Innlagt på psykiatrisk - rettigheter

[AnonymBruker]

I forbindelse med nye medisiner er jeg innlagt på en åpen avdeling, og har et stort selvskadingsproblematikk. De har lov (og har) ransaket rommet og satt fotfølge på meg flere ganger. Jeg vet at de har lov til dette, men har de lov til å gjøre en kroppsvisitasjon pga av dette? Dette har ikke skjedd enda, men er stygt redd for at det vil skje og at noen graver meg på puppene, underlivet og rumpa er svært traumatisk for meg, derfor lurer jeg. 

Anonymous poster hash: 7b210...524

[AnonymBruker]

I forbindelse med nye medisiner er jeg innlagt på en åpen avdeling, og har et stort selvskadingsproblematikk. De har lov (og har) ransaket rommet og satt fotfølge på meg flere ganger. Jeg vet at de har lov til dette, men har de lov til å gjøre en kroppsvisitasjon pga av dette? Dette har ikke skjedd enda, men er stygt redd for at det vil skje og at noen graver meg på puppene, underlivet og rumpa er svært traumatisk for meg, derfor lurer jeg.

Anonymous poster hash: 7b210...524

Ja de har lov til å kroppsvisitere. Men det du kan gjøre er å fortelle dem at du har traumer og ikke kan bli tatt på slike steder selv ved kroppsvisitering.

Anonymous poster hash: 645f0...eba

[AnonymBruker]

Ja de har lov til å kroppsvisitere. Men det du kan gjøre er å fortelle dem at du har traumer og ikke kan bli tatt på slike steder selv ved kroppsvisitering.

Anonymous poster hash: 645f0...eba

Okei, takk. 

Anonymous poster hash: 7b210...524

[AnonymBruker]

 

I forbindelse med nye medisiner er jeg innlagt på en åpen avdeling, og har et stort selvskadingsproblematikk. De har lov (og har) ransaket rommet og satt fotfølge på meg flere ganger. Jeg vet at de har lov til dette, men har de lov til å gjøre en kroppsvisitasjon pga av dette? Dette har ikke skjedd enda, men er stygt redd for at det vil skje og at noen graver meg på puppene, underlivet og rumpa er svært traumatisk for meg, derfor lurer jeg. 

Anonymous poster hash: 7b210...524

 

Undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon

Psykisk helsevernloven § 4-7 Vedtak om beslag

Ved begrunnet mistanke om at medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemidler eller farlige gjenstander har blitt eller vil bli forsøkt innført, kan en vedta at pasientens rom og eiendeler skal undersøkes, samt at det skal foretas kroppsvisitasjon av pasienten. Dersom det er mulig, skal undersøkelse av pasientens rom og eiendeler skje i pasientens nærvær eller i nærvær av nærmeste pårørende.

Pasienten eller dens pårørende kan påklage vedtaket om beslag. Undersøkelse av kroppens hulrom er ikke tillatt.

 

 

Og husk de må først ha et vedtak!

 

Anonymous poster hash: 4bee5...3ba

[AnonymBruker]

