Jeg misliker moren min

[AnonymBruker]

Under hele oppveksten min har min mor vart kontrollerende, påtrengende og skapt krangler om alt mellom himmel og jord. Hun har sabotert ting som har betydd mye for meg gjennom åren, aldri sagt unnskyld og benekter de ennå.

 

Hun har vart deprimert hele livet mitt og isolerer seg stort sett.

 

Når hun har blitt konfrontert med sin kontrollerende og saboterende adferd har hun blitt selvdestruktiv. Hun har som regel alltid blitt selvdestruktiv om hun har møtt motgang. Når jeg var rundt 12 fikk hun lupus så gråt hun og sa rett ut at hun skulle ta livet av seg.

 

Hun har kranglet høylytt med faren min til daglig under min oppvekst. Jeg har sett moren min hive gifteringene sine i trynet på han, stormet ut av huset og ikke hørt av seg på 24 timer. På juledag.

 

Kranglene handler sjelden om alvorlige ting. Men min mor er flinke til å lage en sirkus av selv de minste tingene.

 

Det var ikke før jeg flyttet utenlands for to år siden som hun snudde helt om. Hun sender meg til daglig maks to meldinger om at hun savner meg og fins til om jeg trenger å snakke med noen. Når jeg er på besøk i hjemmet så blir allt til en charade. Hun oppfører seg som hun var en venninne.

 

Mannen min reagerer på hennes adferd. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til min egen mor lenger. Aldri har jeg fått en følelse av trygghet, stabilitet og kjærlighet fra moren min.

 

Jeg føler en stor klump i magen av å dra på besøk hos de. Jeg blir irritert av å få meldinger hver gang der moren min oppfører seg som om alt var perfekt.

Anonymous poster hash: 9903f...5fa

[AnonymBruker]

Har selv hatt en slik mamma så vet åssen du har det. Men hun ruset seg på medisinene jeg må ha så det ødela mye. Så fant jeg meg en gutt som bodde langt unna og etter et års tid bestemte vi oss for å flytte til hans hjemsted. Jeg klarte ikke mer.

Hun var også som du beskriver din mor kjeftende på alt og alle som ikke gikk hennes vei, jeg visste ikke hvorfor den gangen men nå som godt voksen har jeg forstått hvorfor hun var blitt slik. Hun hadde vonde opplevelser i sin unge alder ved å miste både far og en svært elsket bror. Så hun var nok blitt redd for å miste oss i fam.

Hun er død nå, men jeg er ikke sint på henne lenger, ikke etter at jeg forstod hva som lå bak.

Anonymous poster hash: 88496...636

[AnonymBruker]

 

Under hele oppveksten min har min mor vart kontrollerende, påtrengende og skapt krangler om alt mellom himmel og jord. Hun har sabotert ting som har betydd mye for meg gjennom åren, aldri sagt unnskyld og benekter de ennå.

 

Hun har vart deprimert hele livet mitt og isolerer seg stort sett.

 

Når hun har blitt konfrontert med sin kontrollerende og saboterende adferd har hun blitt selvdestruktiv. Hun har som regel alltid blitt selvdestruktiv om hun har møtt motgang. Når jeg var rundt 12 fikk hun lupus så gråt hun og sa rett ut at hun skulle ta livet av seg.

 

Hun har kranglet høylytt med faren min til daglig under min oppvekst. Jeg har sett moren min hive gifteringene sine i trynet på han, stormet ut av huset og ikke hørt av seg på 24 timer. På juledag.

 

Kranglene handler sjelden om alvorlige ting. Men min mor er flinke til å lage en sirkus av selv de minste tingene.

 

Det var ikke før jeg flyttet utenlands for to år siden som hun snudde helt om. Hun sender meg til daglig maks to meldinger om at hun savner meg og fins til om jeg trenger å snakke med noen. Når jeg er på besøk i hjemmet så blir allt til en charade. Hun oppfører seg som hun var en venninne.

 

Mannen min reagerer på hennes adferd. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til min egen mor lenger. Aldri har jeg fått en følelse av trygghet, stabilitet og kjærlighet fra moren min.

 

Jeg føler en stor klump i magen av å dra på besøk hos de. Jeg blir irritert av å få meldinger hver gang der moren min oppfører seg som om alt var perfekt.

Anonymous poster hash: 9903f...5fa

 

Jeg har også hatt et vanskelig forhold til moren min, selv om hun ikke var som din, men hadde sine greier som gjorde det vanskelig.

Men som godt voksen har jeg innsett at hun ikke vil være her for evig. Og at jeg vil bruke tiden med henne uten alt det som hører fortiden til. 

Jeg tenker litt slik, at så lenge jeg vet at hun ikke gjorde noe for å være slem mot meg, men fordi hun ikke visste bedre så har hun gjort det beste hun kan. 

Mye ble også lettere for meg å forstå når mine egne unger vokste til, og jeg ikke alltid har gjort alt rett med dem heller, selv om jeg har gjort alt i god mening.

 

Anonymous poster hash: df753...63b

[AnonymBruker]

Det hørest nesten ut som bipolar og mani?

Anonymous poster hash: 7e4eb...8fb