LindaM Skrevet 15. oktober 2015 #41 Skrevet 15. oktober 2015 (endret) Eksempel: etter trening spurte jeg om gutten hadde vært flink. Far svarer "nei" så gutten hører. Han sier " skjønner du hva jeg sier" på en meget aggressiv måte hvis ikke gutten gjør det far har gitt beskjed om med en gang. Blir rasende hvis han holder gaffelen i feil hånd. Gutten vår er en snill og følsom gutt og blir helt klart påvirket av dette. Dette høres ut som en ekstremt kontrollerende person. Jeg mener du skal komme deg vekk. Iallfall for en periode, og se om han endrer mening om å motta hjelp. Gutten din har ikke godt av en slik oppvekst. Ser for meg en liten gutt som går på tå rundt faren sin. Noe så slitsomt! Jeg håper du er flink til å skryte av gutten din, og fortelle han hver eneste dag at han er bra nok. I mine øyne er dette er din viktigste oppgave som mor så lenge dere lever under samme tak som denne mannen. Endret 15. oktober 2015 av LindaM
Maija37 Skrevet 15. oktober 2015 Forfatter #42 Skrevet 15. oktober 2015 Jeg gjør det:) Jeg er veldig heldig som er mamma til en så fin gutt:)
AnonymBruker Skrevet 15. oktober 2015 #43 Skrevet 15. oktober 2015 Eksempel: etter trening spurte jeg om gutten hadde vært flink. Far svarer "nei" så gutten hører. Han sier " skjønner du hva jeg sier" på en meget aggressiv måte hvis ikke gutten gjør det far har gitt beskjed om med en gang. Blir rasende hvis han holder gaffelen i feil hånd. Gutten vår er en snill og følsom gutt og blir helt klart påvirket av dette. Det første du da må slutte med er å spørre slike spørsmål foran gutten. At han sier "skjønner du hva jeg sier", er vel greit nok i seg selv, men når han er aggressiv blir det jo litt ugreit. At han blir rasende for at en gaffel blir holdt feil er hårreisende. Hvordan blir det for gutten å takle far helt alene en uke av gangen. Veier det nok opp at han har fristed hos deg?Anonymous poster hash: 84d58...b28
AnonymBruker Skrevet 15. oktober 2015 #44 Skrevet 15. oktober 2015 Jeg skjønner ikke at du lar han snakke slik til gutten. Jeg hadde blitt mildt sagt forbanna. Anonymous poster hash: b8381...844
AnonymBruker Skrevet 15. oktober 2015 #45 Skrevet 15. oktober 2015 Ikke at jeg ikke forstår deg, men det virker som om du skrev her inne for å få støtte til å skille deg. Og hvis du allerede egentlig hadde bestemt deg for å gå, så ser man lett mye negativt i partneren og drar frem de verste episodene for seg selv. Dette er et forsvar vi mennesker har for å rettferdiggjøre valgene vi tar. Det er vanskelig å vite hva som er best for barna. To hjem, stemor, kanskje stesøsken og alt det medfører. Hvordan vil du takle å sende avgårde barna og ikke vite hvordan de har det? Anonymous poster hash: ebaf3...189
Maija37 Skrevet 16. oktober 2015 Forfatter #46 Skrevet 16. oktober 2015 Jeg spurte om han hadde vært flink fordi jeg tok for gitt at gutten ville få skryt, men jeg må lære å ikke ta noe for gitt.. Jeg har virkelig ikke lyst til å skilles. Jeg mener det vil være et enormt tap for barna. Jeg er heller ikke overbevist om at det er riktig beslutning, fordi jeg da heller ikke kan påvirke stemningen. Men slik det er nå vet jeg ikke om jeg har noe valg. Siden jeg tok det opp igår har han ikke vært til å snakke med.
AnonymBruker Skrevet 16. oktober 2015 #47 Skrevet 16. oktober 2015 Kjenner noen som vokste opp med en far som påvirket hele hjemmet med iskulde, alt gikk etter farens nykker, kjeft uten grunn, kunne være taus i uker gangen pga bagateller, hele hjemmet var med andre ord preget av denne farens humør og humøret var stort sett dårlig. Dessverre sliter begge barna i dag, som unge voksne med dårlig selvbidle, angst og til tider også depresjoner. Aner ikke om dette kan sammenlignes med han du snakker om? Anonymous poster hash: e077b...466
Maija37 Skrevet 16. oktober 2015 Forfatter #48 Skrevet 16. oktober 2015 Det er nok ikke fullt så ille som situasjonen du beskriver. Vi har mye som er bra også, mye kjærlighet og varme. Men jeg ønsker jeg kunne slette dette karaktertrekket ved far som ødelegger så mye for alle.
