Alle i nær familie har en mening! Sliten

[AnonymBruker]

Ingen i familien min har tro på meg. Dette gjelder noen venner lengre ut også. Det er veldig veldig sårende og gjør meg usikker på meg selv og mine valg. Jeg er redd for å dele nye ting i livet mitt for da finner de alltid flere ting å rakke ned på. Vurderer å bare kutte ut alle fra livet mitt.

Jeg har egentlig kommer meg igjennom mye og ble veldig mye tryggere på meg selv. Helt til kommentarene kom.

Blant annet når jeg ble forfremmet var det "hvordan har DU fått til det?"

Når jeg gikk på skolen fikk jeg kommentarer fra moren min om "den prøva klarer du aldri så det er ikke vits å øve"

Moren min har ikke gjort mye i livet sitt, jeg derimot jobber mye og skole ved siden av. Likevel får jeg kommentarer om at "jaja, så ble du ikke noe mer enn moren din likevel"

Jeg fikk meg egentlig ett dyr men ble så usikker da en mente hunden fikk dårlig oppvekst så jeg ga den fra meg. Jeg er livredd for å få egne barn for da kommer det sikkert flere slike kommentarer.

Når jeg var flink å trente fikk jeg kommentar på at den treningen gjør kroppen stygg. Og når jeg hadde faktisk fremgang fikk jeg høre rykter om at "hun der doper seg"

Nå har jeg begynt å sette ned foten på alt av negative kommentarer. Svarer med frekkhet tilbake for jeg er så lei. Og tro meg jeg får virkelig høre det!

Nå har det skjedd en forandring i livet mitt som jeg ser på som veldig positiv. De få som har fått vite litt dømmer meg med en gang. Så jeg er veldig nervøs for at flere skal få høre ting. Av de som kommenterer slik er besteforeldre, søsken, mor og 3-4 "venner."

Hvordan stille sterkt mot negative kommentarer??

Anonymous poster hash: ac11b...385

[Gjest Holititten]

For noen mennesker du omgir deg med   Håper du finner noen bedre snart!

[AnonymBruker]

Det er sånn min nærmeste familie alltid har fungert. Kun faren min som har lært litt hva han burde og ikke burde si.

I det siste så har selvtilliten fått en knekk pga noe på jobben. Og da får jeg høre av mine nærmeste at "du må slutte å være så naiv" Så de legger skyld på meg og jeg er ikke bra nok, ennå en gang.

Anonymous poster hash: ba254...5d3

[AnonymBruker]

Altså jeg har begynt å tenke at det er feil å bli overrasket når jeg hører en positiv kommentar.

Anonymous poster hash: ba254...5d3

[AnonymBruker]

Jeg tror du trenger en ny omgangskrets, så kan du heller begrense samvær med familien, siden de tydeligvis bare drar deg ned...

Anonymous poster hash: 0f59f...340

[Brimi]

Nei, fy flate! Kvitt deg med dem, i hvertfall for en stund. Så etter det bør du jobbe med å få mer selvtillit, sånn at du kan stå for de valgene du gjør.

[AnonymBruker]

Få deg venner du faktisk liker og som er gode mennesker, disse kan du velge selv. Den familien der kan du kutte sakte ut så kan de ha det så godt.

Anonymous poster hash: fb13e...963

[AnonymBruker]

For en familie og venner.

Ville kuttet dem ut eller hatt minimal kontakt med dem. De bryter deg ned,så jeg ville ikke hatt dårlig samvittighet for å kutte dem ut.

Jeg har opplevd noe lignende. Min familie har brutt meg ned hele oppveksten,men de har skjerpet seg så jeg har litt kontakt med dem.

Men jeg gidder ikke å være så selvutslettende og prøve å blidgjøre dem slik jeg gjorde før.

