Jente 17, føler meg sviktet av systemet

[J_9]

Klem til deg❤️ Stå på videre!

[Gjest Klaveret]

Skjønner godt at du føler deg sviktet. Dessverre er du ikke den eneste som opplever et utall av behandlere. Psykiatrien i Norge er ikke særlig bra og noen steder er den rett og slett tragisk. Jeg vet at dette ikke er noe godt svar til deg, men det er dessverre en realitet. 

 

Pussig det du skriver om at psykologen mener du har "satt deg i en sykerolle" - for jeg har hørt to andre som har opplevd akkurat det samme ganske nylig. Mon tro om det er den nye trenden? Det er faktisk "motebølger" på psykiatriske "diagnoser" også ... 

 

Det er ikke mye gode råd jeg har til deg TS. Men jeg har lyst til å si at midt oppi alt det du sliter med leser jeg mellom linjene at du er en ressurssterk jente. Slike som deg pleier det å gå godt med etter hvert! Det er iallefall min oppfatning. Jeg er ingen ekspert, men jeg er mye eldre enn deg og jeg har mange års erfaring fra flere sider i psykiatrien; fagperson, pasient og pårørende. 

 

Hold motet oppe! Kanskje kan du engasjere deg i en eller annen forening som jobber for å bedre folks psykiske helse? F.eks Mental helse.

 

[AnonymBruker]

Tusen takk dere. Jeg er overveldet.

Det er så fælt å lese det du skriver. Jeg har selv vært der. Blitt sviktet og latterliggjort. Enkelte mennesker prøver å få deg til å føle deg så liten de bare kan... og så enda litt mindre. Jeg kjenner meg så utrolig mye igjen i det du skriver, og det er èn diagnose som popper opp i hodet mitt... om du vil svare. Har du diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? For dette er typisk behandling om man har fått det stempelet... Anonymous poster hash: 7c046...b4f

 

Jeg har ikke fått noen diagnose, såvidt jeg vet. Men legen min skrev til BUP at hun mistenkte personlighetsforstyrrelse. Leste symptomene på det nå, er jo som å lese en beskrivelse av meg selv. Men har hørt at man ikke kan bli diagnostisert med personlighetsforstyrrelser før man fyller 20-25 fordi da er personligheten ordentlig utviklet?

Skjønner godt at du føler deg sviktet. Dessverre er du ikke den eneste som opplever et utall av behandlere. Psykiatrien i Norge er ikke særlig bra og noen steder er den rett og slett tragisk. Jeg vet at dette ikke er noe godt svar til deg, men det er dessverre en realitet. 

 

Pussig det du skriver om at psykologen mener du har "satt deg i en sykerolle" - for jeg har hørt to andre som har opplevd akkurat det samme ganske nylig. Mon tro om det er den nye trenden? Det er faktisk "motebølger" på psykiatriske "diagnoser" også ... 

 

Det er ikke mye gode råd jeg har til deg TS. Men jeg har lyst til å si at midt oppi alt det du sliter med leser jeg mellom linjene at du er en ressurssterk jente. Slike som deg pleier det å gå godt med etter hvert! Det er iallefall min oppfatning. Jeg er ingen ekspert, men jeg er mye eldre enn deg og jeg har mange års erfaring fra flere sider i psykiatrien; fagperson, pasient og pårørende. 

 

Hold motet oppe! Kanskje kan du engasjere deg i en eller annen forening som jobber for å bedre folks psykiske helse? F.eks Mental helse.

 

Tusen takk for gode ord. Og angående det med ressurssterk. Jeg går på vgs (studiespesialisering) og får kun toppkarakterer. Var tidligere også en veldig god svømmer. Men skolen og svømming er det eneste jeg egentlig føler at jeg mestrer.

Anonymous poster hash: 1bcd0...4a1

[Gjest Gjest_Erica]

Jeg forstår godt hva du snakker om og hvordan du har det. Frem til jeg var ca. 21-22 år var også jeg en kasteball i psykiatrisystemet. Jeg har også opplevd å bli kjeftet ut en hel time av en pleieassistent en gang jeg var innlagt fordi han mente at jeg bare latet som om jeg var syk og bare tok opp plass. Han mente jeg hadde emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (ikke overraskende?) noe som var feil...

