Alvorlig spiseforstyrrelse

[AnonymBruker]

Har slitt med alvorlig spiseforstyrrelse i mange år, hovedsaklig bulimi. Og klarer ikke komme meg ut av det. Jeg har så utrolig lyst til å bli frisk, men sprekker gang på gang. Spiseforstyrrelsen er som et monster som kontrollerer livet mitt. Er under behandling for dette. Hvordan skal jeg klare å komme meg ut av det? Merker at hvis jeg ikke har bulimien i livet mitt så føles alt veldig "tomt". Helt sykt å si det.. Handler mye om følelser, og trenger tips/råd. Tiden løper fra meg, og jeg tenker ofte. At en siste gang

Så skal jeg ALDRI gjøre det igjen. Eller: dette var siste gangen, nå er det stopp for alltid. Noe som gir en befrielse og lettelse, men så går det en stund. Kanskje et par dager så er det ny sprekk :'(

Anonymous poster hash: 21a60...29c

[AnonymBruker]

Hmm. Vet ikke om jeg har noen råd til deg Har selv slitt med anorexia i mange år, ser hva du mener at det blir en del av deg. Jeg har kommet utav det. Gikk over av seg selv, egentlig. Når jeg lærte å sette pris på meg selv. Er det noe underliggende du eventuelt kan ta tak i? Hva er grunnen til at du overspiser?

Anonymous poster hash: 2cbe3...d66

[Gjest supernova_87]

Jeg tenker at du må prøve å stole på at behandlingen vil hjelpe, og at det kommer seg med tiden! Selvsagt er det noe dritt å måtte være tålmodig, for man ønsker jo å bli kvitt det så fort som mulig (!), men hadde det vært så lett så hadde du kanskje ikke fått problemet i utganspunktet. 

 

Har du noen hobbyer? Fokusere på noe annet sånn at du ikke kun tenker på mat og å kaste opp. Aktivisere deg selv slik at du føler at du har noe i livet ditt, selv om du ikke hadde hatt spiseforstyrrelsen. 

 

Hva med strikking? Eller fargelegging? Det er aktiviteter som ikke krever så mye energi eller nødvendigvis så mye motivasjon eller kreativitet, men samtidig holder det fokuset, hvis ikke gjør du jo feil. Disse aktivitetene kan være gode å ha rett etter et måltid, f.eks kan du sette deg mål at du skal fargelegge så og så mye før du kan gjøre noe annet, eller strikke så og så langt før du gjør noe annet, og etter det har gått en time så er det jo vanskelig å skulle kaste opp, og kanskje du ikke har det behovet lenger. 

[AnonymBruker]

Jeg tror nøkkelen til å bli bedre av en spiseforstyrrelse er å finne ut hva det er som gjør at man har utviklet den/den har forverret seg. Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i noen få år (anoreksi, men slet også med b/p uten at dette var bulimisk motivert), og ble mye bedre da jeg fikk hjelp til å takle det som utløste spiseforstyrrelsen. Er ikke frisk, men har i det minste en normal BMI og har ikke kastet opp på flere måneder. Tenker ganske spiseforstyrret fortsatt, men klarer å spise mer normalt enn tidligere.

 

Har du vurdert å reise til et sted der du kan få intensiv behandling for spiseforstyrrelsen din? Det finnes blant annet regionale kompetansesentere for spiseforstyrrelser.

Anonymous poster hash: c9a3d...bfb

[Caitlyn]

Har slitt med alvorlig spiseforstyrrelse i mange år, hovedsaklig bulimi. Og klarer ikke komme meg ut av det. Jeg har så utrolig lyst til å bli frisk, men sprekker gang på gang. Spiseforstyrrelsen er som et monster som kontrollerer livet mitt. Er under behandling for dette. Hvordan skal jeg klare å komme meg ut av det? Merker at hvis jeg ikke har bulimien i livet mitt så føles alt veldig "tomt". Helt sykt å si det.. Handler mye om følelser, og trenger tips/råd. Tiden løper fra meg, og jeg tenker ofte. At en siste gang

Så skal jeg ALDRI gjøre det igjen. Eller: dette var siste gangen, nå er det stopp for alltid. Noe som gir en befrielse og lettelse, men så går det en stund. Kanskje et par dager så er det ny sprekk :'(

