Tøff i jobben, sårbar privat

[Gjest Tankevekker]

Jeg er en mann på snart 30, som alltid har opplevd meg selv som litt rar og annerledes. Selvbildet har alltid vært veldig lavt, men jeg har alltid vært god til å få til ting jeg prøver på av ferdigheter eller oppgaver. Sosiale relasjoner og kjærester har jeg aldri fått til. Dette fører til at jeg er knalltøff i jobben og har mye selvtillit der. Sosialt privat er jeg forferdelig sårbar og tilbringer det meste av tiden alene hjemme.

Jeg jobber som lærer og gjør en meget god jobb og er godt likt av elever og kollegaer. Jeg tror grunnen til dette er at jeg med min sosiale angst ikke liker oppmerksomhet rundt meg selv, men når jeg kan fokusere på andre så tenker jeg ikke over det.

Noen som kjenner seg igjen?

[AnonymBruker]

Om du er lærer kan du ikke være så håpløs sosialt som du tror. I hverdagslivet handler det også om å fokusere på andre i det sosiale. Du har kanskje ikke det faglige å gjenme deg bak, men du har omgivelsene. Snakk om familie, jobb, feriet, generelt om hvordan man har det. Retter du fokuset også privat mot den andre vil du se at det går lettere enn du tror. Det er veldig lett å tro at man må by på så mye spennende om seg selv, men sannheten er at de fleste elsker å snakke om seg selv. Så viser du interesse for andre blir du fort godt likt. Prøv å overfør væremåten din fra jobb til privat. Du har det i deg!

Anonymous poster hash: 9547b...dc2

[AnonymBruker]

Wow! Nesten å lese om meg selv!

Er også snart 30 og lærer, og gjør det bra. Men når jeg kommer hjem fra jobb er jeg nærmest tømt og gjemmer meg heller inni hula mi med en god bok eller serie, fremfor å være sosial. Føler aldri helt at jeg har mestret det sosiale spillet, og ser egentlig på meg selv som uinteressant å være med. Så de fått gangene jeg feks er på fest så er jeg hu som er ukomfortabelt rolig og stille.

På jobb er jeg motsatt! Der er jeg i mitt ess og blir respektert for tanker og meninger, likt av kolleger, elever og foreldre, blir valgt til tillitsvalgt/verneombud etc.

Tror egentlig jeg er en eller annen merkelig blanding av ekstrovert (jobb) og introvert (privat).

Anonymous poster hash: 07fb2...665

[Gjest Tankevekker]

Godt skrevet! Anser også meg selv for å være introvert og bruker derfor mye energi på å være ekstrovert i jobben. Jeg har ikke behov for så mye alenetid egentlig, men jeg trives å være med folk jeg også kan være stille rundt uten å føle noe press.

jeg har også lest en del om høysensitivitet. Det betyr blant annet at sosiale sammenhenger der det er mye folk og mye støy tapper meg for energi fordi jeg tar til meg alle inntrykkene samtidig.

Trivselen min er desidert best ute i naturen der det er stille og rolig og mulig å prate med folk uten at noe annet forstyrrer. Jeg unngår mange sosiale sammenkomster der det er mye folk fordi jeg sliter med å få med meg hva folk sier pga jeg tar til meg så mange inntrykk. Da kan jeg virke fjern og apatisk på en slik måte at jeg virker dum, noe jeg overhodet ikke er.

En psykolog begynte å utrede meg for Asberger syndrom for to år siden, fordi jeg viste så mange fellestrekk, men den ble stoppet fordi utrederen mente det ikke var nok likheter til slutt.

Det er vanskelig å tilpasse seg samfunnet når man hele tiden må være noen andre for å passe inn. I jobben må jeg være tøff og ta en del ansvar, men jeg orker ikke presse meg hele tiden privat også. Jeg er kanskje redd for å slippe folk innpå meg...

[AnonymBruker]

Wow! Nesten å lese om meg selv!