Jeg er nesten dobbelt så gammel som deg, men om du ønsker kan jeg forsøke å støtte deg så godt jeg kan på privat melding. Selvsagt blir alt vi skriver kun mellom oss to. Om ikke annet kan jeg lytte til deg, og jeg tror på deg.

Du er forresten flink til å formulere deg (over gjennomsnittet til en vanlig 20-åring i dag) og du virker reflektert og nøktern, på tross av indre kaos og følelser.

Ønsker deg uansett lykke til!

Endret 7. oktober 2015 av Erica

[Gjest Gjest_Erica]

Hvis du ikke gidder å snakke med behandleren din fordi de ikke er verdig nok til at du kan åpne deg, ja da kan du faktisk ikke klage på at du ikke får hjelp. Det er ikke bare BUP/DPS/psykologen sitt ansvar å gjøre deg frisk, du er like ansvarlig for å bidra selv. Når du ikke vil snakke med folk kan de jo heller ikke hjelpe deg. Du må bare bestemme deg for å snakke, og ta det derfra. Hvis du hele tiden ber om hjep uten å si hva som er problemet, ja det er klart du da oppfattes som en oppmerksomhetssyk skuespiller. 

Anonymous poster hash: 1f1ea...8f4

Det er ikke "bare" å åpne seg fult og helt for en fremmed person selv om vedkommende er terapeut i det psykiatriske hjelpeapparatet. Slik skal det heller ikke være og de fleste terapeuter er klar over at det tar noe tid å bygge en gjensidig og trygg relasjon som gjør det trygt nok for pasienten å kunne åpne seg. Det er ikke snakk om å fortelle hva man hadde til middag i går og hva foreldrene jobber med, men man skal dele av sitt innerste. Slik man vanligvis ikke deler med andre. Det sier seg da at det behøves tid for å bli trygg nok på den andre til å skulle innvie en person i sitt "innerste" både av tanker, følelser og opplevelser.

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt hva du snakker om og hvordan du har det. Frem til jeg var ca. 21-22 år var også jeg en kasteball i psykiatrisystemet. Jeg har også opplevd å bli kjeftet ut en hel time av en pleieassistent en gang jeg var innlagt fordi han mente at jeg bare latet som om jeg var syk og bare tok opp plass. Han mente jeg hadde emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (ikke overraskende?) noe som var feil...Jeg er nesten dobbelt så gammel som deg, men om du ønsker kan jeg forsøke å støtte deg så godt jeg kan på privat melding. Selvsagt blir alt vi skriver kun mellom oss to. Om ikke annet kan jeg lytte til deg, og jeg tror på deg.Du er forresten flink til å formulere deg (over gjennomsnittet til en vanlig 20-åring i dag) og du virker reflektert og nøktern, på tross av indre kaos og følelser.Ønsker deg uansett lykke til!

Tusen takk, all støtten er så overveldende at jeg blir litt satt ut. Skal sende deg en pm.

ts

Anonymous poster hash: 1bcd0...4a1

[Rumle]

Har ikke noen konkrete råd til deg utover det du har fått allerede, men vil gjerne følge med her. Synes det du skriver er utrolig sårt og det treffer meg veldig. Jeg er lei meg for at du har opplevd å ha blitt møtt av systemet slik

 

Håper virkelig du klarer å få noe hjelp som fungerer bedre enn dette. Og jeg håper du klarer å være snill med deg selv/ ta godt vare på deg selv, selv om du står midt oppi alt dette. Husk og hold fast ved at det på ingen måte er riktig at du har blitt behandlet på denne måten.

 

Ønsker deg alt godt

Endret 7. oktober 2015 av Rumle

[altflyter]

Tusen takk dere. Jeg er overveldet.

 

Jeg har ikke fått noen diagnose, såvidt jeg vet. Men legen min skrev til BUP at hun mistenkte personlighetsforstyrrelse. Leste symptomene på det nå, er jo som å lese en beskrivelse av meg selv. Men har hørt at man ikke kan bli diagnostisert med personlighetsforstyrrelser før man fyller 20-25 fordi da er personligheten ordentlig utviklet?

Tusen takk for gode ord. Og angående det med ressurssterk. Jeg går på vgs (studiespesialisering) og får kun toppkarakterer. Var tidligere også en veldig god svømmer. Men skolen og svømming er det eneste jeg egentlig føler at jeg mestrer.