AnonymBruker Skrevet 16. oktober 2015 #49 Skrevet 16. oktober 2015 Maija37, on 16 Oct 2015 - 09:54, said: Det er nok ikke fullt så ille som situasjonen du beskriver. Vi har mye som er bra også, mye kjærlighet og varme. Men jeg ønsker jeg kunne slette dette karaktertrekket ved far som ødelegger så mye for alle. Det var bra :-) . Samtidig kan du ikke tillate farens oppførsel, en 7-åring skal ikke måtte gå på tærne i sitt eget hjem. 7-åringens stress-system vil jo hele tiden være aktivert fordi han ikke aner hvilken reaksjon han vil få på helt normal oppførsel, ikke sunt i lengden. Anonymous poster hash: e077b...466 2
AnonymBruker Skrevet 16. oktober 2015 #50 Skrevet 16. oktober 2015 Barn er opptatt av rutine og forutsigbarhet. Hvis barnet ikke klarer å forutsi når han har gjort noe galt og fortjener irettesettelse av faren, så kan man kalle det psykisk terror. Og da bør du nok komme deg bort. Alle kan gjøre feil en gang, men hvis dette gjør barna utrygge.. da må du bare pakke kofferten hans og hive han ut.. evt reise selv med barna om så. Anonymous poster hash: 1560d...b1b 1
AnonymBruker Skrevet 16. oktober 2015 #51 Skrevet 16. oktober 2015 Barn er opptatt av rutine og forutsigbarhet. Hvis barnet ikke klarer å forutsi når han har gjort noe galt og fortjener irettesettelse av faren, så kan man kalle det psykisk terror. Og da bør du nok komme deg bort. Alle kan gjøre feil en gang, men hvis dette gjør barna utrygge.. da må du bare pakke kofferten hans og hive han ut.. evt reise selv med barna om så. Anonymous poster hash: 1560d...b1b Det vil jo ikke hindre faren i å fortsette. Nå har mor mulighet til å følge med å balansere ut slike episoder. Ved en skillemisse vil han få omsorgen for barna alene i perioder. Eller du tenker kanskje at hun skal hive ham ut og nekte ham samvær og dra ham for retten for å hindre samvær. Hun sier jo at gutten er veldig glad i faren sin, så jeg tror ikke det er en god løsning. Anonymous poster hash: ebaf3...189
AnonymBruker Skrevet 17. oktober 2015 #52 Skrevet 17. oktober 2015 Nå skriver hun at det skjer minst 1 gang i uken, altså blir barnet på 7 utsatt for minst 52 episoder fra faren hvert år som for ham må være totalt uforståelig og skremmende. Forskning har nå vist at barn som blir utsatt for psykisk vold tar større skade enn de som blir utsatt for fysisk vold, ville man godtatt at et barn på 7 fikk minst 52 lusinger fra sin far hvert år, og unnskyldt det med at " far og sønn er jo veldig glad i hverandre da"? At faren her ikke blir opprådd og veldig lei seg over at skolen har ringt og gitt ham beskjed om at barnet hans er veldig trist over måten faren behandler ham på, viser en total mangel på selvinnsikt. Anonymous poster hash: e077b...466 1
AnonymBruker Skrevet 17. oktober 2015 #53 Skrevet 17. oktober 2015 http://www.nrj.no/story.aspx?id=600297<br /><br />Litt informasjon.Anonymous poster hash: e077b...466
Maija37 Skrevet 18. oktober 2015 Forfatter #54 Skrevet 18. oktober 2015 Mellom meg og faren er det isfront, men jeg ser virkelig at han har tatt seg sammen de siste dagene, så telefonsamtalen fra læreren har nok gjort inntrykk. Men selv om han bedrer seg er det nok naivt å tro at det aldri vil skje igjen. Er ikke lett å vite hva man skal gjøre. Vi har jo mye fint sammen, men er det riktig å utsette barna for denne slags oppførsel? Hvis jeg går markerer jeg i det minste at jeg ikke godtar dette. For å sette det på spissen - er det alvorlig nok til å bryte opp familien?
