Rakels fotavtrykk

[Rakel]

Dette blir virkelig som dagboken min i denne merkelige tiden med alle tilfeldighetene som hele tiden skjer.

En liten oppdatering:

Firmaet går veldig bra, det ramler hele tiden inn nye og spennende oppdrag og kunder. Vi skulle lage brosjyrer å reklamere ut til folk, men har ikke fått tid til å gjøre dette enda. Stadig noe nytt. Vi hadde nettopp fagdag i kommunen, er med på livsstilsendrings kurs også i kommunen og har kunder og foredrag stadig vekk.

Dette har vært utrolig utfordrende og nytt for meg, jeg hadde aldri trodd jeg skulle gjøre dette.

På skolen var jeg så nervøs for å holde foredrag at jeg gråt, det var helt grusomt. Jeg hadde aldri i mine villeste fantasier trodd at jeg skulle gjøre dette jevnlig, og i all fall ikke at jeg kunne komme til å like det. Men det begynner jeg faktisk å gjøre nå. Det er ganske kjekt!

De første gangene var jeg lamslått, fikk ikke øvd noe særlig fordi det var så travelt med andre kunder osv. det gikk i ett kjør og jeg måtte bare hoppe i det.

Kan tro jeg var nervøs og LIVREDD, skalv innvendig så jeg trodde det syntes utenpå og brukte alle mine krefter på å "holde masken" og greie å holde meg på beina.

Jeg stotret og stammet denne første gangen, men kom meg rimelig greit gjennom det lille jeg skulle si. Heldigvis tok partneren min seg av det meste da.

Neste gang gruet jeg meg enda mer, var helt tørr i munnen og visste ikke om jeg ville greie å snakke når det var min tur, men da gikk det plutselig mye bedre. Jeg trengte heller ikke noen notater og snakket ganske lenge.

Etter den gangen forsvant panikken i hvert fall og jeg kunne glede meg litt også. Det begynte å bli kjekt.

Nå går det slag i slag med nye utfordringer og jeg kjenner at jeg lærer nye ting og virkelig får resultater for hver gang. Det er utrolig krevende, men også spennende og kjekt.

Vi fikk tilbud om å utvide å få kontor også et annet sted i byen, og har tenkt å slå til på den muligheten. Det viste seg å være på akkurat samme sted som min bror bodde, i samme bygningen der vi to gikk flere ganger. Så der skal jeg plutselig ha mitt andre kontor nå.

Jeg ble også kontaktet av journalist som ville intervjue meg om mental helse og ernæring. Jeg hadde forberedt meg godt, lest om vitaminer og ernærings utfordringer, men når hun kom ble spørsmålene plutselig fokusert rundt min bror og plutselig kommer historien hans ut før jeg hadde tenkt.

Føler det er noen som trekker i tråder her, og at jeg blir brukt som en brikke, men jeg ønsker rettferdighet og å informere om farene i psykiatrien så jeg henger med på turen.

For 2 dager siden ble jeg kontaktet av en leder i kommunen om dette prosjektet: http://www.medisinmotpiller.no/index.php?option=com_content&view=frontpage&Itemid=1

Han ønsket støtte til å holde kurs og spre budskapet, og det gikk plutselig opp for meg at jeg sitter jo i den posisjonen at jeg er med å bestemmer hvem som skal få økonomisk støtte fra den foreningen jeg er styrer i nå.

Dette er akkurat det som ligger mitt hjerte nært, prosjektet og kunnskapen som kunne hjulpet og reddet livet til min bror. Dette er i hans ånd.

Klart jeg støtte dette, det er jo livsviktig, det er flere som ham der ute og de kan enda få hjelp!

Endret 1. februar 2014 av Rakel

[Rakel]

I dag fikk jeg vite noe forferdelig trist. En gutt på knappe 18 år ble innlagt på psykiatrisk post for å motta hjelp for et år siden, angst, uro og ADHD diagnose.

En skjønn gutt, han pleide å løpe opp og ned med kofferter og hjelpe andre for han hadde så mye energi. Spilte gitar og laget egne sanger, deltok på Idol t.o.m.

Så fikk han angst og uro og oppsøkte hjelp. I dag veier han 160 kilo!!! og kan knapt gå. Han er ikke 19 år engang og har risiko for å dø av hjertesykdom. Vondt for å puste, kan ikke løpe lenger, heller ikke spille gitar. Har ikke pust og klarer ikke holde den.

Herregud, de blir jo fullstendig ødelagt av medisineringen!

[Rakel]

For et par uker siden fikk jeg høre om en annen gutt som ble innlagt på psykiatrisk etter et selvmordsforsøk 18 år gammel. Han blir våket dag og natt og foreldrene er sterkt involvert. Plutselig blir han utskrevet av en lege uten at foreldrene blir informert og gitt Seroquel for 3 måneders bruk.

Han går deretter rett til leiligheten sin og tar overdose ved å svelge alle tablettene. Blir heldigvis funnet av samboer som reiste dit p.g.a en "følelse" og sendt i ambulanse til sykehuset. Svevde mellom liv og død og risiko for varig hjerneskade. Reddet livet, men har nyreskader.

