yoga og mindfullsness var helt det jeg lurte på her, men tusen takk for tips!

 

Jeg er mer interessert i å høre erfaringer om hvordan det artet seg, hvordan ble det med jobb og livet forøvrig. Er redd jeg har kommet litt for langt i løpet til at jeg bare kan meditere litt hver kveld og håpe det løser seg, akkurat nå klarer jeg ikke en gang å fullføre en enkel tanke.

Anonymous poster hash: 9d50a...dbf

[AnonymBruker]

Jeg er utbrent! Har tatt en solid utdannelse mens ungene var små. Har vært alene med alle tre, uten avlastning. Begynte å jobbe. Også smalt det! Var vel lege og psykolog som trumfet gjennom en sykemelding. Var ikke helt klar for det, da jeg ville bli nøtt til å kjenne på hvordan jeg faktisk hadde det. Min strategi var å holde meg sysselsatt med noe hele tiden. Til slutt var jeg så sliten at jeg ikke orket å protestere på legens oppfordring om sykemelding.

Så nå sitter jeg her, og blir tvunget til å kjenne på følelser jeg har holdt tilbake i flere år. Vil helst bare sove, hele tiden. Ingenting gir meg glede. Psykolog og lege vil ha meg inn på en planlagt innleggelse. Stritter ikke i mot lenger, føler meg bare likegyldig til alt.

Kjære deg, ta i mot all den hjelp du kan få! Anbefaler INGEN å gå igjennom dette helvete her!

Anonymous poster hash: 9ce03...522