Far sur og sint på 7-åring

[Maija37]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og håper på gode råd. Mannen min er humørsyk og lar sitt dårlige humør gå ut over meg og vårt eldste barn på 7 år. Idag fikk jeg en telefon fra skolen om at gutten var lei seg fordi pappa er så sur og sint på ham. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Skal jeg ta ungene å flytte? Er dessuten gravid med nr 3 (lurt). Er det bedre for barna å vokse opp med skilte foreldre enn med en far som er streng og ofte sur?

[LittleBabyBlue]

Hvorfor er han sur? Er dette bare sånn han er eller har det skjedd i det siste?

[Kontormus]

Jeg tenker det er bedre for barn og vokse opp i et hjem med harmoni fremfor å bevege seg rundt på tå i frykt for at det når som helst kan smelle.

 

Men denne faren må få en mulighet til å endre atferden sin før du tar barna med å stikker

[spinelli]

Det er definitivt bedre å vokse opp med skilte foreldre, enn en utilregnelig far. Vil uansett anbefale familievernkontoret eller en samlivsterapeut først, det ALLER beste er å løse problemet.

 

Stakkars deg og gutten, skjønner at det er en vanskelig situasjon. 

[Maija37]

Jeg blir så veldig glad for at dere gidder å gi meg råd! Takk! Jeg føler meg veldig alene i denne situasjonen. Han blir i hovedsak sur for filleting og det snur på et øyeblikk. Han er selvfølgelig ikke slik hele tiden og han og gutten har likevel en veldig kjærlig og fin relasjon. Det er det som gjør det så uforutsigbart. Har dratt ham med til f.vernkontoret før, men han mente det ikke var noe for ham (da tok vi opp andre utfordringer). Han har "skjærpet" seg de siste to årene, men denne humørsyken klarer han ikke helt å kontrollere. Vet jo at eldste barnet ville bli knust dersom vi gikk fra hverandre..

[spinelli]

Barn vet ikke sitt eget beste, er opp til mor og far å ta den riktige avgjørelsen. Har han noen ganger vært fysisk? Evt. ser du for deg/er du redd for at han kan bli det?

[Maija37]

Nei, aldri fysisk og han er ikke den som roper og smeller. Er lavmælt, men streng og forlanger at barnet adlyder med en gang. Mot meg blir han bare kald og avvisende.

[spinelli]

Nei, aldri fysisk og han er ikke den som roper og smeller. Er lavmælt, men streng og forlanger at barnet adlyder med en gang. Mot meg blir han bare kald og avvisende.

 

Høres ut som om han sliter litt, og trenger å få litt orden på seg selv. Dersom han ikke er villig til å jobbe, eller å innse at det er et problem hadde jeg vurdert å gå.

 

Men.. du må selvsagt kjenne på situasjonen selv, og ikke blindt ta i mot råd på et nettforum. Bare du vet hvordan det er, og bare du må stå til ansvar for avgjørelsen du tar, enten om du blir eller går. Håper det løser seg for dere. 

 

Syns forøvrig du er flink som tar dette på alvor, og det virker som du er sterk nok til å gjøre mye for ditt barns beste!

 

EDIT: Må legge til at mine svar er preget av erfaringer med familievold og utilregnelighet, så svarene fra meg er kanskje ikke de mest nøytrale

Endret 15. oktober 2015 av spinelli

[Maija37]

Takk for ditt reflekterte råd, Spinelli! Det er ingen enkel avgjørelse, og det er beroligende å få bekreftelse fra andre at det ikke er akseptabel oppførsel. Dette er ikke optimale vilkår å vokse opp i, men det vil ikke en skilsmisse være heller. Og uansett er han jo far til barna og vil i utgangspunktet kunne fortsette å være humørsyk når jeg ikke er der for å si stopp. Bortsett fra dette er det klart at dette påvirker hvordan jeg føler for ham..

[AnonymBruker]

Nei, aldri fysisk og han er ikke den som roper og smeller. Er lavmælt, men streng og forlanger at barnet adlyder med en gang. Mot meg blir han bare kald og avvisende.

At  han er kald og avvisende mot deg er ikke bra for forholdet dere i mellom. Men en far som hverken roper eller smeller, men forlanger at barnet adlyder. Hva er feil ved det?

Det er jo kjempebra at han er konsekvent. Skulle ønske jeg hadde vært slik når ungene var mindre, jeg kan iallfall ikke si at jeg aldri ropte eller smalt. 

Unger føler seg noen ganger urettferdig behandlet, enten det er riktig eller ikke. 

Det jeg tenker er at det nok er riktig å forvente at barna skal adlyde. Men det er kanskje forsoningen etterpå 7 åringen føler mangler?

 

Anonymous poster hash: ebaf3...189

[AnonymBruker]

Jeg vil absolutt først krevd terapi for mannen og parterapi/familieterapi for alle sammen.

 

For om du skiller deg vil jo han antageligvis få omsorgsrett han også. Derfor bør du kreve endringer hos han først. Og det er bare å sette hardt mot hardt. Blir han sur, så blir du forbanna. Vis at du ikke lar deg herse med lenger. 

 

Bestill time hos en privat psykolog med en gang. I begynnelsen kan dere gå hver for dere, og når du har fått snakket ut og fått tilbakemeldinger av psykologen, og han har fått jobbet med humørproblemene sine, så kan dere gå til terapi sammen.