[Rakel]

Det er mye å gjøre, men kan ikke akkurat merke det på kontoen.

Stadig på minussiden de siste månedene selv om vi jobber døgnet rundt. Har aldri hatt det så trangt økonomisk på lange tider, men tenker at det kanskje kan være nå i starten.

Hører jo ofte det i startfasen.

Har jo rundt 50- 60 000 utestående fra kommunen da. Vi har hatt diverse foredrag i sykehjem, bolig, livsstilsveiledning for ansatte bla. men enda ikke sendt ut alle regningene.

Kan tro jeg har tatt meg i å tenke flere ganger der jeg går sent hjem fra klinikken drassende med pc-vesker, ryggsekk, matvarer og en haug med papirer som skal arbeides med når jeg først kommer meg hjem. Jeg tenker at nå forstår de som sier at de har jobbet HARDT for å komme noen vei, for å bygge opp en bedrift. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klart så lange dager, men det blir en automatikk, det må jo bare gjøres. Man har forpliktelser, bare å gå på..

I dag fikk jeg en forespørsel fra ernæringsstudent som ønsket arbeid.

Det kan godt være vi vil trenge det fremover dersom vi fortsetter med denne positive utviklingen. Har så mye jeg ønsker å gjøre, men ikke nok tid.

Kunne tenke meg kurs i matlaging, enkle retter for vektnedgang med gode næringsstoffer, mat fra bunnen og fra naturen og kurs for diabetikere.

Trenger også en liten firmabil med logo, men vet ikke om jeg kan ta meg råd til det nå. Har bestilt rådgivning i banken neste uke. Foreløbig kjører jeg rundt i en gammel Mazda med bulk, rust og stivnet sement i baksetene. hehe. men den fungerer i hvert fall og jeg kommer meg rundt.

I kveld skal vi møtes alle terapautene, god mat og fortelle litt om oss selv og hva vi gjør. Blir hyggelig.

Endret 5. februar 2014 av Rakel

[Rakel]

Stadig noe nytt som skjer

I dag fikk jeg en a-ha opplevelse og jeg begynner å mistenke at min halvsøster skal være med i Paradis Hotel.

For ca 2 uker siden sa min far at hun skulle reise, men fikk ikke lov å si hvor eller hva. Jeg syns det var utrolig rart at vi ikke kunne vite noe, normalt forteller vi gladelig hvor vi skal..

I fjor var det snakk om at hun tenkte å melde seg på, men jeg trodde ikke det ble noe av. Men når jeg nå leser at de holdt på med innspillingene da hun reiste så legger jeg 2 + 2 sammen.

Kan det virkelig være mulig???

Jeg skulle se på facebookprofilen hennes, men den var plutselig slettet!!! :omg:

Jeg håper virkelig ikke at hun har opplevd noe vondt eller gjort noe hun vil angre på, hun er så ung og snill. Dette syns jeg var litt bekymringsfullt!!

Jeg husker da jeg plutselig fikk en uventet telefon om at jeg var valgt ut som modellkandidat. Først sjokk, Meg som modell?? Deretter vurdering, skal jeg være med?? Og så hvordan det gikk inn på meg da det ikke ble slik alikevel. Det skremte meg at en så liten ting kunne påvirke så veldig.

Dette var bare i et blad, tenk hvor mye mer det vil innvirke når det skal ut på TV!! :frown:

Håper inderlig det vil gå godt, får tenke positivt og at hun får vist seg positivt som den kjekke jenta hun er.

Jeg har ikke sett på dette programmet siden ...199...? Det er i hvert fall flere år siden, tror det var første programmet, så jeg vet ikke helt hvordan det fungerer nå.

Lurer på om det kun er de som vises som skal være med.. Eller om det er flere som ikke vises?

Vil vi vite det den 20 på premieren mon tro?

Endret 26. mars 2014 av Rakel

[Rakel]

Akkurat nå er det som om jeg venter på noe...

Det er noe som vil skje, som en fødsel.

Jeg vet ikke hva det er, det føles bare slik nå for tiden.

I dag har jeg vært hjemme og arbeidet med dokumenter, journaler og diverse. Ble ikke så veldig effektivt i dag, men har også hjemmekontor i morgen.

Fikk skrevet og laget fakturaene, regnet ut og laget kostplan, samt mine råd til en annen kunde. Tatt nødvendige telefoner og satt opp avtaler. I morgen tidlig må jeg sende ut alt jeg har gjort ferdig i dag og begynne å lage powerpoint presentasjonene til foredraget for legene i Mars.

Vi er blitt leid inn av et legemiddelfirma og skal ha foredrag for ulike legekontor i byen. Etterpå skal vi ut å spise sammen på flott restaurant. Skulle prøve forskjellige for hver gang vi har foredrag ble vi fortalt. Vi får bra honorar samtidig som flere leger får vite om oss og henvise pasienter til oss.

Supert oppdrag!

Da får jeg ta kvelden for i dag.

[Rakel]

I dag fikk vi godkjent prisoversikten vår for avholdt fagdag i kommunen.

