AnonymBruker Skrevet 3. oktober 2015 #1 Skrevet 3. oktober 2015 Før du sier at jeg er egoistisk og alt i den duren så er det ikke det jeg vil høre. Jeg kommer ikke hit for å bli dømt. Jeg er 14, og har hatt en kjæreste i et år,og vi har hatt sex. Ja, i denne verdenen og i mitt miljø, er det faktisk normalt. Det kom naturlig. Uansett, vi brukte ikke prevensjon og tok en sjanse. Men vi hoppet av i svingen osv. Uansett, poenget er at jeg tror jeg kanskje er gravid. Mensen skulle kommet i går/forigårs og jeg klarer ikke å leve med meg selv. Jeg går rundt og skammer meg, bekymrer meg, og hver gang jeg er alene, gråter jeg. Jeg skal ta en test, men jeg er ikke modig nok til å se hva som kommer til å stå der. Nå har det vært høstferie, så skolen starterpå mandag. Dette er for grusomt for meg å takle. jeg har ingen jeg kan snakke om dette med untatt kjæresten min, og jeg ønsker ikke å bekymre han. Jeg hater livet mitt nok som det er fra før av og nå har jeg virkelig nådd bånn. Hva vil moren min si? Derfor er det bare best gi opp. Mamma kommer aldri til å la meg se kjæresten min igjen, og han og dansen er det eneste jeg har igjen! Hun kommer til å si at jeg må tilbake til nic waal. Jeg har alltid hatt lyst å bli forfatter men ingen har trodd på meg unntatt mamma og kjæresten, men det går jo ikke nå! Jeg blir deprimert av å tenke på skolen, og hver dag er like grå. Mange hater skolen, men jeg HATER skolen. Hater hater, liksom. Det er ikke det at jeg ikke har venner som gjør at jeg hater den, faktisk er jeg en av de mest populære og masse venner, og jeg får gode karakterer, men jeg er alltid trist, og må legge på dette falske smilet hver jævla dag. Jeg ville gitt så innmari mye for å være hvem som helst bortsett fra meg. Jeg har sett fro masse utveier og lest masse om abort, men legen kommer til å si at jeg måfortelle det til foreldrene mine. Og foreldrene mine kommer til å få vite alt om at jeg har fått bulimi igjen. Faen, alt er ødelagt. Jeg vil ikke ha sympati, eller at noen av dere skal si hvor egoistisk jeg er, men kan gi meg en rask og smertefri måte og ta mitt eget liv på. Dette klarer jeg ikke lenger. Merker man noe om man hopper ned fra en bygning? Setter pris på seriøse og raske svar.(Og voksne er ikke klar over hvordan det er å leve i den verdenen ungdommen lever i idag.) Anonymous poster hash: 0bf3a...612 Anonymous poster hash: 0bf3a...612 1
AnonymBruker Skrevet 3. oktober 2015 #2 Skrevet 3. oktober 2015 http://www.mentalhelse.no/tjenester/hjelpetelefonen http://www.kirkens-sos.no/Krisetjenester/Krisetelefonen/index.html Anonymous poster hash: c0476...ba3 1
AnonymBruker Skrevet 3. oktober 2015 #3 Skrevet 3. oktober 2015 Etter fylte tolv år mener jeg at legen og pasienten kan bli enige om foreldre skal opplyses om helsetilstanden, eller om det skal holdes skjult for dem. Jeg uansett er sikker på at dine foreldre heller vil høre at du er gravid fremfor at du har tatt livet ditt. Og oppsøk lege så tidlig som mulig, så blir en eventuell abort så mye lettere å gjennomføre. Ikke hopp. Vet forresten om en som overlevde et selvmordshopp, men havnet på sykehjem som pleiepasient resten av livet. Det kan skje om man overlever. Anonymous poster hash: 2902e...e82 2
Rumle Skrevet 4. oktober 2015 #4 Skrevet 4. oktober 2015 (endret) Kjære Ts, jeg forstår at du har det veldig vondt nå Men du, ting er ikke så mørkt som du opplever det. Alt kan løses, og det finnes hjelp å få. Du må snakke med noen du stoler på; foreldre, andre voksenpersoner, helsesøster, fastlege? Selv om du er redd for reaksjoner, så kan jeg love deg at det vil føles mye bedre når du får snakket ut om det. Tenk så glad moren og faren din er i deg? Selv om de kanskje vil reagere med en gang (og det er absolutt ikke sikkert at de reagerer slik du tror at de vil), så vil de nok garantert støtte og hjelpe deg så godt de kan. Vær så snill å snakk med noen, Ts - ønsker deg alt godt Endret 4. oktober 2015 av Rumle 3
AnonymBruker Skrevet 4. oktober 2015 #5 Skrevet 4. oktober 2015 Ta det frå nokon som har vore deprimert sjølv; DET BLIR BETRE! Det høres kanskje klisjé ut, og som noko "alle bare sier", men det er faktisk sant! Eg har tenkt mange gongar at dersom eg ikkje hadde levd lenger, så hadde eg gått glipp av så mykje fint! Eg hadde aldri møtt sambuaren min, aldri fått reist på spennande feriar, aldri fått sett dei konsertane eg elskar, aldri fått flotte kollegaer osv. No har eg så mykje å sjå fram til. Sjølv om du ikkje ser det no, så blir det betre. Det finnes så mykje god hjelp å få. Foreldra dine er uendeleg glade i deg, og vil bare ditt beste. Snakk med legen din, og ta imot all hjelp du får. Om mitt framtidige barn har det vanskeleg, så håpar eg verkeleg han/ho tør komme til meg. Det trur eg foreldra dine tenker også. Klem <3 Håpar du trur meg. Eg har vore der, og har det så mykje betre no! Anonymous poster hash: 354d0...000 1
Gjest Tekola Skrevet 4. oktober 2015 #6 Skrevet 4. oktober 2015 Kjære trådstarter.Jeg må dessverre stenge tråden din ettersom det ikke er tillatt med selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). Jeg vil oppfordre deg til å heller ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og netttjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym. Håper du får den hjelpen du trenger og ønsker deg lykke til, Tekola, admin.
Fremhevede innlegg