Anonymous poster hash: 2f5de...3d9

[Maija37]

Jeg skjønner at det er mulig å forstå det slik at han bare er bestemt, men selv om han er lavmælt er han det på en ganske skremmende måte.

Jeg hadde gjerne fått ham med til psykolog, men vet at han ikke vil gjøre dette (har forsøkt). Jeg må enten bli eller gå og slippe kontrollen over hva han gjør helt.

[AnonymBruker]

Jeg blir så veldig glad for at dere gidder å gi meg råd! Takk! Jeg føler meg veldig alene i denne situasjonen. Han blir i hovedsak sur for filleting og det snur på et øyeblikk. Han er selvfølgelig ikke slik hele tiden og han og gutten har likevel en veldig kjærlig og fin relasjon. Det er det som gjør det så uforutsigbart. Har dratt ham med til f.vernkontoret før, men han mente det ikke var noe for ham (da tok vi opp andre utfordringer). Han har "skjærpet" seg de siste to årene, men denne humørsyken klarer han ikke helt å kontrollere. Vet jo at eldste barnet ville bli knust dersom vi gikk fra hverandre..

Kom dere vekk fra han. Barna dine kommer til å bli psykisk skadet og engstelige av å være rundt en så ustabil person

Anonymous poster hash: c4063...c93

[AnonymBruker]

Har han alltid vært slik, eller har dette kommet etterhvert?

Du har barn nr 3 på vei, og vurderer å flytte fra mannen. Stakkars mann... 3 barns og bidrag, hans liv er ødelagt.

Gjør det du kan for å hjelpe han, finn grunnen til at han er humørsyk. Kan ikke forstå hvorfor du skulle velge å få barn med en slik mann, så dette må jo ha kommet etterhvert?

Anonymous poster hash: 38450...bfc

[Maija37]

Det ble tydelig først etter nr 1, så jeg har egentlig valgt å få nr 2 og snart nr 3 likevel. Har nok tenkt at det har blitt bedre og at jeg ville at eldste barnet skulle ha søsken. Men sannheten er nok at jeg har valgt å lukke øynene fordi jeg gjerne vil ha en "kjernefamilie" med mange barn. Så du kan si jeg har vært temmelig egoistisk.

[AnonymBruker]

Er enig med de over her at barn har det bedre med to lykkelige foreldre som ikke bor sammen enn to ulykkelige foreldre som bor sammen.

Jeg var voksen når mine foreldre skilte seg, men lillesøsteren min bodde fortsatt hjemme. Husker jeg ringte henne og spurte hva hun tenkte angående skilsmissen. "Endelig", svarte hun. Nå var hun eldre enn dine barn, men tror mange barn føler det litt på den måten, i hvert fall på sikt.

Anonymous poster hash: ca3cf...c25

[AnonymBruker]

Det ble tydelig først etter nr 1, så jeg har egentlig valgt å få nr 2 og snart nr 3 likevel. Har nok tenkt at det har blitt bedre og at jeg ville at eldste barnet skulle ha søsken. Men sannheten er nok at jeg har valgt å lukke øynene fordi jeg gjerne vil ha en "kjernefamilie" med mange barn. Så du kan si jeg har vært temmelig egoistisk.

Skjønner jo at man kan ønske det, men du har Jo sett at han har blitt verre. Har han vært til lege for å snakke om hva grunnen til sinnet kan være? Noe på jobben? Barna? Sliten eller utbrent?

Anonymous poster hash: 38450...bfc

[Maija37]

Det har nok ikke blitt verre, heller omvendt, men han har fortsatt perioder hvor han er slik. Jeg har nok bare blitt mer og mer lei og ønsker ikke å fortsette ha det slik. Det ble veldig tydelig idag når læreren ringte at eldste barnet påvirkes negativt.

Han har vært hos lege for å sjekke hvorfor han er mye sliten, men de fant ikke noen grunn. Han har mye på jobben, men vil ha det slik. Han har nok en ganske tungsindig personlighet.

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en emosjonelt ustabil far, og helt til min far ble syk og døde føler jeg at jeg har vært voksenpersonen for han og mamma. Slik vil antakelig ditt barn føle det også, hvis han allerede nå lar far sin tungsindighet gå innpå seg.

Du kommer aldri til å kunne endre mannen din hvis han er slik av natur. Flytt for ungens skyld, før de er skadet for livet.

Anonymous poster hash: dce58...4fa

[Peter007]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og håper på gode råd. Mannen min er humørsyk og lar sitt dårlige humør gå ut over meg og vårt eldste barn på 7 år. Idag fikk jeg en telefon fra skolen om at gutten var lei seg fordi pappa er så sur og sint på ham. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Skal jeg ta ungene å flytte? Er dessuten gravid med nr 3 (lurt). Er det bedre for barna å vokse opp med skilte foreldre enn med en far som er streng og ofte sur?

Dere bør vel først finne ut av hva som er årsaken.

Så ta det derfra. Det er ikke uvanlig at far og sønn i oppveksten kan krangle. Det kan vøre en liten ting som gnager gutten og som irriterer far.

Nå er det ikke BARE å flytte med barn dere har sammen ut av felles bolig.

Det er flere lover og forskrifter som skal overholdes. Hvis far ikke vil barna skal flytte ut har du en veldig lang prosess foran deg.