Satsen vår var timelønn på 750,- for hver av oss for forarbeid med kostanalyser m.m og 1500,- i timen for foredraget på fagdagen for hver av oss. Totalt 24 000.

Endelig kommer det litt penger på konto!!

Har jobbet oss i hel den siste tiden og ikke hatt tid til noe annet. Og nå begynner fruktene å komme.

Dette oppdraget brukte vi egentlig masse tid på, mye mer enn vi har fakturert. Men vi er uerfarne, det var første gang, og mange timer går bort i prøving og feiling.

Vi tenkte at vi ikke ønsket å være for dyre, samtidig som vi skulle ha grei betaling. Vi la oss på timeprisen vår fra klinikken som en rettesnor til videre oppdrag.

Dette er nok første gang en slik fagdag er blitt utført i kommunen og vi ønsket virkelig å gjøre en god jobb og at det skulle gi resultatet. Vi tenkte og grublet og tror vi fikk til et bra opplegg som vil være nyttig for dem. Det var krevende, men utrolig kjekt og spennende å få være med på!

Kan tro vi var usikre på prisen, det er jo en høy pris dersom man tenker at det kun er for en dag. Men det var mye arbeid i forkant for at det skulle bli mest mulig effektivt og gi resultater.

Uansett så har vi vært veldig usikre og vi var enige om at de skulle gi beskjed dersom de syntes prisen var for høy.

Vi fikk til svar at prisen var høyere enn det de var vant med, men at det inneholdt mye, de var veldig fornøyd og de følte at det absolutt var verdt prisen. Ba oss sende faktura

Dette var kjekk tilbakemelding!

Får håpe det er flere som blir fristet til å ta kontakt!

[Rakel]

I helgen var vi og så på firmabil til meg. Jeg skal få meg en bil med logo og nå er tiden inne.

Hittil har jeg kjørt rundt i en rustrød gammel mazda med svær bulk i siden, rust og størknet maling i baksete. haha, det er faktisk helt sant.

Vinduet på sjåførsiden kan ikke rulles ned for da går det ikke an å rulle opp igjen, det sitter helt fast.. Viktig å huske..

Ellers så er det vondt når det regner for da dogger det hele tiden på vinduet. Når det fryser til er varmeanlegget elendig, og er det ekstra kaldt så fryser også låsene.

Vi har pleid å bruke denne til frakting av verktøy og som en slags "arbeidsbil". Nå når vi begge har hatt behov for bil, har jeg ofte måttet kjøre rundt i denne. Men den fungerer jo helt fint da!

For min egen del kunne jeg gjerne kjørt litt lenger i den, men forstår at det ikke er særlig representativt nå når jeg har begynt å kjøre rundt til de forskjellige kundene. Føler meg ikke så høy i hatten når jeg går ut til bilen sammen med kunder, og kjenner på at jeg håper at ingen skal spør om å sitte på noe sted.

Vi så på et par biler som var veldig tøffe. Logoen vil vise best på hvit bakgrunn, så det må bli en hvit bil. Tenkte bare en liten sak, men det er jo så mange flotte! Prøvekjørte et par i helgen, og jeg følte meg som en dronning etter all den tiden med bulkebilen.

Oioi, for en luksusfølelse!

Prøvde en Fiat og en Nissan. Fiaten var utrolig delikat, trendy og lekker, men den bråket noe sinnsykt. Passer bedre for en som er døv. Nissanen var dobbel så dyr, større, men helt fantastisk. Design, kjørekomfort og tøff! Mannen min falt pladask og ville nok hatt den selv.

Men dersom vi skal kjøpe denne må vi låne og da syns jeg den blir i dyreste laget. Må være fornuftig og holde meg innenfor budskjettet, selv om det er utrolig vanskelig! Mye som frister!

Endret 17. februar 2014 av Rakel

[Rakel]

Vi har leid ut leiligheten nede til firma i 4-5 år nå. Har hatt det veldig greit hittil, de er jo aldri hjemme engang. Pendlere.

Men nå sa de den opp og jeg måtte finne nye. Jeg var bestemt på firma også denne gangen, og i hvert fall ingen unge. Men det ble en ung gutt på 26 år som jeg valgte til slutt.

Alt la seg slik at det bare ble han, litt merkelig i grunn.. De jeg ønsket møtte ikke opp da det kom ting i veien. Han virker skikkelig, var høflig og ordentlig, og jeg har ikke tid å begynne å legge ut nye bilder og holde på lenge med dette så da ble det bare han. Håper jeg har gjort et godt valg!

Han var veldig glad da jeg ringte, hadde lett lenge etter en fin leilighet og følte at denne var perfekt for ham sa han. Sa også at jeg hadde gjort dagen hans så bra nå. Koselig.

I morgen skal vi møte han fra legemiddelfirmaet og planlegge foredraget. Etterpå skal jeg møte en journalist som ønsket å se på saken med min bror..

Var forresten innom en restaurert og nyåpnet kiwibutikk hvor jeg fant mange spennende nyheter på matfronten!

Havregryn med vaniljesmak, sikkert godt til minstemann på 6 år som elsker vanilje. Denne hadde dessuten mindre kalorier, fett + mettet fett og mer fiber og jern enn vanlig havregryn.