Er også snart 30 og lærer, og gjør det bra. Men når jeg kommer hjem fra jobb er jeg nærmest tømt og gjemmer meg heller inni hula mi med en god bok eller serie, fremfor å være sosial. Føler aldri helt at jeg har mestret det sosiale spillet, og ser egentlig på meg selv som uinteressant å være med. Så de fått gangene jeg feks er på fest så er jeg hu som er ukomfortabelt rolig og stille.

På jobb er jeg motsatt! Der er jeg i mitt ess og blir respektert for tanker og meninger, likt av kolleger, elever og foreldre, blir valgt til tillitsvalgt/verneombud etc.

Tror egentlig jeg er en eller annen merkelig blanding av ekstrovert (jobb) og introvert (privat). Anonymous poster hash: 07fb2...665

Du er en utadvendt introvert. Man kan være utadvendt, være glad i mennesker og ha lett for å oppnå kontakt samtidig som man blir sliten av for mye stimuli.

Tenk på det på denne måten: introversjon og ekstroversjon sier noe om hva du får energi av.

Utadvendt og innadvendt sier noe om hvordan du opptrer sammen med andre.

Anonymous poster hash: 9547b...dc2

[AnonymBruker]

Du er en utadvendt introvert. Man kan være utadvendt, være glad i mennesker og ha lett for å oppnå kontakt samtidig som man blir sliten av for mye stimuli.

Tenk på det på denne måten: introversjon og ekstroversjon sier noe om hva du får energi av.

Utadvendt og innadvendt sier noe om hvordan du opptrer sammen med andre.

Anonymous poster hash: 9547b...dc2

 

Takk for oppklarende innlegg  

Anonymous poster hash: 07fb2...665

[AnonymBruker]

Jeg er faktisk helt motsatt av deg, TS. Tøff som faen privat, og mer usikker på jobb..

Anonymous poster hash: afa55...dad

[Gjest Tankevekker]

Morsomt å lese om alle innspillene her. Hvor kommer denne usikkerheten fra tro? Hva er det som gjør at vi er så forskjellige? Gener?

Faren min er som meg. Flink til mye, kan litt av alt og en virkelig ressurs i jobben sin. Privat går han greit sammen med de fleste, men han snakker mest om jobb og ting som må gjøres. Følelser og folk snakker han aldri om. Han liker egentlig ikke å prate så mye heller, med mindre det er et tema eller en opplevelse han kan noe om. Sånn er jeg også.

I fylla får jeg en annen selvtillit og tør mye mer enn til vanlig. Angsten og nervøsiteten slipper taket. Jeg har valgt å nærmest kutte ut alkohol, selv om jeg aldri har hatt problemer med det tror jeg ikke det gjør det bedre i hvert fall.

Jeg er vel også en del av generasjon prestasjon, sida jeg er i slutten av 20-åra.

Du som skrev du er motsatt av meg, hva tror du din usikkerhet i jobben kommer av og tryggheten privat?

[-Jiinxs-]

Skulle tro det var meg som skrev dette. Kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skrev TS.

[AnonymBruker]

Morsomt å lese om alle innspillene her. Hvor kommer denne usikkerheten fra tro? Hva er det som gjør at vi er så forskjellige? Gener?

Faren min er som meg. Flink til mye, kan litt av alt og en virkelig ressurs i jobben sin. Privat går han greit sammen med de fleste, men han snakker mest om jobb og ting som må gjøres. Følelser og folk snakker han aldri om. Han liker egentlig ikke å prate så mye heller, med mindre det er et tema eller en opplevelse han kan noe om. Sånn er jeg også.

I fylla får jeg en annen selvtillit og tør mye mer enn til vanlig. Angsten og nervøsiteten slipper taket. Jeg har valgt å nærmest kutte ut alkohol, selv om jeg aldri har hatt problemer med det tror jeg ikke det gjør det bedre i hvert fall.

Jeg er vel også en del av generasjon prestasjon, sida jeg er i slutten av 20-åra.

Du som skrev du er motsatt av meg, hva tror du din usikkerhet i jobben kommer av og tryggheten privat?

