Traumatisk barndom. Vold/krangling

[AnonymBruker]

Hei.

 

Jeg er en jente som har slitt mye med angst. Har innsett at grunnen til angsten trolig bunner i barndommen min som bestod av en aggressiv far og rebelske søsken som gjorde hverdagen min hjemme til et helvete.

Jeg var en livredd liten jente som tisset på meg da de satte igang med kranglingen sin, som aldri ville ta slutt. Jeg ville bare dø, eller mest av alt ønsket jeg at enten faren min eller broren min kunne dø, så jeg endelig kunne få det trygt hjemme.

I dag er jeg voksen og har prøvd å legge dette kapittelet bak meg.

Men i det siste har jeg av en eller annen grunn begynt å tenke på dette igjen. Jeg gråter mye og det føles bare helt håpløst.

 

Er det noen her inne som kan kjenne seg igjen i det jeg skriver?

Jeg trenger noen likesinnede som forstår meg, som jeg kan snakke med om dette.

Anonymous poster hash: 11acc...ab0

[AnonymBruker]

Hei. kjenner meg ikke igjen i det duskriver personlig, men vil si til deg at du har helt normale reaksjoner på unormale hendelser.. trist at du skal ha det vondt pga noe du var helt uskyldig i. Jeg vil bare anbefale deg å oppsøke en terapeut slik at du får noen å snakke med om disse tingene.tror det er viktig for deg å få sortert disse tingene og plassert ting der de hører hjemme.. lykke til klem

Anonymous poster hash: ac107...f28

[AnonymBruker]

Hei, jeg kjenner meg godt igjen

Vokste opp med krangling 24/7 der pappa var voldelig mot mamma.

Kunne aldri slappe av, måtte alltid følge med å passe på slik at det ikke utartet seg.

 

Jeg personlig har ikke merket noe bivirkninger av dette i mitt voksnere liv (eller er jo bare 23)

Utenatt jeg blir veldig utilpass når folk krangler rundt eller med meg. Takler konfrontasjoner veldig dårlig..

 

Forstår at du gråter da du har mye innesperrede følelser. Har du prøvd psykolog? Vurderer det selv..

Anonymous poster hash: 0f747...3ab

[Gjest Gjest_Erica]

Mange tror at det hele løser seg bare man legger de traumatiske hendelsene bak seg. For noen hjelper kanskje dette, men jeg tror at de fleste vil oppleve en gang i livet at fortiden presser på og krever oppmerksomhet. Jeg anbefaler deg å få henvisning til psykolog av fastlegen din. Terapi mot traumer har endret seg mye de siste 15-20 årene. Tidligere skulle man grave og røske opp alt det vonde, men terapeuter så at dette ofte gjorde pasienter dårligere. I dag skal man hovedsakelig snakke om følelser rundt det som skjedde. Det finnes også en effektiv traumebehandling for enkelthendelser som heter EMDR. Du kan lese mer om behandlingsformer av PTSD-symptomer på traume.org - PTSD er en reaksjon og lidelse mange utvikler etter traumatisk oppvekst eller enkelthendelse.

Senter for Krisepsykologi har utgitt et selvhjelpsmetoder for å håndtere ettervirkninger av traumatiske opplevelser skrevet av Atle Dyregrov.

Håper dette kan hjelpe deg litt.

Endret 7. oktober 2015 av Erica

[AnonymBruker]

Vet ikke helt om dette passer inn, får be meg slette det i så fall. Velger å være anonym på dette innlegget.

 

 

Men jeg kjenner meg utrolig godt igjen ifht angsten/frykten. Men på grunn av forskjellige handlinger.

 

Fra jeg var 7år til jeg var 9år så ble jeg pedofilt misbrukt av min daværende stefar. Når jeg nådde tenårene så datt det ut av meg noe som fikk min mor til å reagere. Så det ble anmeldt. Han var anmeldt en gang tidligere av ei anna jente, men ble frikjent.

Denne gangen så fikk han 2 anmeldelser på seg. Jeg og ei anna jente. Uavhengig av hverandre. Hu turte og stå frem da anmeldelsen fra min side kom. Dommen ble 6mnd ubetinget fengsel og 30 000,- i oppreisning til meg - penger jeg aldri ønsket.

 

Oppi det hele, så var moren min alkoholiker. Politidama som hentet meg til avhør måtte kjøre meg hjem igjen også. Mamma var så snydens full at hu omtrent ikke klarte å stå på beina.

Vært vanvittig mye ut og inn av barnevern, familievern, psykolog, etc opp gjennom årene.

Min mor har slått meg, slept meg ned trapper og bortover gulv etter håret, spyttet meg i ansiktet, kjeftet, skreket på meg, osv.

Jeg er eldst i søskenflokken og gjorde alt jeg kunne for at hu ikke skulle ta mine yngre søsken. En bevisst handling fra min side.

Det var advarsel på advarsel om at vi havner i fosterhjem. Og alltid et brev om at barnevernet kommer den og den dagen til den og den tiden. Så selvfølgelig var jo mamma klinkende edru, null alkohol i hus og alt var i skjønneste orden.

Den siste advarselen ga mamma en skikkelig støkk. Så nå har hu vært fri for alkohol i 3-4år.

 

Det ligger vanvittig mye mer i alt dette. Kunne vel skrevet en hel serie. Men grove trekk er greit.

 

Per nå så er jeg 24 år. Har en fantastisk samboer og en katt. Forguder begge 2! Har en fast stabil arbeidsplass. Utad så er jeg veldig rolig. Men inni meg så raser angsten og frykten 24/7. Har også en vanvittig stor tålmodighet ovenfor mennesker, utenom mamma. Der tilter det helt for meg for minste ting. Hadde et raseriutbrudd mot henne tidligere i sommer i år.

Har selv hatt litt dårlig erfaring med psykolog, men anbefaler så absolutt å prøve! Det gjør i hvert fall ikke mer skade. Og finner du den rette, så løser nok ting seg Ville nok også søkt litt rundt etter forskjellige psykologer. Ikke bare tatt første og beste som dukker opp.

 

Det å kunne være åpen om disse problemene jeg har hatt, det er vel muligens beste terapien for meg. Jeg kan snakke med alt og alle om dette. For det har skjedd. Ber aldri om sympati, for det ønsker jeg ikke. Men at folk er villige til å i det hele tatt lytte på MIN historie er bare fantastisk! Om det er kjente eller ukjente..

 

Har du pratet med venner, familie generelt, eller totalt ukjente om dette?

Anonymous poster hash: 3a2e4...a0c

[AnonymBruker]

- Har også en vanvittig stor tålmodighet ovenfor mennesker, utenom mamma. Der tilter det helt for meg for minste ting. Hadde et raseriutbrudd mot henne tidligere i sommer i år.

-

 

woow, er helt likens. Er tålmodig med alt og alle bortsett fra min alkoholiserte mor, der tåler jeg ingenting før jeg snapper..

Anonymous poster hash: 0f747...3ab