Sende brev til moren min? Har mye usnakket

[AnonymBruker]

Jeg har lurt på å skrive et brev til min mor. Jeg har mye usagt som jeg tenker dag inn og dag ut på. Grunnen til at jeg ikke vil ta dette opp med henne face to face, er at jeg vet hun avbryter, vil komme med unnskyldninger og jeg vet hun ikke kommer til å takle det så bra. Jeg vil gjerne få sagt mitt. Jeg vil også at hun kan lese gjennom, tenke, kanskje komme frem til noen svar osv før vi kan prates om det.

Har noen erfaringer med dette?

Hva synes dere?

Jeg klarer rett og slett ikke å holde alt inne mer!

Anonymous poster hash: 30150...4c4

[AnonymBruker]

skriv, ikke send.

Anonymous poster hash: a8df2...b2f

[AnonymBruker]

skriv, ikke send.

Anonymous poster hash: a8df2...b2f

Jeg har skrevet flere brev for lenge siden. Men jeg føler ikke det er nok. For at forholdet vårt skal endre seg og bli bedre så må hun nesten på en eller annen måte få vite om det.

Anonymous poster hash: 30150...4c4

[AnonymBruker]

Så snakk med hun, hun er moren din. Brev skriver man til kjærester i 8 klasse.

Anonymous poster hash: a8df2...b2f

[AnonymBruker]

Jeg har lurt på å skrive et brev til min mor. Jeg har mye usagt som jeg tenker dag inn og dag ut på. Grunnen til at jeg ikke vil ta dette opp med henne face to face, er at jeg vet hun avbryter, vil komme med unnskyldninger og jeg vet hun ikke kommer til å takle det så bra. Jeg vil gjerne få sagt mitt. Jeg vil også at hun kan lese gjennom, tenke, kanskje komme frem til noen svar osv før vi kan prates om det.

Har noen erfaringer med dette?

Hva synes dere?

Jeg klarer rett og slett ikke å holde alt inne mer!Anonymous poster hash: 30150...4c4

Jeg tenker det kan være bra å skrive et brev. Før du begynner å skrive må du tenke gjennom hva du vil oppnå. Vil du spy ut all eder og galle du har inni deg som du retter mot din mor, eller vil du prøve å få et bedre forhold til moren din? Tenk på dette når du ordlegger deg. Hvis du skriver et brev fullt av beskyldninger og med hat, vil hun neppe komme deg i møte med kjærlighet og forståelse.

Anonymous poster hash: 38114...69f

[AnonymBruker]

Noen voksne barn har behov for å få en beklagelse fra sine foreldre ang ting som skjedde i oppveksten, vet ikke om det er det du trenger siden du har behov for å skrive et brev til din mor? Erfaringene jeg har rundt det, ikke personlig men hos mennesker jeg kjenner, er at hvis de faktisk får en beklagelse, så er det stort sett aldri nok, de fortsetter å prate om det samme og setter ikke et punktum ved den oppnådde beklagelsen. Hvis dette er noe du kjenner deg igjen i, ville jeg kanskje skrevet et brev men ikke sendt det. Foreldre kan ikke gjøre om på noe som skjedde i fortiden, og hvis man faktisk har fått en beklagelse så bør man sette en stopp.

Anonymous poster hash: d4be0...691

[Gjest gjestvest]

Brev har en tendens til å lett kunne misoppfattes. Leser kontrollerer til en viss grad følelser som legges i innholdet. Mangler leser følelser blir dette komplisert.

Og når personen er en vi har vært i konflikt med vil denne gjerne tolke i den retning hun selv ønsker. En må også huske på at et brev vil denne personen holde som en form for bevis på de tolkninger hun selv har gjort. Det spørs om du vil gi henne dette beviset. Det vil muligens gnage etterpå. 

 

Du sier du ikke vil ta dette face-to-face fordi du er redd for å bli avbrutt.

Har du vurdert å ringe henne? Du kan skrive ned notater slik at du har alle punkter klart, sørger for å være sterk og klar, så ringer du. 

[Gjest Sly]

Jeg hadde heller satt meg ned og snakket med henne og brukt en metode for å unngå avbrytelser, f eks at den som snakker holder en gjenstand i hånden og gir den til den andre når man er klar for å bytte eller at man bruker en alarm og snakker i tre minutter hver eller noe sånt. Jeg tror ikke brev er noen god ide hvis man vil snakke med moren sin om alvorlige ting.

[Gjest Splitterpine]

Synes den kan være lurt å skrive brev. Har selv vært i situasjoner hvor det kun kommer tårer og hulking når jeg skal snakke noe vanskelig. Eller at jeg ikke klarer å formidle det jeg ønsket. Ofte kan det også være vanskelig å ordlegge seg riktig, og det å bruke tid alene på å formulere det man ønsker kan være greit. Har selv skrevet brev til mor og startet med noe ala "dette er noe som er veldig vanskelig for meg å snakke om, og velger derfor å starte med et brev".Så har vi tatt en samtale etter hun har lest og tenkt litt. Klarer du å ta det face to face er jo det kanskje best... Men om alternativet er å la saken ligge, så hadde jeg definitivt skrevet brev. Lykke til!

Endret 30. september 2015 av Splitterpine

[AnonymBruker]

Kutt heller kontakten med henne.

Anonymous poster hash: cabb9...865

[Gjest ISeeYouCreep]

.

Endret 11. november 2023 av Nasse Nøff ❤

[AnonymBruker]

Har selv erfaring med dette. Er på tredje året uten kontakt nå.

Brøyt kontakt første gang, da var det jeg som tok det valget for jeg trengte tid til å tenke over hvordan oppvekst og alt var. Etter et år tok jeg kontakt etter gjentatte trusler fra henne. Jeg unnskyldte meg og prøvde virkelig igjen. På denne tiden skrev jeg brev til henne ukentlig. Som jeg aldri sendte.

Jeg tror at hvis hun innså alt hun gjorde galt hadde hun ikke orket å leve med seg selv. Jeg valgte å prøve å holde alt for meg selv og heller finne en måte å takle det selv. For uansett hva jeg sier til henne nå så er skaden skjedd for lengst.

To år klarte vi å ha kontakt. Den siste tiden var tøff. Og tilslutt brøyt hun kontakt. Hva den egentlig grunnen til det er vet jeg ikke.

Jeg har prøvd ett par ganger å få kontakt med henne etter dette, men ender i å bli såret. Hun er den hun er. Hun er merket av en dårlig oppvekst selv. Og jeg har det bedre uten så lenge hun ikke jobber med selg selv.

Men ja. Det er tøft. Bursdag etter bursdag og jul etter jul uten kontakt nå. Ser for meg et bryllup uten moren min. Første barn, hjelp med mine barn, dåp og alt uten henne.

Jeg har prøvd. Jeg har skrevet brev. Jeg har snakket på innpust og utpust. "Man lærer ikke gammel hund nye triks"

Sånn er livet.

Anonymous poster hash: 16ba7...03b