Det kom en kvinnelig sykepleier inn på rommet. Jeg satt på sengen og dinglet med føttene. «Vi må ha skjerpet mottak på deg» sa hun. Hva i all verden var det? «Enten kler du av deg frivillig eller vi må hjelpe deg». Jeg bare satt på sengen. «Gjør du det frivillig så slipper vi mye styr?» Jeg reiste meg, men gjorde ikke antydning til å ville kle av meg. Damen begynte å ta av meg genseren, men jeg gjorde motstand. Som på signal kom det inn fire sykepleiere til. De holdt meg i hver sin arm. «Gjør det frivillig nå. Det er til det beste for alle parter». Jeg nikket. De fire sykepleierne trakk seg tilbake. Tok av meg genser, skjørt og stilongs. «Også resten». Tårene mine rant. Dette føltes som et overgrep. Et nytt overgrep. «Av med BH og truse også». Jeg tok nølende av meg BH-en og tok av meg trusen. Jeg skammet meg. Damen løftet på brystene mine. «Du kan ta på deg dette» sa damen og ga meg en stor nettingtruse, skjorte og bukse det stod universitetssykehus på. Mine egne klær tok hun med seg, for de skulle sjekke lommene.<br />«Fangeklær» sa jeg og tok de på meg. Buksen var for stor og kunne romme to av meg og skjorten manglet en knapp.<br /><br />En mann plasserte seg i døråpningen inn til rommet jeg hadde fått tildelt. «Jeg sitter her og ser til deg» sa han mens han bladde i en avis. Jeg var opprevet innenfra. Det de her kalte «skjerpet mottak» var i praksis en kroppsvisitasjon på tvang. Hvilken frivillighet var det de snakket om? «Enten kler du av deg frivillig…». Slikt kaller jeg ikke frivillighet, men ren og skjær tvang. Minnene mine om det siste overgrepet var blitt reaktivert. Igjen så jeg det for meg, som en film spilt på repeat. Det var sykehusets skyld. Det flotte ordet med et grusomt innhold, «Skjerpet mottak».<br /><br />Jeg fikk kveldsmedisinene mine. Medisiner som sløvet meg inn i søvnen. Hvordan skulle jeg klare å sove når en mann satt i døråpningen og tittet bort på meg med jevne mellomrom. De vekslet mellom å sitte der og de satt der en time hver. Noen kunne jeg snakke med. Andre ville bare lese i fred i boken sin mens de gløttet opp på meg. Jeg hadde behov for å snakke. Det skjerpede mottaket hadde startet en prosess i hodet. En prosess jeg følte for å dele, men ingen tilbudte seg å snakke med meg. Ikke om slikt. Man skulle helst ikke snakke om natten. Da skulle jeg sove. Men hvordan sove når ttankene kokte og boblet? Jeg gled til slutt inn i søvnen takket være medisinene mine. En søvn med mareritt. Ikke overraskende.»<br /><br />For hele innlegget: http://ptsdogdid.net/?p=270http://ptsdogdid.net/?p=270

Anonymous poster hash: 264ab...172

[AnonymBruker]

De har lov til å kroppsvisitere men du må selvfølgelig fortelle dem om hvorfor du ikke ønsker det, så kanskje dem respekterer det eller sender en lege i stedet.

Lurer på om du har kilder til at du vet at de har lov til å fotfølge? Jeg ble nemlig fotfulgt en gang på åpen avdeling selv og i mine øyne var det overtramp av mine personrettigheter. Der og da visste jeg det ikke men dit jeg gikk og hva jeg kjøpte i den butikken ble brukt imot meg rett etterpå. En av de mange tingene jeg har notert i "hvis jeg noen gang saksøker det drittsystemet"-notatblokka mi jeg har tenkt at jeg har kunnet "ta dem" på, men hvis de faktisk har i sitt reglement at de har lov til å fotfølge så blir det jo noe annet..

Anonymous poster hash: e025f...8d3

[AnonymBruker]

Det kom en kvinnelig sykepleier inn på rommet. Jeg satt på sengen og dinglet med føttene. «Vi må ha skjerpet mottak på deg» sa hun. Hva i all verden var det? «Enten kler du av deg frivillig eller vi må hjelpe deg». Jeg bare satt på sengen. «Gjør du det frivillig så slipper vi mye styr?» Jeg reiste meg, men gjorde ikke antydning til å ville kle av meg. Damen begynte å ta av meg genseren, men jeg gjorde motstand. Som på signal kom det inn fire sykepleiere til. De holdt meg i hver sin arm. «Gjør det frivillig nå. Det er til det beste for alle parter». Jeg nikket. De fire sykepleierne trakk seg tilbake. Tok av meg genser, skjørt og stilongs. «Også resten». Tårene mine rant. Dette føltes som et overgrep. Et nytt overgrep. «Av med BH og truse også». Jeg tok nølende av meg BH-en og tok av meg trusen. Jeg skammet meg. Damen løftet på brystene mine. «Du kan ta på deg dette» sa damen og ga meg en stor nettingtruse, skjorte og bukse det stod universitetssykehus på. Mine egne klær tok hun med seg, for de skulle sjekke lommene.<br />«Fangeklær» sa jeg og tok de på meg. Buksen var for stor og kunne romme to av meg og skjorten manglet en knapp.<br /><br />En mann plasserte seg i døråpningen inn til rommet jeg hadde fått tildelt. «Jeg sitter her og ser til deg» sa han mens han bladde i en avis. Jeg var opprevet innenfra. Det de her kalte «skjerpet mottak» var i praksis en kroppsvisitasjon på tvang. Hvilken frivillighet var det de snakket om? «Enten kler du av deg frivillig…». Slikt kaller jeg ikke frivillighet, men ren og skjær tvang. Minnene mine om det siste overgrepet var blitt reaktivert. Igjen så jeg det for meg, som en film spilt på repeat. Det var sykehusets skyld. Det flotte ordet med et grusomt innhold, «Skjerpet mottak».<br /><br />Jeg fikk kveldsmedisinene mine. Medisiner som sløvet meg inn i søvnen. Hvordan skulle jeg klare å sove når en mann satt i døråpningen og tittet bort på meg med jevne mellomrom. De vekslet mellom å sitte der og de satt der en time hver. Noen kunne jeg snakke med. Andre ville bare lese i fred i boken sin mens de gløttet opp på meg. Jeg hadde behov for å snakke. Det skjerpede mottaket hadde startet en prosess i hodet. En prosess jeg følte for å dele, men ingen tilbudte seg å snakke med meg. Ikke om slikt. Man skulle helst ikke snakke om natten. Da skulle jeg sove. Men hvordan sove når ttankene kokte og boblet? Jeg gled til slutt inn i søvnen takket være medisinene mine. En søvn med mareritt. Ikke overraskende.»<br /><br />For hele innlegget: http://ptsdogdid.net/?p=270http://ptsdogdid.net/?p=270