Anonymous poster hash: 21a60...29c

 

Har slitt med anoreksi og anoreksi med bulimiske trekk i mange år.  For meg hjalp det å begynne med styrketrening (måtte rett og slett ta tak i kostholdet mitt og spise mer!). Jeg har gått i terapi i 9-10 år, men for meg var det altså treningen som gjorde meg komfortabel med min egen kropp. Har trent hele veien, men mer kordisjon og utholdenhet, men med styrketrening innså jeg at kroppen min måtte bli sterkere. Nå teller jeg faktisk kalorier for å komme i kaloriOVERSKUDD, og jeg føler at jeg aldri har sett bedre ut.

 

Når det er sagt, har jeg vært over det verste i flere år. Når man sliter så mye at hverdagen ikke går rundt, er man helt og holdent avhengig av profesjonell hjelp. Min PT er utdannet ernæringsfysiolog og har også fysioterapi-bakgrunn, så hun hjelper meg på mange nivåer i det daglige.   (Måtte bare presisere at terapi også er viktig, siden den delen falt litt ut).

Endret 3. oktober 2015 av Caitlyn

[AnonymBruker]

Bor du I nærheten av Oslo? På idrettshøgskolen holder de på med en forsking på spiseforstyrrelse og trening og kosthold. Sjekk det ut og se om du kan være med på det?

Anonymous poster hash: f96a8...23d

[Alphamale]

finn ut hvorfor du ble syk

Endret 4. oktober 2015 av Alphamale

[AnonymBruker]

Når jeg en liten periode av ungdommen min forsøkte å mestre livets utfordringer med å kontrollere maten, gjorde jeg dette for å oppnå en "kontroll" over hverdagen, tankene og følelsene. De samme erfaringene gjorde jeg med senere dumheter i form av selvskading. Begge deler ukonstruktive og selvdestruktive måter å oppnå en falsk kontroll på. Jeg tror du må komme i kontakt med de tankene og følelsene som gjør at du fortsatt må ha denne falske kontrollen. Hva blir farlig om du slipper opp på følelsesknuten? Hva kan skje om du lar tanken om ... få spille fritt ut? Kanskje du ikke vet hvilken følelser og tanker du har og da tenker jeg at du må tørre å kjenne etter og være ærlig og oppriktig mot deg selv om hva du finner.<br /><br />Det tar kort tid å rote seg inn i et selvdestruktivt mønster, og det tar lang tid å vikle seg ut igjen. Det er tanker og følelser det skal snus og vendes på her og det tar tid. La det ta tid. Det å gå i terapi og få mulighet til å jobbe med seg selv er den viktigste investeringen i din egen fremtid. Fremtiden ligger fremfor deg. Fortiden ligger bak deg og du kan lære mye av å se hva du kunne ha gjort annerledes, men du får gjort mer når du ser på hva du kan gjøre fremover.<br /><br />Noen ganger kan det også være en tanke om å ikke fortjene bedre som ligger bak en selvdestruktiv handling. Da tror jeg du bør se på hvorfor akkurat du ikke skal fortjene og hvorfor. Sett deg i den tradisjoonelle motpartens stol og spør: Men om h*n var meg, hvorfor skulle ikke h*n fortjene...?<br /><br /><img title=":klem:" class="bbc_emoticon" data-cke-saved-src="http://forum.kvinneguiden.no/public/style_emoticons/default/klem.gif" src="http://forum.kvinneguiden.no/public/style_emoticons/default/klem.gif" /> - selv om det er mye sannsynlig at du ikke liker fysisk kontakt

Anonymous poster hash: de871...f06

[Avalon]

Kjære trådstarter,

jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få. Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og netttjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Du kan også ta kontakt med  Rådgivning Om Spiseforstyrrelser.. De kan du kontakte på både mail og telefon. De har bred erfaring med spiserelaterte problemer, og kan være gode å snakke med når man er i en vanskelig situasjon, slik du beskriver. Snakk også gjerne med legen din eller noen du kjenner om problemene, det er vondt å sitte med slike ting alene. Hvis du synes det er vanskelig å ta opp, kan du vise dem det du har skrevet her. Håper du får hjelp til å bli frisk, ingen skal måtte ha det sånn som du har det nå.

 

Lykke til,

- Avalon, mod