HVORFOR lever jeg sånn?

[AnonymBruker]

Visste ikke hvor ellers jeg skulle poste denne. håper du tar deg tid til å lese.

 

jeg er en 19 år gammel jente, ferdig på videregående med generell studiekompetanse. For tiden har jeg friår der jeg jobber. Jeg lever ett fint liv, bor i leiligheten som mamma har kjøpt, jobber, har venner, familie og kjærste. Men det er èn ting som plager meg hver eneste dag. jeg tenker på døden, når jeg skal dø, hvor jævlig det kommer til å bli når en av mine nærmeste dør, at ALLE blir eldre for hver dag som går. jeg ser tilbake på minner fra jeg var 14-16 år og tenkte at livet var så mye bedre da. ingen bekymringer, det sosiale på skolen og tiden gikk til mye moro og verdifulle minner. akkurat nå klarer jeg ikke å være glad, jeg tenker bare på at etter hvert minutt som går så blir jeg ett minutt nærmere å bli eldre. Jeg vet det høres rart ut og at enkelte kan tenke at jeg snakker som om jeg er 90 år. Men jeg vet ikke hvorfor jeg har det sånn. Det er som om jeg ikke ser noen glede i livet lenger, at ting ikke var som de pleide å være og at tiden bare flyr uten at jeg vet hvor den tar sted. Jeg skulle ønske jeg satt mer pris på livet, istedenfor å sitte inne i helgene og tenke at nok en helg har gått forbi. Jeg kjenner ingen andre på min alder som har disse tankene som meg, de virker ikke å eksitere i deres hoder. At en dag er alt over, om mye kortere tid enn vi tror. Det som skjedde for 4 år siden virker som i går.

Håper noen kan komme med noen oppmuntrende ord, jeg vet jeg burde sette mer pris på hver dag og leve mens jeg enda er ung. Men jeg klarer det ikke, tankene forsvinner IKKE..

Anonymous poster hash: c926a...321

[AnonymBruker]

Helt normalt å tenke mye på bagateller når man ikke har reelle problemer. Prøv å trene, distrahere tankene med lett underholdning eller en hobby av noe slag.

Anonymous poster hash: 53d35...584

[Testosteron]

Du kan ikke dø som person. Det er bare kroppen din som dør. Når hjertet slutter å slå, så flytter du bare ut av kroppen din og inn i den åndelige verden

[Djungelvrål]

Du kan ikke dø som person. Det er bare kroppen din som dør. Når hjertet slutter å slå, så flytter du bare ut av kroppen din og inn i den åndelige verden

 

 

Åja, da så.

[AnonymBruker]

Helt normalt å tenke mye på bagateller når man ikke har reelle problemer. Prøv å trene, distrahere tankene med lett underholdning eller en hobby av noe slag.

Anonymous poster hash: 53d35...584

Dødsangst er ikke bagateller, så frekk og lite reflektert du er. Var i en sånn periode som TS er og da var livet bare svart for meg.

Anonymous poster hash: 7d957...c2a

[AnonymBruker]

tror alle er innom dødsangst når de selv innser de vil dø.

 

Jeg hadde en tøff tid da jeg fant ut av det i 17 års alderen, men etter noen år fant jeg ut at det å bli gammel er mye værre enn å dø. og når jeg er gammel så vil jeg kanskje se på døden anderledes og vil ønske den velkommen etter et langt og rikt liv.

 

Flere gamle i min familie var veldig lykkelige som gamle og døde når de selv ønsket det i 80 årsalderen. 

Anonymous poster hash: f6f7a...00c

[AnonymBruker]

Jeg tror det er vanligere å ha den type tanker når du er 19 enn som 90-åring.

Anonymous poster hash: a323d...0ed

[AnonymBruker]

Visste ikke hvor ellers jeg skulle poste denne. håper du tar deg tid til å lese.

jeg er en 19 år gammel jente, ferdig på videregående med generell studiekompetanse. For tiden har jeg friår der jeg jobber. Jeg lever ett fint liv, bor i leiligheten som mamma har kjøpt, jobber, har venner, familie og kjærste. Men det er èn ting som plager meg hver eneste dag. jeg tenker på døden, når jeg skal dø, hvor jævlig det kommer til å bli når en av mine nærmeste dør, at ALLE blir eldre for hver dag som går. jeg ser tilbake på minner fra jeg var 14-16 år og tenkte at livet var så mye bedre da. ingen bekymringer, det sosiale på skolen og tiden gikk til mye moro og verdifulle minner. akkurat nå klarer jeg ikke å være glad, jeg tenker bare på at etter hvert minutt som går så blir jeg ett minutt nærmere å bli eldre. Jeg vet det høres rart ut og at enkelte kan tenke at jeg snakker som om jeg er 90 år. Men jeg vet ikke hvorfor jeg har det sånn. Det er som om jeg ikke ser noen glede i livet lenger, at ting ikke var som de pleide å være og at tiden bare flyr uten at jeg vet hvor den tar sted. Jeg skulle ønske jeg satt mer pris på livet, istedenfor å sitte inne i helgene og tenke at nok en helg har gått forbi. Jeg kjenner ingen andre på min alder som har disse tankene som meg, de virker ikke å eksitere i deres hoder. At en dag er alt over, om mye kortere tid enn vi tror. Det som skjedde for 4 år siden virker som i går.