Spennende, skal prøves ut i morgen.

Yoghurten "14" - gresk yoghurt med blåbær. Den var både sunn og god med mye fiber, lite sukker og hele 69% blåbær. Smakte aldeles nydelig! Ikke søt, mer som hjemmelaget.

Men tror jeg må spare den til en dessert og ikke som hverdagskost. Det var over 200 kalorier i 1 beger, men tror det kan spares inn ved å erstatte granulaen/toppingen med havregryn eller 4-korn.

Økologisk Ekstra lett melk - det har kun vært lettmelken som fantes i økologisk form tidligere. Den økologiske melken inneholder mer Omega 3 og er et godt valg til økologiske produkter. Det er ikke alle varer man ser noe særlig forskjell, men akkurat med melken vinner man på å velge økologisk.

Endret 21. februar 2014 av Rakel

[Rakel]

I går fikk vi vite at vi skulle holde foredraget for legesenteret der jeg er oppvokst og min gamle lege vil komme. Han var legen min i en vanskelig tid og har vært den beste legen jeg har hatt i mitt liv!

Har ikke sett ham på 15 år, da var jeg alenemor og hadde det ganske tøft, det blir jo spesielt og kjekt å se ham igjen i denne settingen.

I dag var jeg og min bror og snakket med en journalist og det ser ut som det blir en sak ut av dette. De var veldig interessert i å belyse hva som har skjedd og hvordan vi i familien har forsøkt å få hjelp fra hjelpeapparatet uten at noen løftet en finger for å forhindre at min bror døde.

Det er viktig at dette kommer ut, at man blir bevisst på dette slik at andre kanskje skal slippe å måtte kjempe, men møte forståelse neste gang. Det er viktig at denne ansvarsfraskrivelsen ikke fortsetter! Mange i hjelpeapparatet forstår seg i hel.. Man kontakter dem i desperasjon og blir møtt med "jeg forstår at... , men kan dessverre ikke gjøre noe. Du må .... (skrive/kontakte/komme med/fylle ut/snakke med/undersøke/høre med) først.

I mellomtiden dør jo folk!!!

Man snakker også om hvor flott det er blitt i psykiatrien nå. Alle skal bli hørt, mindre tvang, mer brukerstyring, en haug med fantastiske og kostbare aktiviteter! MEN denne informasjonen når sjeldent frem til dem som virkelig skulle hatt nytte av dette. De får sjeldent vite om alt dette flotte som finnes der ute. Det er helst de friskeste, de som har stort kontaktnettverk og får vite og deltar på dette.

Det er veldig fint at psykiatrien tar avstand for de overgrepene som har blitt praktisert tidligere. Beltelegging, tvangsbruk og tvangsmedisinering var dagligdags og flere opplevde traumer ved å bli fratatt autonomiteten og utsettes for tvangsbruk når man var livredd og sårbar.

Jeg ønsker at man også skal være bevisst på alle de der ute i samfunnet som har opplevd disse tingene og som vil ha vanskelig for å oppsøke hjelp når de trenger det.

Man må ikke glemme de i dette nye regime! Det fortjener de, hente dem frem, trygge dem, gi dem gode opplevelser og nye erfaringer.

Jeg sitter nå i brukerrådet i DPS og i styret i en organisasjon, og gud skal vite at jeg kommer til å rope høyt for denne gruppen!

Endret 21. februar 2014 av Rakel

[Rakel]

Må forresten fortelle en annen ting.

Jeg ble oppringt av en som ville intervjue meg angående kosthold, slanking og ulike dietter. Jeg trodde det var telefonintervju, men det viste seg å være TV intervju så vi avtalte at de skulle komme på klinikken i dag.

Kan tro jeg var stresset, har aldri vært på TV og visste jo heller ikke hva de kom til å spør om. Jeg fikk ikke forberedt meg så godt siden det var så kort tid, men prøvde å holde meg rolig og tenkte at det tross alt ikke var direkte TV. Da kan man jo klippe vekk..

Jeg hadde tenkt gjennom alle diettene, fordeler, bakdeler og prinsipper. 5-2 dietten osv.. men når han kom var spørsmålet så generelt som "hva anbefaler du?" "hva er bakdelen med dietter og pulverdietter?" og jeg skulle svare kort og konsis.

Plutselig så bare kortslutter det og jeg klarer ikke å tenke klart. Helt blackout, det var utrolig ekkelt.

Spørsmålene var så generelle og jeg kunne jo snakket om så mye, men klarte ikke å sammenfatte noe kort og fornuftig. Det ble rett og slett bare "svada", tomt prat, husker ikke hva jeg sa engang, men visste at det var utrolig dårlig!

Jeg ønsket ikke å ha dette på tv, klarte jo ikke å komme med fornuftige svar, men han pakket fort sammen og sa at han ville klippe det til og skulle ikke bruke så mye.

UFF, har en utrolig dårlig følelse nå i helgen!!

Får håpe jeg tar feil!

Trøster meg med at reportasjen i bladet som nylig kom ut ble bra. Veldig fornøyd med det oppslaget i det minste.

Ellers så tror jeg at jeg må bli mye mindre selvhøytidelig i dette yrket og ikke bry meg så mye, men ta det som det kommer å gjøre mitt beste. Får tenke at jeg lærer noe nytt hver gang.

[Rakel]

Ble bra det på tv også. Utrolig hvor mye det betyr med en god reporter og hvordan de kan lage det til.

På fredag skal vi på møte å diskutere samarbeid med den største hudklinikken i byen som også utfører kosmetisk operasjon m.m. De skal over til å fokusere mye mer på helse og ønsker seriøse ernæringsfysiologer tilknyttet dem. Kan bli spennendes!

Utrolig mye som har skjedd hele tiden, men nå fremover er det rolig, nesten litt godt og. Men bare nesten.. får mulighet å dele ut brosjyrene der vi vil og informere litt om oss nå da.

Skal også kjøpe meg en liten bil med logo nå. Bestemt meg for en hvit, den er nesten på plass.

Stolt av datteren min som studerer og jobber og klarer seg så fint i storbyen alene. Hun har alltid vært så selvstendig, reiser overalt alene. Jeg har mange ganger vært livredd for henne, men det har gått veldig bra.

Hun reiste som backpacker til latin-amerika helt alene da hun var 19 år, Brasil, Columbia, Cuba, Peru m.m... 3 måneder for å lære å danse ekte salsa, tango, merenge o.l. Skulle ikke ha noen med seg siden hun kun ville danse og mente venninnene ville være hinder når de ikke hadde samme interessen.

Nå holder hun på med Bacheloroppgaven i ernæring og skal over på Mastergradstudie til høsten. Flinke jenta, noe helt annet enn meg på i den alderen.

Var på møte i kommunene i dag for å diskutere kulturbevilgninger og handlingsplaner for 2014. Helse-og levekårs sjefen var til stede, og sier plutselig at hun så meg i avisen. Jeg er helt imponert hvor mange som får med seg den artikkelen vi hadde der! Det er virkelig et godt virkemiddel, får bare være med på alt i aviser og media som vi kan tror jeg. Det er tydeligvis verdifullt!

Endret 5. mars 2014 av Rakel

[Rakel]

PUUHHH!!!! Ferdig!!!

Kan tro jeg har stresset, jobbet, vært nervøs og helt på tuppa de siste dagene. Det er foredraget for legene som legemiddelfirmaet har leiet oss inn til å holde som har tatt på.

Jeg har virkelig vært nervøs, de skal jo betale oss 5000 kroner for mindre enn 1 times foredrag, i tillegg til 3 retters middag sammen med legene og firmaet.

Oioioi... følte virkelig press om at her må vi virkelig levere.

Har øvet og øvet så jeg er grønn, allikevel klarte jeg ikke få det inn fordi jeg var så nervøs. Og jo mer det nærmet seg jo mer utfor og stresset ble jeg.

I slutten fikk jeg tanker om at jeg ikke kom til å klare det, og våknet med redsel. Men bestemte meg for å riste det av meg og gjøre det beste.

Minnet meg på at ingen kom til å dø, det var ingen katastrofe om det gikk galt og tenkte på alt det dumme folk gjør, hvor galt kan det bli liksom...

Vi skulle møtes klokken 18, og jeg løp rundt som en hodeløs høne uten å finne hverken det ene eller det andre, buksa, skjerfet? Da jeg sminket meg oppdaget jeg at jeg hadde fått feil brunkrem når jeg kjøpte ny. Var helst solariumsbrun/rød i ansiktet, så ikke ut. Men fikk fikset det.. Typiske ting sånn rett før!

Kom til lokalet etter å ha forsøkt 4 ganger å betale parkering. Der holdt de på å rigge til, partneren min og han fra legemiddelfirmaet. Partneren min var dyktig som vanlig, og fremsto som en med god ekspertise og profesjonalitet.

Etter veldig kort tid så var det meg da... jeg startet greit, men så merket jeg at det ble verre og verre. Jeg husket rett og slett ikke hva som hørte til hvilken slide, det gikk i surr og jeg begynte å stotre og mmme. Merket at de rynket brynene og kikket ned, men tenkte at jeg må prøve så godt jeg kan og klarne hodet og tenke og tok meg inn noen ganger.

Det ble så som så.. noe bra og noe dårlig, trøster meg med at det er første gangen.

Merkelig nok så sa partneren min (som er så nøye) at hun syns det var bra.

Etter 50 minutters foredrag gikk vi ned i restauranten og spiste. Kelneren kom og presenterte maten og det var full vinpakke med og alt tilbehør vi måtte ønske.

Vi hadde kveite til forrett, and til middag og sitronis med en slags kake til dessert. Aldeles nydelig!

Da legene skulle ta farvel kom de bort og sa at de ville sende kunder til oss.

De fikk med seg brosjyrene våre da de gikk.

Så nå sitter jeg her med et velfortjent glass med vin og har en liten minifeiring for "vel" utført oppdrag!

(I hvert fall utført...)

Endret 13. mars 2014 av Rakel

[Rakel]

I dag var vi på møte på den kosmetiske kirurgiske klinikken. Snakket med legen som også er eier. Flott og helt ny klinikk, og med ønske om en litt annen retning mer rettet mot helse og mer naturlige resultater fra kirurgi. Sunnhet, ungdom og helse er det som er i tiden nå.

Da kommer man ikke utenom kostholdet og ernæringen og det er jo oss. hehe

Han ønsket de beste på feltet, vil ha de sterkeste innen alt og det er også oss.

Men vi syns nok at vi kan kalle oss en av de beste på feltet nå. Alle de vi har hjulpet som kommer til oss etter å ha vært hos andre og er helt rådville og fortvilet. De har fått råd om å kutte ut alt mulig etter tvilsomme tester, og har ingen energi.

Andre kommer med testresultater fra andre kinikker, men uten å ha fått god nok veiledning videre. Noen har fått en haug med kosttilskudd de skal ta eller oppskrifter som er krevende og vanskelig å få tak i råvarer til.

Det er enkelt nok å bare ta en test og ta betaling for, men man trenger oppfølging også!

Det krever litt mer arbeid å tilrettelegge et optimalt kosthold ut fra testene, men det er noe av det viktigste for å kunne ha en god effekt av den. Vi er glade for å hjelpe og ser at vi får stadig flere kunder, så de snakker nok sammen.

Han sa også at det hadde kommet mange rare og tvilsomme forespørsler fra såkalte kostholdseksperter.

Vi får se hva det blir til.. Vi sa at vi ikke ønsket mer utgifter enn det vi allerede har nå, så vi kan ikke leie noe kontor hos ham. Det forsto han godt sa han. Så vi får se om vi finner en ordning som passer oss alle. Vi skulle sende forslag til hva vi kunne tilby og hva vi ønsket.

Endret 25. mai 2014 av Rakel

[Rakel]

På lørdag skjedde det noe sprøtt!

Jeg var på jobb og fikk beskjed om at vi skulle på tur og jeg måtte hente en bil 5 minutter unna. Kjørte med min bil opp for å bytte til firmaets turbil.

Da jeg starter bilen og kjører, så strømmer plutselig "Brother in arms", sangen fra begravelsen til min bror ut av radioen. Ikke noe spesielt med det, annet enn at jeg fikk en sår klump inni meg og minnet begravelsen og min bror. Turen tok 5 minutter, så det var akkurat tid til nok til den sangen å spilles ferdig.

Senere på dagen da vi var kommet hjem leverte jeg bilen tilbake. Jeg satte meg i min bil og kjørte på vei til butikken for å handle, 3 minutter denne gangen. Plutselig begynte den andre sangen, "Fix you" med Coldplay fra min brors begravelse å strømme ut fra radioen!! Til og med i samme rekkefølge

Dette føltes ganske spesielt, jeg kan ikke beskrive det. Jeg kjente tårene strømme nedover kinnene mens jeg kjørte. Jeg kjørte rundt og rundt i rundkjøringene ved butikken for å høre sangen ferdig. Refrenget "lights will guide you home" gjentok seg mens månen var på vei ned..

Da forsto jeg at det var min bror som tok farvel og var på vei til å dra hjem.

Jeg følte det med hver en celle og fiber i kroppen! :cry:

Tårene rant i takt med sangen, mens jeg snakket høyt som til min bror og sa at jeg ikke gråt fordi jeg var lei meg, men fordi jeg har dårlig samvittighet for ikke å ha gjort mer for ham. Og at han fortjente alt det beste i livet, mer enn noen. Ba ham gå mot lyset, og sa at vi skulle treffes igjen.

Jeg er skeptisk og mener det meste er tilfeldig. Men ikke alt, og dette føltes som noe spesielt, som en beskjed.

Mye er tilfeldig, men det er svært, svært liten sannsynlighet for dette sammentreffet med begge sangene på akkurat den lille tiden. Det var ikke 1 av 5 sanger i løpet av en tur, men det var den ene sangen, begge veiene!

Jeg er allikevel skeptisk.. og vil uansett ha en tviler på skulderen min som sier at det selvfølgelig bare er en tilfeldighet. Denne blåste vekk episoden som kun et sammentreff.

Da jeg skulle kjøre ut av senteret sa jeg høyt: Ok da... få se hva du gir meg da. "Give it to me" liksom.

Og som for å bekrefte at dette ikke er tilfeldig så kommer sangen til Michael Jackson "you are not alone" ut av radioen. Gud, jeg fikk helt sjokk, den traff så det smalt!!

Det var jo akkurat slik det var. Han var syk og ville jeg skulle komme hjem til ham, ventet.. jeg dro til Sør-Amerika og vi fikk ikke sagt farvel.

Men i refrenget synger han deretter at "du vil alltid være i mitt hjerte" uansett hvor langt borte vi er fra hverandre. Du er aldri alene.

Dette føltes virkelig som et siste farvel, helt utrolig og helt spesielt var det

Allikevel....

Dette måtte jeg uansett dele med dere, så får hver og en legge det i den skuffen man vil.

Kanskje det virkelig var et farvel, eller kanskje alt var en tilfeldighet...

Uansett så kjente jeg dette på kroppen, sårhet, men også en ubeskrivelig følelse av at det går bra.

Endret 12. mars 2014 av Rakel

[Rakel]

Jeg ringte halvsøsteren min og fikk bekreftet at hun skulle være med, men kunne ikke si noe til noen tidligere fordi de ville få en bot da. Episoden kom visst på viaplay dagen før, så da var det offentlig.

Hun fortalte at hun hadde hatt det kjekt og vært seg selv og kunne stå for det, selv om hun ikke ante hvordan det var blitt klippet. Hun skulle til Oslo på premierefest, det blir nok flere reiser dit tenker jeg.

Rart, men nå er hun plutselig en kjendis. Håper det blir bra for henne, og er hun smart kan hun jo utnytte dette videre.

Ser dessverre at programmet er lagt opp til å latterliggjøre flere av deltakerne, men også at noen kan gjøre en bedre figur. Syns halvsøsteren min heldigvis gjør en god figur og viser den hun er.

Ellers er det rolige dager for tiden, har vært lite kunder og oppdrag nå. Vi får bruke tiden til å kunne reklamere litt. Fikk endelig printet opp brosjyrer som vi skal dele ut, må ikke hvile på laurbærene..

Bilen min skal vrakes den 4. april, så jeg må finne meg en ny innen den tid. Har bestemt meg for å legge inn et innskudd og lease så jeg får en nyere bil. Fikk flere gode dealer.

Hadde vært kjekt med cabriolet eller soltak, har alltid hatt lyst på det, men blir nok for dyrt.

[Rakel]

Nå skjedde det som jeg skrev jeg følte jeg ventet på i februar.

Jeg følte det som en fødsel og de første riene har begynt.

Som følge av artikkelen og mitt engasjement i nærmiljøet har jeg fått ny jobb/oppdrag med å bedre kosthold og få ernæring inn i psykiatrien.

Det blir som et prosjekt og jeg har fått beskjed om at jeg skal arbeide selvstendig og vurdere selv hvilke tiltak som skal iverksettes. Jeg skriver timer, de jeg måtte trenge, om det er 3 timer her, 2 timer der osv. alt er opp til meg. Da jeg snakket med leder sist sa han at jeg hadde "fritt spillerom" til å gjøre som jeg ville.

Dette er utrolig spennende og jeg er ivrig etter å komme i gang. Jeg vet godt at det ikke er lett, men det har heller ikke vært forsøkt så veldig mye faglig. Denne gruppen, som egentlig trenger det mest, er nedprioritert på dette området. Det er heller ikke blitt gjort så mange studier selv om alle vet at det er viktig hos mennesker med psykiske lidelser og spesielt for de som er kronisk syke med medisinering.

Helsemyndighetene har sagt rett ut at de vet at det burde vært nevnt i retningslinjene, men siden det ikke finnes gode nok studier på dette så er det utelatt.

Jeg håper virkelig at vi kan få til noe målbart positivt slik at flere kan ønske å gjøre det samme!

[Rakel]

Nå er det lenge siden jeg har skrevet, på tide med en oppdatering.

Hadde det travelt før sommeren, firmaet tok all min tid, hele tiden noe som hastet og mange baller i luften på en gang. Heldigvis fikk jeg koblet helt av i sommerferien og går høsten i møte klar for nye utfordringer.

Økonomisk trenger jeg mer inntekt for at det skal gå bra. Ligger på plussiden, men jeg trenger godt over det jeg har nå i snitt.

Starter høsten med bestilling av ulike foredrag og kanskje blir det flere..

Når det gjelder traumet og sorgen over min bror, så føles det bedre og jeg kjenner det har lagt seg "på plass" i ro. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på ham, på mulighetene han kunne hatt, og hvor grusom skjebnen ble for ham. Men mest av alt er det heller savnet jeg kjenner på nå.

Savnet etter latteren hans, styrken og humoren hans. Ting jeg vet han ville likt og ledd av osv. får meg til å tenke på ham heller enn det triste. Jeg hører ham le nesten som om han var her.

Like før sommerferien ble min far så redusert, han hanglet og hadde flere smerter som han først klaget over og deretter sa var bra når jeg ville hjelpe. Jeg hentet blodtrykksapparatet fra kinikken og målte blodtrykket hans og det var 247/211 - SKYHØYT!

Målte flere ganger.. ville gå på legevakten, men han nektet. Foreslo fastlegen - han nektet. Jeg tagg og ba, jeg truet og gråt - i flere måneder. Han var ikke til å rikke. Han hadde aldri vært hos legen og mente bestemt at når han gikk dit så ville det være slutten -- de kom til å finne det ene etter det andre og han ville aldri slippe ut.

Jeg fortalte at organene kunne svikte, hjertet, blodpropp.. når han gikk med et så høyt blodtykk og sa at han i det minste burde fått blodtrykkssenkende medisiner.

Jeg endret fastlegen til 5 meter ifra der han bor, bestilte og gikk for å hente ham, men han nektet å gå.

Han sluttet å røyke og kjøpte spesielle produkter som han mente ville virke.

Plutselig får jeg en telefon fra min far hvor han spør hva legen heter igjen...

Og han går med på å bli med til legevakten. Dagen før dette husker jeg at jeg tenkte når jeg skulle legge meg for å sove: "Har jeg en pappa i morgen"

På legevakten ville de legge ham rett inn, men han nektet. Fikk til slutt lokket ham inn på akutten for å ta prøver. Resultatene var sjokkerende, selv om noe var forventet; Hjertesvikt og nyresvikt. Nyresvikten var av grad 5, noe som kalles "end stage" eller terminal nyresvikt. Skalaen går fra 1-5, hvor grad 5 er nummeret før dialyse og nyretransplantasjon for å kunne overleve.

Nå var det ingen protest eller noe, han la seg rett inn på sykehuset og får nå behandling.

Selv om det var forferdelige nyheter så er jeg lettet. Jeg er lettet over at han endelig mottar behandling og at ting er under kontroll!

Det har vært et stort apparat rundt ham nå, vi har presset mer, gjort mer, deltatt og sørget for å følge ham veldig tett opp. Det er fordi vi har sett hvor alvorlig det kan bli plutselig, vi ville ikke det skulle skje igjen som med min bror, døden fanget ham, vi ville ikke miste enda en.

Og det merkeligste av alt: Det var nøyaktig dette min bror hadde, han døde av hjertesvikt som følge av nyresvikt. Sprøtt!!

Endret 9. september 2014 av Rakel

[Rakel]

Selv om det er likt så er forskjellen stor ved at min bror faktisk gikk jevnlig til legen og tok de prøvene han skulle. I papirene står det at han også selv oppsøkte lege for å få målt blodsukker og sjekk.

Men han fikk ikke hjelp når han ble syk, så da er man jo like langt uansett..

Jeg kan ikke la være å tenkte på skjebnen og hva som er.. dersom min bror hadde fått hjelpen sin så hadde det vært slik at de to gikk sammen og støttet hverandre, samme behandling.

Kanskje hadde de sittet i dialyse sammen etterhvert, men min bror hadde prøvd det først.

Jeg kan høre min bror si så levende "kom an pappa, nå går vi" "det går bra pappa, ingen problem"....

Det er rart.. det er ikke så galt om man får riktig behandling. Nå er hjertesvikten eller den tykke hjerteveggen til min far blitt mindre og han er så mye bedre at han ikke trenger kontroller før om 1 år. Nyresvikten er gått tilbake, det viste seg at nyrene fungerer bedre enn først antatt.

Tiltakene har gjort at han føler seg som en ny mann og lever bedre enn på lenge.

[Rakel]

I de siste dagene har jeg hatt en stigene "angstklump" i magen. Jeg kjenner denne følelsen igjen. Det er noe som vil skje, jeg liker det ikke. Håper det er falsk alarm!

Ellers så har jeg blitt aggressiv i markedsføring av bedriften. Trenger mer kunder og jevn inntekt dersom dette skal svare seg økonomisk. Hittil har vi jo bygd opp et ganske godt rykte og folk ringer oss, journalister og generelt. Vi samarbeider med ulike foreninger, legesenter og nå nettopp ble vi kontaktet av et treningsstudio som ønsket å sende kunder til oss.

Har gjort mye gratis, reportasjer og møter, så nå må kundene og bedriftene komme, så vi får penger også.

Skal se... kanskje jeg om en stund klager over at det blir for mye. hehe.. håper det.

Av og til er det som om jeg spør min bror om å gi meg noe.. og så kommer det inn. Det er helt sikkert tilfeldig, men litt morsomt å litt merkelig når det faktisk skjer.

Som nå nylig.. jeg hadde akkurat vært og tent lys på graven til nære. Om kvelden når jeg kommer hjem får jeg en telefon av ei som sitter høyt oppe politisk. Hun sier at hun plutselig kom på å tenke på meg som kandidat til brukerutvalget i helsevesenet/sykehus. Hun sier videre at søknadsfristen går ut i dag, men at hun bare plutselig kom på å tenke at jeg hadde passet perfekt der. Hun ber meg sende inn CV og bakgrunn til henne innen 12, så jeg har 3 timer.

Dette er litt høyere i systemet slik at man lønnes og får permisjon med lønn eller dekket tapt arbeidsfortjeneste. Får se hva dette blir til da....

Jeg ser at jeg må "go with the flow" og følge det som kommer min vei. Jeg trasset dette nylig. Var invitert på åpningen av et DPS (jeg sitter i brukerrådet), men følte ikke for å skåle og feire åpningen etter det som har skjedd med min bror i systemet. Så samme dag tenkte jeg at det er sikkert mye folk, taler og ingen kom til å merke at jeg ikke var der. På Tv og i aviser så jeg etterpå at det slett ikke var mange, det var kun leder, oss - den lille gruppen i brukerrådet og helseminister Bent Høie som klippet sløyfen. Videre var det omvisning, kanapeer og mingling kun et fåtall. Det kunne jo vært interessant å fått noen ord med helseministeren. Men det toget er gått, så jeg får kaste meg på nye som kommer min vei.

Skal stole på "tilfeldighetene" og ikke backe ut flere ganger!

Endret 2. oktober 2014 av Rakel