Anonymous poster hash: fd8d1...689

[AnonymBruker]

Jeg har det ikke på dette viset, men min mor har en tendens til å si ting som sårer meg og jeg lurer på om hun egentlig mangler empati. Jeg snakket med en terapaut en gang som lurte på om min mor visste det, og det tror jeg egentlig ikke hun gjør. Jeg tror egentlig det beste hadde vært å ta det opp med henne, men jeg føler meg ikke klar for det. Siden dette ødelegger så mye av ditt liv kan det godt være en idé å ta det opp med din mor, og evt noen andre. Kanskje ta henne eller noen andre med til familieterapi på familievernkontoret, går det an?

Anonymous poster hash: 49416...4d9

[AnonymBruker]

Ts her. Tror ikke jeg kan ta med moren min, stemoren, søsteren, og besteforeldrene mine til en terapeut. Hadde det kun vært en hadde det ikke vært så ille heller. Fra onkler og tanter kommer det ofte små kommentarer som kan såre. Stemor sammenlikner meg med verste personen i verden, nemlig moren min. Og generelt tror de det verste om meg hele gjengen.

Nå vet jeg utfra de menneskene som bidrar positivt i livet mitt at det er noe ekstra med slekta mi. Så jeg tror jeg må finne min måte å takle det på. Jeg kan ikke forandre dem.

Anonymous poster hash: ba254...5d3

[Gjest supernova_87]

Jeg tenker at det skal mye til å bryte kontakten med familien sin, men hvis det virkelig er sånn at alt de har å komme med er negativt så er det kanskje det riktige i denne sammenhengen. Å bli møtt på denne måten fra hvem som helst er jo vanskelig, men det er enda verre når det kommer fra de som liksom skal heie på deg, og være stolt av deg. 

 

Jeg ville fortsatt sånn som du gjør, å slå ned på negative kommentarer som bare er til for å såre. Du er bra, og du duger, og når andre nekter å se det så må du stå opp for deg selv og ikke tillate dem å trykke deg ned. Bruk mer tid med de menneskene som bidrar positivt i livet ditt, og mindre med de som kun trykker deg ned. Det er ikke meningen at man skal gå å være redd for å få barn, eller dyr, fordi man ikke tror man kan klare det, ikke basert på egne hindringer, men rett og slett fordi andre har trykket seg sånn ned. Stå opp for deg selv, og bli trygg på at du har noe å komme med! Vit at det de sier er feil, og at grunnen til at du får resultat av treningen er at du har gjort en god innsats, og grunnen til at du har fått en forfremmelse er fordi du fortjente det og noen verdsetter jobben du gjør. Ikke gi opp drømmene dine fordi familien din er så opptatt av å trykke deg ned. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde en bestemor som kunne være sånn. men jeg sa klart i fra. at vis hun skulle snakke til meg så fikk hun snakke ordentlig. Jeg har null interesse av å høre på dritt snakket hennes. Ikke hørt noe mer tull siden. 

Anonymous poster hash: 2b431...872

[tussi680]

Uffameg, nei finn deg en ny vennekrets!

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver. Noen ganger tenker jeg at det kanskje skal være sånn, og at det er slik i familier flest. Håper ikke det. 

 

..og som deg er jeg usikker på hvordan jeg skal forholde meg til negative kommentarer, tvil om meg og min person og små stikk. Noen ganger føler jeg at jeg er oppe til muntlig eksamen når jeg er i familiebesøk og ALT må være bortimot perfekt for at jeg skal bli godtatt har jeg følelsen av. 

 

Hvis jeg setter hardt mot hardt, og ikke jatter med og fleiper på egen bekostning så er jeg "hårsår, sur eller ikke mulig å prate til". Og litt må man jo tåle også.. Men altså... 

 

Ikke mye til svar dette, bare noen umiddelbare tanker. 