Anonymous poster hash: 1bcd0...4a1

Man kan i teorien ikke bli diagnostisert med det før man er i tyveårene, men det er sjelden det følges i praksis dessverre. Om psykologen har skrevet personlighetsforstyrrelse er det nok emosjonelt ustabil hun tenker på, og det er helvete på jord å ha en slik diagnose. Helsevesenet skyr deg rett og slett fordi du bare er en oppmerksomhetssyk drittunge. Jeg sier ikke at du er det, for det tviler jeg sterkt på  men det er slik helsevesenet vil se deg... i hvert fall veldig mange dessverre. Ikke la dem gi deg det stempelet for alt i verden! 

 

Det er en utelukkelsesdiagnose og det er det veldig mange behandlere som gir blanke blaffen i og lar være å utrede for andre ting først. Vær kritisk. Om det er denne diagnosen de gir deg, så ville jeg stilt mye spørsmål om hvorvidt de har utelukket alt annet først. Tro meg. Dette er ikke et stempel du ønsker å få. 

 

Har selv vært der helt til de fant ut at den overhodet ikke stemte. Jeg ble ikke utredet - fikk bare kastet diagnosen etter meg fordi jeg var en ung jente som drev med selvskading. Når jeg til slutt fikk riktig diagnose og riktig hjelp ble jeg frisk.

 

Jeg heier på deg! Stå på kravene selv om det er forferdelig slitsomt. Du har like mye rett på omsorg og ivaretakelse som alle andre! Du er verdifull og du betyr noe!

[AnonymBruker]

Jeg opplevde å bli tatt på alvor av helsevesenet den gangen de fant ut at det var emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, så jeg har en helt annen opplevelse enn brukeren over her. Det finnes da verre personlighetsfortyrrelser (antisosial pf for eks). Synes ikke man skal unngå en diagnose for alt i verden, så lenge det er en korrekt diagnose. Med rett diagnose kan man få rett behandling.

Anonymous poster hash: 03cd7...984

[altflyter]

Jeg opplevde å bli tatt på alvor av helsevesenet den gangen de fant ut at det var emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, så jeg har en helt annen opplevelse enn brukeren over her. Det finnes da verre personlighetsfortyrrelser (antisosial pf for eks). Synes ikke man skal unngå en diagnose for alt i verden, så lenge det er en korrekt diagnose. Med rett diagnose kan man få rett behandling.

Anonymous poster hash: 03cd7...984

Da er du en av få priviligerte og det er veldig bra å lese at noen faktisk blir ivaretatt med denne diagnosen. Dessverre om du googler litt kan du se at du er ett av unntakene...

[AnonymBruker]

Da er du en av få priviligerte og det er veldig bra å lese at noen faktisk blir ivaretatt med denne diagnosen. Dessverre om du googler litt kan du se at du er ett av unntakene...

Mulig jeg er det, men har møtt andre i samme situasjon som også har blitt ivaretatt på en god måte. Man kan være veldig ulike selv om man har samme diagnose. Tror det er mer kunnskap om lidelsen nå enn bare for noen år siden, og da kan kanskje stigmaet reduseres litt etterhvert også.

Anonymous poster hash: 03cd7...984

[AnonymBruker]

  

Begynne med "alt dette"? Hva i all verden er alt dette? Du får det til å høres ut som om jeg er en massemorder. Og min familiesituasjon har du strengt tatt ingenting med. 

Anonymous poster hash: 1bcd0...4a1

 

Men herregud, er du slik mot alle som vil hjelpe deg har jeg NULL sympati. Du kunne sagt på en hyggelig måte at du ikke vil snakke om familien. Jeg tenkte kanskje at du ville dele noe som andre hadde erfaring med, du er tross alt anonym. Det var et vennlig forslag, men hjelpes...

Anonymous poster hash: aad57...dad

[AnonymBruker]

Men herregud, er du slik mot alle som vil hjelpe deg har jeg NULL sympati. Du kunne sagt på en hyggelig måte at du ikke vil snakke om familien. Jeg tenkte kanskje at du ville dele noe som andre hadde erfaring med, du er tross alt anonym. Det var et vennlig forslag, men hjelpes... Anonymous poster hash: aad57...dad

Hjelpes, du er veldig hard mot ts. Husk at det å åpne seg og få tillit til noen kan ta tid, og om man bytter behandler hele tiden, så blir det veldig vanskelig/umulig. Og jeg skjønner godt hun ikke vil skrive om familiesituasjonen på et åpent forum.