Jeg er akkurat som deg! Godt og høre man ikke er alene om og være sånn, har lenge trodd det er noe feil og ikke at man bare er annerledes.

Anonymous poster hash: ab5f1...4d7

[AnonymBruker]

Morsomt å lese om alle innspillene her. Hvor kommer denne usikkerheten fra tro? Hva er det som gjør at vi er så forskjellige? Gener?

Faren min er som meg. Flink til mye, kan litt av alt og en virkelig ressurs i jobben sin. Privat går han greit sammen med de fleste, men han snakker mest om jobb og ting som må gjøres. Følelser og folk snakker han aldri om. Han liker egentlig ikke å prate så mye heller, med mindre det er et tema eller en opplevelse han kan noe om. Sånn er jeg også.

I fylla får jeg en annen selvtillit og tør mye mer enn til vanlig. Angsten og nervøsiteten slipper taket. Jeg har valgt å nærmest kutte ut alkohol, selv om jeg aldri har hatt problemer med det tror jeg ikke det gjør det bedre i hvert fall.

Jeg er vel også en del av generasjon prestasjon, sida jeg er i slutten av 20-åra.

Du som skrev du er motsatt av meg, hva tror du din usikkerhet i jobben kommer av og tryggheten privat?

Jeg er ikke AB som skrev dette, men er også superkul privat og usikker på jobb. Grunnen er enkelt at privat har evt feil kun konsekvenser for meg, jeg tør derfor dumme meg ut osv. I arbeidslivet er jeg tedd for at avgjørelsene mine er feil fordi det da har konsekvenser for andre. Samtidig får man privat stadige tilbakemeldinger, så lenge kjæresten og vennene mine velger å tilbringe tid med meg går jeg ut fra at de liker meg. Vet jo ikke om arbeidsplassen min er fornøyd selv om de ikke sparker meg.

Anonymous poster hash: a7dfb...690

[AnonymBruker]

Har det litt på samme måte ja. Faglig har jeg masse selvtillit, mens sosialt er jeg veldig usikker. Jeg kan f.eks presentere for toppledelsen og uredd gå i diskusjoner i det ene øyeblikket, for etterpå synes det være skummelt å gå til lunsj hvis ikke jeg er helt sikker på at jeg kjenner noen i kantina. Men jeg jobber mye med meg selv. Har f.eks nektet meg selv å takke nei til festene på jobben i ett år nå, og satt som mål at i dag skal jeg prate med han/hun, i dag skal jeg få han/hun til å fortelle om ferien osv. Har faktisk fungert ganske bra. Så det er håp:-)

Anonymous poster hash: acca7...4a8

[Gjest Tankevekker]

Morsomt at du jobber med å takke ja til flere sosiale greier. Jeg har hatt den holdningen lenge nå fordi jeg føler jeg trenger den sosiale treningen. Egentlig begynner jeg å synes at det hele er et så kraftig jag etter å dekke over egne mangler at jeg blir sliten av det. Jeg har derfor begynt å si mer nei. Jeg har egentlig begynt å godta at jeg kanskje er skapt for å leve et annerledes liv enn andre og finne mer selskap i mitt eget selskap. Som barn likte jeg veldig godt å være alene, og det begynner jammen å komme til syne igjen i mer voksen alder.

Synes det er veldig interessant å tenke over at man vender tilbake til å være den man var i barndommen når man er eldre. Tenåra frem til 30 (hvor jeg ca er nå) virker å være en eksperimentell fase hvor man prøver ut ulike versjoner av seg selv før man lander på sitt egentlige jeg.

Vi hadde en gjesteforelesning om Asperger syndrom på jobben i dag. Tror jeg kjente meg igjen på ca 80%. Jeg tok selv initiativ til å bli utredet for Asperger for 3 år sida. Psykologen mente det var grunnlag, men vi fullførte aldri fordi utrederen mente det ikke var noe vits. Jeg antar at alle har fellestrekk med ulike diagnoser på ett eller flere punkt, men ikke at vi nødvendigvis fyller alle kriteriene.