Hvordan vite om han er den rette?

[AnonymBruker]

Jeg har møtt en fyr som en verdens snilleste, han har en haug med gode egenskaper jeg setter pris på, dessuten utfordrer han meg på alle de riktige stedene. Vi har en kjemi jeg aldri hadde trodd jeg skulle ha med noen. Jeg har aldri vært med lignende før, da har tilfellene vært å bare blitt ”brukt” for sex.

 

Han er heller ikke min ”typiske” type og er ikke en jeg synes er kjempe kjekk, men likevel en jeg som oftest (for uten når man blir litt redd) kan se for meg en fremtid med. Jeg har aldri følt på noen kjempe forelsket følelse, men det har jeg sagt til meg selv er fordi vi var venner ganske lenge først?

 

Så, til spørsmålet; jeg vet ikke hvordan man vet om den man har møtt er den rette? Det føles rett, men noen ganger får man en følelse av redsel, som kanskje skyldes at jeg aldri har vært så seriøs med noen før? 

Anonymous poster hash: 31e7b...521

Anonymous poster hash: 31e7b...521

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere da? Fornuften kan jo spille en et puss, hvis man lengter etter familie osv

Anonymous poster hash: d8db3...4b4

[AnonymBruker]

Jeg er i midten av tjueårene og han i slutten.

Anonymous poster hash: 31e7b...521

[AnonymBruker]

Min meining er at den rette, er aldri den man har sett for seg skulle være ens type.

Å møte noen som skiller seg ut fra de man vanligvis faller for tror jeg bare er bra. Kjærlighet ved første blikk stemmer godt overens med "kjærlighet gjør blind". Hvis han har grunnleggende gode egenskaper og dere bygger det på et vennskap tror jeg det er noe å satse på.

Anonymous poster hash: 0fd77...5be

[nordlending]

Jeg har som deg en følelse av redsel, mest grunnet tidligere erfaringer (tror jeg).

For min del er dette første gangen jeg ikke har vært i tvil på vedkommende. Vi kan prate om hva det måtte være, men det er likevel ikke noen rar stemning om vi ikke sier noe.

Jeg innser mer og mer hvor sterke følelser jeg har for kjæresten. Nå skal det sies at jeg er i et avstandsforhold, så det spiller nok noe inn på det med savn, men jeg savner han mye. Alt gjør bare at det føles riktig

Det er lite man kan garantere her i livet, men jeg tenker at dersom du følger hjertet ditt, og det ikke er noe i fornuften som tilsier noe annet (at du f.eks. vet at han er voldelig av seg), må det kunne være verdt et forsøk

Vet ikke om det var til hjelp, men det var da noen tanker...

Endret 16. oktober 2015 av nordlending

[AnonymBruker]

 

Så, til spørsmålet; jeg vet ikke hvordan man vet om den man har møtt er den rette? Det føles rett, men noen ganger får man en følelse av redsel, som kanskje skyldes at jeg aldri har vært så seriøs med noen før? 

Anonymous poster hash: 31e7b...521

Anonymous poster hash: 31e7b...521

 

 

Spiller det noen rolle?

 

Altså: han er rett for deg her og nå, er han ikke? Om han nå er "den store kjærligheten" eller ikke så betyr ikke det at sjansen er mindre for at dere om 5 år er vokst fra hverandre: det er helt normalt og udramatisk. Og det at han er rett for deg betyr ikke at du er rett for han - en får ikke en annen person for livet, men låner litt tid med dem.

 

Så til de viktige spørsmålene: beriker han livet ditt? Er hverdagen med denne mannen bedre enn hverdagen uten? Vil du når han går sin egen vei tenke "det var en god tid, han tilførte livet mitt mye godt!"?

 

Om svaret er nei på spørsmålene over så finner du deg en annen partner. Er svaret ja så grip sjansen. En del av pakka og poenget og gleden er at det ikke er for alltid.

Anonymous poster hash: 60dfa...4f5

[AnonymBruker]

TS: Gode svar her. Hjelper en del på denne "angsten" om å slå seg til ro. 

 

Så til de viktige spørsmålene: beriker han livet ditt? Er hverdagen med denne mannen bedre enn hverdagen uten? Vil du når han går sin egen vei tenke "det var en god tid, han tilførte livet mitt mye godt!"?

 

Om svaret er nei på spørsmålene over så finner du deg en annen partner. Er svaret ja så grip sjansen. En del av pakka og poenget og gleden er at det ikke er for alltid.

Det gjør han virkelig. Tror jeg hadde følt livet hadde blitt ganske "tomt" uten. Han er en jeg kan snakke om alt med. Han er der uansett - samme hva. 

 

Jeg er bare redd fordi denne typiske forelskelsen mangler. Aldri følt at han er verdens peneste mann, eller at jeg har sommerfugler eller at jeg ikke klarer å spise, som så mange sier "skal" være på plass. Men som sagt, kanskje jeg ikke har det fordi jeg er så trygg? Og fordi det egentlig var et vennskap? 

Anonymous poster hash: 31e7b...521

[Gjest 2Bhonest]

Du vet at det er den rette, når du slutter på å lure om han er den rette...

[tussi84]

Min erfaring med å finne den rette er at du bare vet når du har funnet den rette på en måte. Alt stemmer på en måte. Vanskelig å forklare egentlig. Du føler deg hel, dere kan snakke om alt, tilliten er der osv.