 

klem

Anonymous poster hash: fdf78...f6a

[AnonymBruker]

Ingen i familien min har tro på meg. Dette gjelder noen venner lengre ut også. Det er veldig veldig sårende og gjør meg usikker på meg selv og mine valg. Jeg er redd for å dele nye ting i livet mitt for da finner de alltid flere ting å rakke ned på. Vurderer å bare kutte ut alle fra livet mitt.

Jeg har egentlig kommer meg igjennom mye og ble veldig mye tryggere på meg selv. Helt til kommentarene kom.

Blant annet når jeg ble forfremmet var det "hvordan har DU fått til det?"

Når jeg gikk på skolen fikk jeg kommentarer fra moren min om "den prøva klarer du aldri så det er ikke vits å øve"

Moren min har ikke gjort mye i livet sitt, jeg derimot jobber mye og skole ved siden av. Likevel får jeg kommentarer om at "jaja, så ble du ikke noe mer enn moren din likevel"

Jeg fikk meg egentlig ett dyr men ble så usikker da en mente hunden fikk dårlig oppvekst så jeg ga den fra meg. Jeg er livredd for å få egne barn for da kommer det sikkert flere slike kommentarer.

Når jeg var flink å trente fikk jeg kommentar på at den treningen gjør kroppen stygg. Og når jeg hadde faktisk fremgang fikk jeg høre rykter om at "hun der doper seg"

Nå har jeg begynt å sette ned foten på alt av negative kommentarer. Svarer med frekkhet tilbake for jeg er så lei. Og tro meg jeg får virkelig høre det!

Nå har det skjedd en forandring i livet mitt som jeg ser på som veldig positiv. De få som har fått vite litt dømmer meg med en gang. Så jeg er veldig nervøs for at flere skal få høre ting. Av de som kommenterer slik er besteforeldre, søsken, mor og 3-4 "venner."

Hvordan stille sterkt mot negative kommentarer??

Anonymous poster hash: ac11b...385

Fortell dem om hva du mener om at de sier de tingene til deg, at du blir såra og vil ikke ha så mye med dem å gjøre når de skal rakke ned på deg. Hvis de sier at du bare er hårsår, sett foten ned, og fortell dem at du krever og forventer å bli behandla med respekt. Det er vanlig folkeskikk og ikke mye å forlange.

 

Ikke la dem presse deg ned. De har jo et problem hvis de holder på sånn. Men kanskje er de ikke klar over hvor sårende det faktisk er. Spør dem om de hadde følt seg vel og tilfreds med dem selv hvis noen hele tiden rakket ned på dem, og en forventet at de skulle snakke stygt om deg. Kanskje er det en uvane dere har i familien, men fortell dem at dette er uholdbart. Som individ så har du rett til å bli tatt på alvor og få respekt. Så sant du ikke gjør eller sier noe som skulle tilsi at det du gjør er uholdbart.

 

Men fortell dem hvor skapet skal stå. Ikke la deg vippe av pinnen når de sier at du tåler lite, og det er ikke det som er poenget. Det er bare avsporing. De har ingen rett til å rakke ned på deg.

Anonymous poster hash: 3133a...dbe

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver. Noen ganger tenker jeg at det kanskje skal være sånn, og at det er slik i familier flest. Håper ikke det.

..og som deg er jeg usikker på hvordan jeg skal forholde meg til negative kommentarer, tvil om meg og min person og små stikk. Noen ganger føler jeg at jeg er oppe til muntlig eksamen når jeg er i familiebesøk og ALT må være bortimot perfekt for at jeg skal bli godtatt har jeg følelsen av.

Hvis jeg setter hardt mot hardt, og ikke jatter med og fleiper på egen bekostning så er jeg "hårsår, sur eller ikke mulig å prate til". Og litt må man jo tåle også.. Men altså...

Ikke mye til svar dette, bare noen umiddelbare tanker.

klem

Anonymous poster hash: fdf78...f6a

Skrev litt lenger opp her,men jeg kjenner meg igjen i det du skriver.

