En mann er ingenting uten venner = true story

[Mann89stvg]

Hei, jeg er en 25 år gammel mann fra Stavangerområdet. Det jeg skal skrive om nå sitter langt inne, men jeg føler at å skrive om det hjelper. Jeg har ingen gode venner. Jeg har kjæreste, en gutt på 4 mnd, fint hus, fin bil, fin jobb. Men alt det som for noen er "alt", betyr ikke like mye for meg. Selvfølgelig er jo vår førstefødte sønn en kjempeoppmuntring oppi alt, men jeg tenker hver dag: Er dette alt? Blir livet mitt sånn? Veldig få tar kontakt med meg for å ha meg med på noe som helst, og når de gjør det så er det folk jeg ikke betrakter som mine venner. Dette handler om kjæresten min også. Vi blir aldri bedt ut sammen på noe som helst av noen utenom foreldrene våre.

Vi har blitt enormt preget av dette over tid, og lurer på hva som er galt med oss. Vi prøver å tenke oss fram til et svar: har folk nok med sitt? Er vi så kjedelige at vi ikke er i tankene eller prioritert hos noen? Overdriver vi ? Jeg har venner, det har også kjæresten min. Men alle våre venner har ikke tid til oss mer enn et par ganger i måneden kanskje. Da er de ikke venner i mine øyne. På nyttår sitter vi alltid alene. Når folk koser seg med sine nærmeste venner, får vi bare spørsmålet: hva skal dere på nyttår da? Nei, bare slappe av hjemme. Åja, ja men dere kan bare henge dere på oss!

Hvorfor ikke spør før vi spør? Jeg er superlei av å alltid måtte ta initiativ til alt. Nå har jeg prøvd i noen uker å ikke gjøre det, og har ikke hørt et pip fra noen. Jeg føler meg som et spøkelse, og se ikke poenget med livet lenger. Noen andre som føler det samme der ute?

[gnuffe]

Jeg tenker de gode nære vennene man får i ungdommen er de som skal vare livet ut, så det er vanskelig å få til noe bra med nye folk, med mindre du "er" noen, med penger. Vennene forsvinner hvis pengene og statusen forsvinner.