Høstdepresjon

[AnonymBruker]

Noen ganger… føles livet så tungt. Som om høsten legger seg tung og mørk over deg. Kulden som smyger seg inn i deg, og som en aldri helt blir kvitt. Bortsett fra når en tar en varm dusj eller et bad. Det føles som om livet mitt står stille. Som om jeg bare står på stedet hvil. Alle andre er travle med sine livsprosjekter, mens jeg på ett vis bare blir stående, selv om jeg har mine mål. Også lurer jeg litt på hvordan jeg har behandlet andre. Som om følelsene mine ikke er i takt med meg selv. Som om de alltid har vært litt utenfor. Som om lykken og alt det som var bra var et annet sted. Nesten som å gå rundt å hele tiden speide etter såpebobler. Disse vakre og skjøre boblene som en vil inn i. Det er jo der er det gode er. Hvorfor jakte etter Soria Moria. Hvorfor den trangen til å hele tiden ønske seg noe annet. Ønsket om å være et annet sted, i en annen kropp, i en annen tid, på en annen planet, leve et annet liv, ha en annen hjerne. Være en annen. Etterstrebe å være en annen. Etterstrebe alt det en ikke kan få, men når livet bare består i å lengte etter noe annet… et annet sted… jeg lurer på hvorfor jeg alltid har vært sånn. Med alle vennene jeg har hatt, jeg har alltid lett etter feil hos dem. Jeg vet ikke hvorfor. Også har jeg idolisert andre – andre som jeg ikke kjenner, men som i mitt hodet er den perfekte venninna, eller den perfekte kjæresten. Alt det jeg har hatt, har aldri vært bra nok. Alt jeg har hatt, har bare vært en ”ventetilværelse”. Jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn, men mye kan nok skyldes det som skjedde i barndommen. At jeg ble forlatt, at jeg bar på mye sinne, mye angst, mye redsel, mye frykt og frustrasjon. At jeg var mye alene, at jeg følte meg utenfor, følte meg misforstått. Kanskje har jeg skapt en uoppnåelig verden for meg selv. Fordi det kanskje ligger noe betryggende i det? Fordi det er uforpliktende? Hvorfor kan jeg ikke kaste mine egne lenker, som gjør ting vanskelig. Som gjør hver dag til en kamp – mot mine egne følelser, mine egne mål, ønsker, og det at jeg sårer andre, kanskje uten helt å vite det selv. Hva skal til for å bli et bedre menneske?

Anonymous poster hash: f4f92...4a9

[tussi680]

Helt i starten av innlegget ditt følte jeg at du var noe kravstor, men når du legger til at du føler at du er på utsiden av deg selv, tror jeg at du trenger litt fagfolk her som kan snakke med deg. Som kan få deg på glid ved å snakke om barndommen din som ikke akkurat var så bra. Lykke til!