Ble faktisk dritlei av små stikk,kommentarer,at de alltid mistror meg og generell negativitet mot meg,så jeg orker faktisk ikke å reise på besøk særlig ofte.

Opplever også det der med at alt skal være perfekt og i tillegg skal alt alltid være bra. Sånn fasade greier er jeg så lei av.

Jeg har også prøvd å si fra,men da får jeg beskjed om å roe meg ned eller de tar meg ikke seriøst. Så akkurat det har ikke fungert for min del.

Og jeg tror ikke det er sånn i alle familier. Jeg ser på min samboers familie og der er det ikke sånn. Ikke på den måten i hvert fall.

Anonymous poster hash: fd8d1...689

[Livan]

Ingen i familien min har tro på meg. Dette gjelder noen venner lengre ut også. Det er veldig veldig sårende og gjør meg usikker på meg selv og mine valg. Jeg er redd for å dele nye ting i livet mitt for da finner de alltid flere ting å rakke ned på. Vurderer å bare kutte ut alle fra livet mitt.

Jeg har egentlig kommer meg igjennom mye og ble veldig mye tryggere på meg selv. Helt til kommentarene kom.

Blant annet når jeg ble forfremmet var det "hvordan har DU fått til det?"

Når jeg gikk på skolen fikk jeg kommentarer fra moren min om "den prøva klarer du aldri så det er ikke vits å øve"

Moren min har ikke gjort mye i livet sitt, jeg derimot jobber mye og skole ved siden av. Likevel får jeg kommentarer om at "jaja, så ble du ikke noe mer enn moren din likevel"

Jeg fikk meg egentlig ett dyr men ble så usikker da en mente hunden fikk dårlig oppvekst så jeg ga den fra meg. Jeg er livredd for å få egne barn for da kommer det sikkert flere slike kommentarer.

Når jeg var flink å trente fikk jeg kommentar på at den treningen gjør kroppen stygg. Og når jeg hadde faktisk fremgang fikk jeg høre rykter om at "hun der doper seg"

Nå har jeg begynt å sette ned foten på alt av negative kommentarer. Svarer med frekkhet tilbake for jeg er så lei. Og tro meg jeg får virkelig høre det!

Nå har det skjedd en forandring i livet mitt som jeg ser på som veldig positiv. De få som har fått vite litt dømmer meg med en gang. Så jeg er veldig nervøs for at flere skal få høre ting. Av de som kommenterer slik er besteforeldre, søsken, mor og 3-4 "venner."

Hvordan stille sterkt mot negative kommentarer??

Anonymous poster hash: ac11b...385

Dette er "arvesynden". Foreldrene dine ble selv tilsnakket slik og dine søsken har også plukket denne janteloven opp fra dem igjen. "Vennene" har du tiltrukket av mønsteret du selv bærer preg av. Når du greier å bryte ut av dette, vil familien automatisk finne en ny syndebukk å hakke på.Dette er nemlig ubevisst familiedynamikk som følge av nedarvede destruktive mønstre.

Du må gjøre alt du kan for å grensesette og komme ut av det. I en periode bør du ha minimal kontakt med dem, og når du er åpen for det igjen , må du fase rolig inn og sette foten ned hver gang de prøver seg, for de vil gjøre alt for å få tilbake den gamle dynamikken, og må oppdras som hunder for å endre adferd ovenfor deg, uansett når du reconnectoer i fremtiden. Så best for deg å være sterk, trygg og balansert da, så du kan verne om ditt menneskeverd.

[Fjaselina]

Eg trur du bør prøve å spøre dei som kjem med teite kommentarar: Kva er det du seier? Kva meiner du eigentleg no? 

Kanskje kan dei bli litt flaue dersom du viser at du er tøff nok til å konfrontere dei med vrøvlet sitt. Eg går ut frå at dei ikkje alltid tenker så nøye gjennom det dei seier, det er berre ein uvane.