Anonymous poster hash: 03cd7...984

[altflyter]

Mulig jeg er det, men har møtt andre i samme situasjon som også har blitt ivaretatt på en god måte. Man kan være veldig ulike selv om man har samme diagnose. Tror det er mer kunnskap om lidelsen nå enn bare for noen år siden, og da kan kanskje stigmaet reduseres litt etterhvert også.

Anonymous poster hash: 03cd7...984

Det er veldig bra. Da begynner jeg å få troen på psykiatrien, for jeg ble rett og slett forferdelig dårlig behandlet. De ville ikke ta i meg med ildtang... og det eneste de sa var "nasjonale retningslinjer sier at sånne som deg..." Jeg ble et objekt istedenfor et menneske, men ingenting er bedre enn at dette har endret seg

[AnonymBruker]

Det er veldig bra. Da begynner jeg å få troen på psykiatrien, for jeg ble rett og slett forferdelig dårlig behandlet. De ville ikke ta i meg med ildtang... og det eneste de sa var "nasjonale retningslinjer sier at sånne som deg..." Jeg ble et objekt istedenfor et menneske, men ingenting er bedre enn at dette har endret seg

Så leit at du ble møtt på en så dårlig måte. Jeg har også dårlig erfaring med psykiatrien, men det var før jeg fikk rett diagnose. Jeg ble ikke tatt på alvor og ble veldig, veldig dårlig.

Håper du blir møtt bedre i dag. Min erfaring er at det finnes noen gode mennesker innenfor systemet, som jobber der fordi de virkelig ønsker å hjelpe.

Anonymous poster hash: 03cd7...984

[altflyter]

Så leit at du ble møtt på en så dårlig måte. Jeg har også dårlig erfaring med psykiatrien, men det var før jeg fikk rett diagnose. Jeg ble ikke tatt på alvor og ble veldig, veldig dårlig.

Håper du blir møtt bedre i dag. Min erfaring er at det finnes noen gode mennesker innenfor systemet, som jobber der fordi de virkelig ønsker å hjelpe.

Anonymous poster hash: 03cd7...984

Jeg ble behandlet veldig mye bedre da de fant ut at diagnosen ikke stemte... de bare satt den uten å utrede meg for noe som helst annet. Da jeg fikk ny utredning og ny diagnose ble jeg behandlet veldig annerledes og utrolig bra.

[AnonymBruker]

Jeg ble behandlet veldig mye bedre da de fant ut at diagnosen ikke stemte... de bare satt den uten å utrede meg for noe som helst annet. Da jeg fikk ny utredning og ny diagnose ble jeg behandlet veldig annerledes og utrolig bra.

Så bra det ble rettet opp. Rett behandling, samt at noen forstår en, er kjempeviktig.

Anonymous poster hash: 03cd7...984

[AnonymBruker]

Men herregud, er du slik mot alle som vil hjelpe deg har jeg NULL sympati. Du kunne sagt på en hyggelig måte at du ikke vil snakke om familien. Jeg tenkte kanskje at du ville dele noe som andre hadde erfaring med, du er tross alt anonym. Det var et vennlig forslag, men hjelpes... Anonymous poster hash: aad57...dad

Jeg er ikke slik mot noen som vil hjelpe meg. Fikk ikke akkurat et inntrykk av at du ville hjelpe. Min familiesituasjon og annen personlig informasjon, deler jeg ikke i et forum, anonym eller ei.

Enig i at jeg kunne sagt det på en hyggelig måte, men så var nå ikke du så veldig hyggelig mot meg heller.

ts

Anonymous poster hash: 1bcd0...4a1

[Brimi]

Huff, så trist å høre at du har hatt dårlige erfaringer. Har du lest noe om de forskjellige metodene psykologer/psykiatere bruker? Kanskje ikke f.eks kognitiv behandling funker for deg, mens noe annet vil. Hvis jeg var deg ville jeg ha lest om de forskjellige behandlingsmetodene og så funnet psykologer/psykiatere som bruker de metodene.

Uansett, ikke gi opp TS! Det høres teit ut, men det blir som regel bedre etterhvert. Jeg er mye bedre nå enn da jeg var tenåring. Og ja, jeg kan helt sikkert være dårligere i 30 årene, men så kan jeg ha det bedre i 40 årene igjen. Livet går i bølgedaler, det er veldig få som har det supert livet ut.