[Eighth Planet]

Kan du ikke bare nyte tiden og se hva som skjer? Det kan fort bli tåkete når man begynner å tenke hva hvis, tenk om etc. Høres ut som om du har truffet mr.right i det fu forteller her. Trygghet er skummelt, så skjønner tvilen

[AnonymBruker]

Vel, alle menn er snille til å begynne med. Så begynner de å kjede seg og bytter ut dama... det er fakta. Hva er vitsen med å bli sammen med noen når man vet man blir byttet ut igjen før eller senere? 

Anonymous poster hash: 1638d...58c

[AnonymBruker]

Min erfaring med å finne den rette er at du bare vet når du har funnet den rette på en måte. Alt stemmer på en måte. Vanskelig å forklare egentlig. Du føler deg hel, dere kan snakke om alt, tilliten er der osv.

Sånn kan man føle det med flere, men så går det i dass etter noen år.

Jeg har 3-4 ganger trodd at jeg seriøst har funnet den rette. Ting stemte liksom..

 

Tror noen bare får det til å funke jeg. Det er der det ligger. Begge må virkelig være innstilt på å ha hverandre for "alltid"..

Anonymous poster hash: 37e71...9ba

[AnonymBruker]

TS: tror vi begge er innstillt på at det blir oss, i grunn. Grunnen til at jeg begynner å "tvile" er fordi nå har vi vært oss en liten stund og det begynner å bli snakk om å flytte sammen. Det er et stort steg   Håper det er flere en meg som begynner å få kalde føtter da? 

 

Alt er der jo, det er bare ikke helt som man forestilte seg. 

Anonymous poster hash: 31e7b...521

[AnonymBruker]

Man bare vet det, man lurer ikke.

 

Passer sammen, praten, kjemien, utseendet-alt er der.

Anonymous poster hash: 22efe...744

[AnonymBruker]

 

Man bare vet det, man lurer ikke.

 

Passer sammen, praten, kjemien, utseendet-alt er der.

Men.. Føler ikke de fleste at de vet det, med kjæresten sin..?

Hvorfor er man ellers sammen, liksom?

Anonymous poster hash: 37e71...9ba

[AnonymBruker]

 

Men.. Føler ikke de fleste at de vet det, med kjæresten sin..?

Hvorfor er man ellers sammen, liksom?

Anonymous poster hash: 37e71...9ba

 

Overhode ikke- i tidligere forhold er det mye som ikke har stemt, og en grunn til det ble slutt..ser det klarere nå når jeg har møtt den rette.

 

Var ikke trygg på samme måte som nå, savnet var heller ikke så sterkt som nå.

Anonymous poster hash: 22efe...744

[AnonymBruker]

Om du har møtt den rette kjenner du i ditt hjerte.

Når du må spørre her, er det neppe Mr rett, du har møtt.

Anonymous poster hash: 57207...904

[AnonymBruker]

 

i tidligere forhold er det mye som ikke har stemt, og en grunn til det ble slutt..ser det klarere nå når jeg har møtt den rette.

Flere sier jo dette etter å ha vært sammen med en fyr, gjerne i flere år. Men så blir det slutt etter hvert, for ting stemte ikke allikevel.

 

Noen forhold varer, og deres følelser stemte. Men andres ikke.

Anonymous poster hash: 37e71...9ba

[Gjest bruker83924]

Jeg tror ikke at den rette er en person du blir stormende forelsket i der og da, men heller personen man bryr seg så utrolig mye om at man er villig til å jobbe for forholdet selv i de aller verste tider. Uansett hvor håpløst det føles i de dårlige periodene, så har man et slags indre driv/stemme som vil at man skal få det til å funke uansett hva som må til.

 

Det er ikke h*n du føler deg mest lik, eller som du føler forstår deg alltid. Eller h*n som får deg til å sveve daglig, eller får deg til å tenke konstant på blomster og enhjørninger. Derimot er det h*n som du kan krangle med som busta fyker, men etter på sitter dere begge med verdens dårligste samvittighet. H*n som er der for deg når du trenger h*n mest, og som setter dine ønsker foran seg selv, samtidig som du gjør det samme. H*n som får deg til å smile på dine dårligste dager, og gir deg noe til å se frem til på slutten av dagen. H*n du kan se for deg å dele livet ditt med, selv med et realistisk bildet av hvordan hverdagen kan bli med skrikende barn og dårlig økonomi. Det er ekte kjærlighet for meg 

 

Man er kanskje ikke like flinke til å sette pris på slik kjærlighet lenger, da forhold ofte skal være litt "disney" med stormende forelskelse. Det er nok derfor så mange forhold ikke funker i lengden, da man får en stor fallhøyde når forelskelsen roer seg og hverdagen starter. Jeg har derfor større tro på forhold bygget på vennskap eller der man har vært forsiktig i starten og latt ting roe seg litt før man blir seriøs.

 

Jeg vet i hvert fall at jeg har funnet den rette. Og selv om jeg er ung, så er dette min erfaring. 

Endret 17. oktober 2015 av ElizabethTaylor

[AnonymBruker]

Det finne er du ikke ut,hvis du ikke prøver

Anonymous poster hash: a6826...5cf