litle_my Skrevet 18. oktober 2015 #55 Skrevet 18. oktober 2015 Det er nok ikke fullt så ille som situasjonen du beskriver. Vi har mye som er bra også, mye kjærlighet og varme. Men jeg ønsker jeg kunne slette dette karaktertrekket ved far som ødelegger så mye for alle. Dette sier de som er gift med personer som slår også. Eller de som er gift med en alkoholiker/rusmisbruker. 1
AnonymBruker Skrevet 18. oktober 2015 #56 Skrevet 18. oktober 2015 Om dette er en grunn til å avslutte ekteskapet er det bare du som vet, men hvis du tolker situasjonen slik at du tror sønnen din vil få problemer med selvfølelse, eventuelt utvikle angst/ depresjon som voksen pga farens uforståelige angrep på ham,så vil jeg si at det ikke er verdt det. Hvis du merker tydelig at faren endrer seg etter telefonen fra skolen, og minker antall " lusinger" fra 52 til 3 pr år og i tillegg oppsøker psykolog på frivillig basis, så vil jeg absolutt si at det er håp :-) . Anonymous poster hash: e077b...466
Gjest Skrevet 18. oktober 2015 #57 Skrevet 18. oktober 2015 Mellom meg og faren er det isfront, men jeg ser virkelig at han har tatt seg sammen de siste dagene, så telefonsamtalen fra læreren har nok gjort inntrykk. Men selv om han bedrer seg er det nok naivt å tro at det aldri vil skje igjen. Er ikke lett å vite hva man skal gjøre. Vi har jo mye fint sammen, men er det riktig å utsette barna for denne slags oppførsel? Hvis jeg går markerer jeg i det minste at jeg ikke godtar dette. For å sette det på spissen - er det alvorlig nok til å bryte opp familien? Jeg mener det er alvorlig nok. Samtidig har han ikke forsøkt terapi og atferdsendring i samarbeid med noen over tid. Du kan bestille time på familievernkontor, fortelle ham at timen er på X tidspunkt. Om han nekter stille sier du at du kommer til å være der, forklarer at du trenger se ekte vilje fra hans side(gjennom terapi) for å finne andre måter å avreagere på. Ønsker han ikke bidra vil du etter den timen ta ut skilsmisse, og da er det ingen vei tilbake. Samtidig synes jeg du skal synliggjøre alt det bra dere har sammen, og hvor glade barna er i ham. Be han tenke over frem til den timen om hans sinneutbrudd er verdt å kaste alt det andre bort for, om disse utbruddene betyr så mye i livet hans at han er villig til å ødelegge andre mennesker og en hel familie. Ikke gjør det til en diskusjon(da går han bare i forsvar), men klargjør at dette er spørsmål han selv skal tenke på- og gi et svar på gjennom aksept for lengre tids terapi både alene og sammen med deg/barna. Dette er ditt kriterie for å bli i ekteskapet etter dato X(timen hos familievernkontor). Ja, du har bidratt til å sette barna dine i denne situasjonen ved å få to ekstra. Det er ditt ansvar, og det ansvaret må du bare akseptere. Han er ikke den eneste her som tar elendige valg. Men nå får dere begge en sjanse til å velge på nytt, og forsøke gjøre opp for skaden som faktisk allerede har skjedd. 2
AnonymBruker Skrevet 18. oktober 2015 #58 Skrevet 18. oktober 2015 Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og håper på gode råd. Mannen min er humørsyk og lar sitt dårlige humør gå ut over meg og vårt eldste barn på 7 år. Idag fikk jeg en telefon fra skolen om at gutten var lei seg fordi pappa er så sur og sint på ham. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Skal jeg ta ungene å flytte? Er dessuten gravid med nr 3 (lurt). Er det bedre for barna å vokse opp med skilte foreldre enn med en far som er streng og ofte sur? Jeg hadde en far som var humørsyk, ofte sur og veldig streng under oppveksten. Det har satt sine merker og alle barna husker det veldig godt. Ville satt ett ultimatum. Enten tar han seg sammen og søker hjelp med sinne, ellers på hue og ræva ut. Skjønner ikke at det kan være ett spørsmål engang. Barna går foran ALT. Og barnet ditt har selvfølgelig ikke godt av å leve under samme tak som en voksen mann som sliter med sinne. Det skader en veldig mye. Siden jeg selv har opplevd det så er jeg steng med barna og mannen. Hadde aldri vært snakk om her. Da kunne han pakket sakene sine. Oppveksten har alt å si for hvordan barnet blir og utvikler seg. Tenk hvor skummelt det er for en liten 7 åring med en stor mann som er så sinna? Vi var kjempe redde. Syntes synd på gutten din. Anonymous poster hash: e7f4b...498
AnonymBruker Skrevet 18. oktober 2015 #59 Skrevet 18. oktober 2015 Barn vet ikke sitt eget beste, er opp til mor og far å ta den riktige avgjørelsen. Har han noen ganger vært fysisk? Evt. ser du for deg/er du redd for at han kan bli det?Mener du at det først DA blir uakseptabelt eller? De fleste som har opplevd begge deler, "velger" den fysiske volden over den psykiske. Anonymous poster hash: 3dc57...873 1
AnonymBruker Skrevet 18. oktober 2015 #60 Skrevet 18. oktober 2015 Jeg spurte om han hadde vært flink fordi jeg tok for gitt at gutten ville få skryt, men jeg må lære å ikke ta noe for gitt.. Jeg har virkelig ikke lyst til å skilles. Jeg mener det vil være et enormt tap for barna. Jeg er heller ikke overbevist om at det er riktig beslutning, fordi jeg da heller ikke kan påvirke stemningen. Men slik det er nå vet jeg ikke om jeg har noe valg. Siden jeg tok det opp igår har han ikke vært til å snakke med. Tror du ikke det vil være ett større tap for barna å leve under sånne omstendigheter?! Mener det er hårreisende at ikke beskyttelses instinktet trår inn her. Hva du har lyst til er irrelevant når barna ikke har det bra! Det hjelper ikke med de små gode stundene. Du vet ikke hvordan følelser barnet går rundt med. Syntes du skal be om hjelp, eller at det blir koblet inn noen her.. Dette er ikke bra. Anonymous poster hash: e7f4b...498
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå