Er kreft tabu?

[AnonymBruker]

Satt og leste denne artikkelen: http://www.tv2.no/a/7452946 og reagerte på en ting, nemlig Anne Lise Ryels kommentar: "Å leve med kreft er blitt så tabubelagt".

Jeg må innrømme at jeg tenkte "hæh", for slik jeg ser det er det mange sykdommer, både sjeldne og veldig vanlige, som er mye mer tabubelagt enn kreft. Jeg har faktisk opplevd at folk med andre sykdommer har sagt at de skulle ønske det var kreft de hadde, for da hadde det vært enklere å prate med folk om sykdommen. Altså, den rake motsetningen til at det er tabu og hysj-hysj.

Forstå meg rett; det er sikkert mye vi ikke vet og mange misforståelser ute og går når det gjelder kreft, og det vil alltid finnes duster der ute som ikke har snev av hverken sympati eller empati - men at det er tabu å leve med kreft? Nei, det synes jeg er litt vanskelig å se. Vil gjerne høre andres mening...

Anonymous poster hash: 2a234...4d8

[AnonymBruker]

Kreft er vel en av de sykdommene som er minst tabu, noen krefttyper er vel kanskje litt tabu, men alt i alt så er kreft en kjent sykdom med lite tabu. Hjerte og lungesykdommer er også lite tabu.

 

 

Anonymous poster hash: 15967...244

[AnonymBruker]

Aldri oppfattet kreft som tabu. Det er jo noe som rammer så mange nå, så det er jo verken noe flaut eller noe å hemmeligholde. 

Anonymous poster hash: 680ed...569

[mandel92]

Skjønner ikke hvorfor kreft skulle være tabubelagt...:s

 

Enig med AB over, at kreft er vel en av de minst tabubelagte sykdommene.

[Gjest Evans]

Nei, jeg syns ikke kreft er taub, men det kan hende at det er noen effekter ved kreften som er tabu - både som fysiske og psykiske ringvirkninger som fortsatt ikke er lett å snakke om? 

Endret 4. oktober 2015 av Evans

[Gjest Ravna]

.

Endret 18. januar 2018 av Ravna

[Wonderbitch]

Det er jo en potensielt dødelig sykdom, kanskje hun mente at mange ikke tør å snakke om det eller med noen som har kreft, nettopp fordi det er så alvorlig?

[AnonymBruker]

Det er tabu å være syk - kreft eller ikke. Det er mange ringvirkninger med alvorlig sykdom, herunder periodevis behov for hjelp fra Nav. Og, ja, det er VELDIG tabu å snakke om selv om man har kreft. Hilsen en som har vært der...

Anonymous poster hash: 31d4e...8d8

[Havbris]

Jeg tror hun mente at det er vanskelig å snakke om kreft med spredning. Mange mennesker kommer med gode råd, som oftest kan virke sårende. Men mennesker som lever med kronisk kreft må dessverre leve med alle fordommer, og fordømmelser fra de som ikke har de samme skoene på.

[AnonymBruker]

Satt og leste denne artikkelen: http://www.tv2.no/a/7452946 og reagerte på en ting, nemlig Anne Lise Ryels kommentar: "Å leve med kreft er blitt så tabubelagt".

Jeg må innrømme at jeg tenkte "hæh", for slik jeg ser det er det mange sykdommer, både sjeldne og veldig vanlige, som er mye mer tabubelagt enn kreft. Jeg har faktisk opplevd at folk med andre sykdommer har sagt at de skulle ønske det var kreft de hadde, for da hadde det vært enklere å prate med folk om sykdommen. Altså, den rake motsetningen til at det er tabu og hysj-hysj.

Forstå meg rett; det er sikkert mye vi ikke vet og mange misforståelser ute og går når det gjelder kreft, og det vil alltid finnes duster der ute som ikke har snev av hverken sympati eller empati - men at det er tabu å leve med kreft? Nei, det synes jeg er litt vanskelig å se. Vil gjerne høre andres mening...

Anonymous poster hash: 2a234...4d8

Da sier det mye om de som får seg til å si noe sånt. 

Anonymous poster hash: 9f40b...68e

[herzeleid]

Jeg synes folk er alt for ivrige etter å slenge rundt seg med påstander om at ting er tabu. Kreft må vell være en av de sykdommene det er minst tabu forbundet med, og som det snakkes mest om i samfunnet. 

[AnonymBruker]

Jeg synes folk er alt for ivrige etter å slenge rundt seg med påstander om at ting er tabu. Kreft må vell være en av de sykdommene det er minst tabu forbundet med, og som det snakkes mest om i samfunnet. 

Ja, det er vel ikke så tabu med kreft i seg selv, men det er nå dessverre selv at det å være syk er blitt ganske så tabu - også for oss kreftsyke.

Anonymous poster hash: 31d4e...8d8

[Gjest SykkelJenny]

Uhelbredelig kreft er tabubelagt. Det er noe skremmende ved det og mange mennesker vet ikke hvordan de skal opptre sammen med folk som har måtte forsone seg med den diagnosen. Den syke takler det ofte bedre enn folk rundt.

[herzeleid]

 

Ja, det er vel ikke så tabu med kreft i seg selv, men det er nå dessverre selv at det å være syk er blitt ganske så tabu - også for oss kreftsyke.

Anonymous poster hash: 31d4e...8d8

 

Trist å høre at du har kreft, håper det går bra med deg

 

Litt av poenget mitt er at jeg tror man drar begrepet "tabu" for langt. Jeg tror ikke sykdom i seg selv er så tabubelagt, men jeg tror at sykdom kan være veldig vanskelig å snakke om, kanskje særlig for de rundt den syke. Særlig hvis det er snakk om dødelig sykdom, eller sykdom som går veldig ut over livskvaliteten. 

[AnonymBruker]

Jeg synes folk er alt for ivrige etter å slenge rundt seg med påstander om at ting er tabu. Kreft må vell være en av de sykdommene det er minst tabu forbundet med, og som det snakkes mest om i samfunnet.

Jeg tenker litt sånn jeg også, også tenker jeg at for at noe skal være tabu så må det eksistere en slags skala der noe er mer og mindre tabu. Og av alle sykdommer jeg kan tenke på så kommer kreft opp som "minst tabu" egentlig.

Og så tenker jeg at det er forskjell på at noe er vanskelig å snakke om, og at det nødvendigvis er tabu. Og når det gjelder uhelbredelig kreft, så er jeg det en ganske ny "problemstilling" som følge av bedre behandlingsmetoder og medisiner, så jeg kan forestille meg at det kan være vanskelig å forstå sånn med en gang, men at det ikke dermed er tabu av den grunn.

Anonymous poster hash: 2a234...4d8

[Gjest SykkelJenny]

Trist å høre at du har kreft, håper det går bra med deg

 

Litt av poenget mitt er at jeg tror man drar begrepet "tabu" for langt. Jeg tror ikke sykdom i seg selv er så tabubelagt, men jeg tror at sykdom kan være veldig vanskelig å snakke om, kanskje særlig for de rundt den syke. Særlig hvis det er snakk om dødelig sykdom, eller sykdom som går veldig ut over livskvaliteten. 

Uhelbredelig kreft betyr at man kommer til å dø av sykdommen. Og ingenting i dette samfunnet er vel mer tabubelagt enn døden. 

[herzeleid]

Uhelbredelig kreft betyr at man kommer til å dø av sykdommen. Og ingenting i dette samfunnet er vel mer tabubelagt enn døden. 

Jeg er klar over hva uhelbredelig vil si, men jeg er likevel ikke helt enig i bruken av begrepet "tabu" i denne sammenhengen. Som sagt tror jeg det heller er snakk om at noen ting er vanskeligere å snakke om.

 

Fra SNL:

 

https://snl.no/tabu

 

I vanlig språkbruk brukes tabu om forbud som har sin rot i konvensjoner eller moral snarere enn i lovverket.

 

 

Andre kilder trekker frem samfunnets tendens til å slå ned på de som bryter tabuer.

Her føler jeg ikke at kreft, sykdom eller død passer særlig inn. Som samfunn hyller vi de som står frem med sykdommen sin, og de som snakker om døden. Det er (så og si) ingen som vil la noen få gjennomgå om de prater om sykdommen sin, eller at de snart dør. Det kan oppfattes som ubehagelig og vanskelig, men her tror jeg ikke tabu-begrepet er riktig. 

[AnonymBruker]

Trist å høre at du har kreft, håper det går bra med deg

 

Litt av poenget mitt er at jeg tror man drar begrepet "tabu" for langt. Jeg tror ikke sykdom i seg selv er så tabubelagt, men jeg tror at sykdom kan være veldig vanskelig å snakke om, kanskje særlig for de rundt den syke. Særlig hvis det er snakk om dødelig sykdom, eller sykdom som går veldig ut over livskvaliteten. 

Joda, det går bra med meg - såpass bra at jeg er tilbake i jobb om enn ikke i full stilling riktig enda. Likevel skammer man seg og merker at folk lurer dersom de forstår at jeg ikke jobber fullt. Spesielt hvis man er frisk nok til å ta en kopp kaffe på café med venner eller annet. For kan man ikke jobbe skal man ikke kunne gjøre noenting annet heller. Og det er egentlig litt irrelevant hvilken sykdom folk har på papiret all den tid mange av ekstrabelastningene er ganske like for en kropp som ikke er i form. Mange klarer nok å hente posten og si hei til naboen uten at det innebærer at man er i form til å jobbe fulle dager hele uka. Det er bare så veldig mye folk flest ikke forstår før man har kjent ting selv på kroppen. Det bør vi kanskje alle bli flinkere til å tenke over. Jeg stusser ikke lenger (som også jeg kunne gjøre før) når jeg skjønner at noen er sykmeldte/uføretrygdet, men likevel ser ut til å kunne mestre det meste. Jeg forstår nå at det koster dem mye krefter å delta på det foreldremøtet, vennefesten, dugnaden, familieselskapet eller hva enn det måtte være. De har rett og slett ikke samme kapasiteten totalt sett og jeg har ingen rett til å dømme what so ever. Og når noen oppgir at de er uføretrygdet grunnet helt latterlige årsaker så tenker jeg mitt. Jeg skjønner at det kan umulig stemme, men med alle de tabuer som finnes rundt det å være syk, ja, da er det kanskje ikke så rart mange kvier seg for å si sannheten til alle og hvermann. Selv holder jeg inne med en kronisk kreftdiagnose. Er nok mange som holder inne med mange mer eller mindre legitime diagnoser der ute. Uansett; det er hva sykdommen gjør med deg som til syvende og sist spiller en rolle - og det er dessverre ikke alltid så lett å fortelle om til personer som ikke har forutsetning til å kunne forstå. Dessverre. Selv skal jeg tilbake i 100% jobb, men jeg er også på sett og vis heldig som har fått en kreftdiagnose som neppe kommer til å ta livet mitt på mange år enda. Livskvaliteten er derimot noe helt annet og det er det vanskelig å forstå for folk som ikke vet hvordan langvarig sykdom kjennes på kroppen.

Anonymous poster hash: 31d4e...8d8

[herzeleid]

 

Joda, det går bra med meg - såpass bra at jeg er tilbake i jobb om enn ikke i full stilling riktig enda. Likevel skammer man seg og merker at folk lurer dersom de forstår at jeg ikke jobber fullt. Spesielt hvis man er frisk nok til å ta en kopp kaffe på café med venner eller annet. For kan man ikke jobbe skal man ikke kunne gjøre noenting annet heller. Og det er egentlig litt irrelevant hvilken sykdom folk har på papiret all den tid mange av ekstrabelastningene er ganske like for en kropp som ikke er i form. Mange klarer nok å hente posten og si hei til naboen uten at det innebærer at man er i form til å jobbe fulle dager hele uka. Det er bare så veldig mye folk flest ikke forstår før man har kjent ting selv på kroppen. Det bør vi kanskje alle bli flinkere til å tenke over. Jeg stusser ikke lenger (som også jeg kunne gjøre før) når jeg skjønner at noen er sykmeldte/uføretrygdet, men likevel ser ut til å kunne mestre det meste. Jeg forstår nå at det koster dem mye krefter å delta på det foreldremøtet, vennefesten, dugnaden, familieselskapet eller hva enn det måtte være. De har rett og slett ikke samme kapasiteten totalt sett og jeg har ingen rett til å dømme what so ever. Og når noen oppgir at de er uføretrygdet grunnet helt latterlige årsaker så tenker jeg mitt. Jeg skjønner at det kan umulig stemme, men med alle de tabuer som finnes rundt det å være syk, ja, da er det kanskje ikke så rart mange kvier seg for å si sannheten til alle og hvermann. Selv holder jeg inne med en kronisk kreftdiagnose. Er nok mange som holder inne med mange mer eller mindre legitime diagnoser der ute. Uansett; det er hva sykdommen gjør med deg som til syvende og sist spiller en rolle - og det er dessverre ikke alltid så lett å fortelle om til personer som ikke har forutsetning til å kunne forstå. Dessverre. Selv skal jeg tilbake i 100% jobb, men jeg er også på sett og vis heldig som har fått en kreftdiagnose som neppe kommer til å ta livet mitt på mange år enda. Livskvaliteten er derimot noe helt annet og det er det vanskelig å forstå for folk som ikke vet hvordan langvarig sykdom kjennes på kroppen.

Anonymous poster hash: 31d4e...8d8

 

 

Godt å høre at det går bra med deg.

 

Jeg tror man her må skille mellom de angivelige tabuene. At fravær fra jobb, og det å heve en eller annen form for støtte nok kan være veldig tabubelagt er jeg helt enig i. Men da er det nettopp dette, og ikke sykdommen, som er tabubelagt. I det fleste tilfeller tror jeg nok kunnskap om selve sykdommen vil gjøre fraværet mindre tabubelagt, heller enn motsatt, og jeg mener det demonstrerer godt at sykdommen i seg selv ikke er tabubelagt. 

[AnonymBruker]

Kreft må vel være en av de sykdommene man får mest forståelse for og hjelp med. Ingen som tviler på at en som har kreft er syk.

Anonymous poster hash: 7a190...8cf