Håper noen kan komme med noen oppmuntrende ord, jeg vet jeg burde sette mer pris på hver dag og leve mens jeg enda er ung. Men jeg klarer det ikke, tankene forsvinner IKKE..

Anonymous poster hash: c926a...321

Slutt å tenk "idiotisk" alle skal dø en dag, dør du i morgen eller en venninne av deg så forsetter verden uten dere oss, stol på meg. Du tror verden stopper opp hvis du dør derfor du tenker så mye på det. Verste jeg vet er folk som vil leve for alltid, du hadde blitt dritt lei livet hvis du levde for alltid stol på meg, vi har nok tid for å nyte livet. Les litt norsk litteratur, Knut Hamsun Pan, Henrik Ibsen Vildanden, les litt om livet, kjærlighet og venner. Det kommer til å hjelpe.

Anonymous poster hash: 1987b...e1c

[Qwert123]

Folk dør fordi de gir opp, natur er mer en du tror, når vi ikke har noe å støtte oss til, eller kjempe for så kan vi gi opp. Du er for ung å Tenke på døden, ja vi alle tenkte det hva skal jeg gjøre når min "mor" dør alle sa jeg vil dø før hun dør, men med årene akseptere mann døden. Det er en del av livet. All begynnelse har en start og slutt. Men det beste er at din DNA forsetter å leve selv når du dør, dine barn og sånt teknisk sett så lever en del av deg for alltid gjennom nye generasjoner.

Endret 13. oktober 2015 av Qwert123

[AnonymBruker]

Snu det på hodet!

Ja, du skal dø. De du er glad i, skal dø. Jeg skal dø, alle skal dø, og for noen av oss vil døden komme "urettferdig" fort (jeg mistet pappa da han var bare 53, helt uventet. Den ene dagen var alt som vanlig, neste dag var han borte. Massivt hjerteinfarkt).

Derfor er hver dag, hver uke og hvert år viktig. Vi har begrenset tid til å gjøre det vi vil. Bruk tiden du har! Ha det gøy, vær sammen med venner, fortell familien at du er glad i dem. Ikke sitt og sture med tunge tanker, gå ut og gjør verden til et litt bedre sted! Engasjer deg i noe, jobb litt frivillig for de som har det verre enn deg, og planlegging reiser eller andre spennende ting. Livet er ikke så verst, og uansett er det alt vi har, så det gjelder å bruke tiden godt.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 5ac2d...667

[AnonymBruker]

Folk dør og så blir man kjempelei seg og sørger, og så går man faktisk videre i livet! Jeg har mistet begge foreldrene mine og ja, det var veldig trist, men for hver dag som går så blir det lettere. Det er en del av livet og du kommer deg nok gjennom det du også når det skjer.

Anonymous poster hash: 43011...5b8

[AnonymBruker]

Dødsangst er ikke bagateller, så frekk og lite reflektert du er. Var i en sånn periode som TS er og da var livet bare svart for meg.

Anonymous poster hash: 7d957...c2a

De aller fleste er innom dødsangst i begynnelsen av 20 årene siden man da begynner å bli nok reflektert til å innse at man selv også er dødelig. Slapp av ts, det går over.

Anonymous poster hash: 48477...58c

[AnonymBruker]

Dagen i dag vil også bli et minne om noen år. Den perioden du er i nå, kommer heller aldri tilbake. Mennesker rundt deg i dag, kan ikke garanteres at lever om 20 år.

Hardt og brutalt, men gled deg over livet ditt slik det ser ut i dag.

Hilsen ei som hadde det som deg, og som i dag savner den tiden.

Anonymous poster hash: 5a8ef...487

[AnonymBruker]

De aller fleste er innom dødsangst i begynnelsen av 20 årene siden man da begynner å bli nok reflektert til å innse at man selv også er dødelig. Slapp av ts, det går over.

Anonymous poster hash: 48477...58c

Ingen jeg kjenner? Tanken på at man skal dø en dag og dødsangst er forskjellige ting. Jeg gikk i 1 år og bare eksisterte, fant ikke gleden med noe og skjønte ikke hvordan andre kunne leve som ingenting, drømte at jeg døde ca hver natt. Livet var helt svart rett og slett.

Anonymous poster hash: 7d957...c2a