Anonymous poster hash: 264ab...172

Og hvis du hadde oppført deg og sluttet å true med selvmord, så hadde du sluppet dette. Evt kunne du enkelt samarbeidet med den som kom inn i rommet, men neida, du måtte gjøre det vanskelig for deg selv, for så å skylde på andre. Psykiatriske pasienter skylder alltid på andre. Hvis de ikke ransaker deg og du har med deg kniv eller barberblad som du skader deg på, så får sykehuset kjeft for ikke å gjøre jobben sin. Både av pårørende som ikke har ivaretatt deres lille gull, og av fylkeslegen som mener du skal ransakes. Så slutt å true med ting for å få oppmerksomhet, og samarbeid til ditt eget beste. Vil-ikke-holdningen bidrar ikke til bedring.

Anonymous poster hash: 24afd...947

[AnonymBruker]

 

Og hvis du hadde oppført deg og sluttet å true med selvmord, så hadde du sluppet dette. Evt kunne du enkelt samarbeidet med den som kom inn i rommet, men neida, du måtte gjøre det vanskelig for deg selv, for så å skylde på andre. Psykiatriske pasienter skylder alltid på andre. Hvis de ikke ransaker deg og du har med deg kniv eller barberblad som du skader deg på, så får sykehuset kjeft for ikke å gjøre jobben sin. Både av pårørende som ikke har ivaretatt deres lille gull, og av fylkeslegen som mener du skal ransakes. Så slutt å true med ting for å få oppmerksomhet, og samarbeid til ditt eget beste. Vil-ikke-holdningen bidrar ikke til bedring.

Anonymous poster hash: 24afd...947

 

Dra deg vekk, troll!

Anonymous poster hash: e0c3b...120

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 20 Sept 2015 - 02:17, said:

Og hvis du hadde oppført deg og sluttet å true med selvmord, så hadde du sluppet dette. Evt kunne du enkelt samarbeidet med den som kom inn i rommet, men neida, du måtte gjøre det vanskelig for deg selv, for så å skylde på andre. Psykiatriske pasienter skylder alltid på andre. Hvis de ikke ransaker deg og du har med deg kniv eller barberblad som du skader deg på, så får sykehuset kjeft for ikke å gjøre jobben sin. Både av pårørende som ikke har ivaretatt deres lille gull, og av fylkeslegen som mener du skal ransakes. Så slutt å true med ting for å få oppmerksomhet, og samarbeid til ditt eget beste. Vil-ikke-holdningen bidrar ikke til bedring.

Anonymous poster hash: 24afd...947

Vel, ikke anklag meg oppi denne saken, er du snill, jeg viste til en person som hadde opplevd å bli ransaket etter å ha tatt en overdose... Se lenken om du gidder Anonymous poster hash: 264ab...172

[AnonymBruker]

De har som skrevet over her ikke lov å undersøke kroppens hulrom. Men de kan be deg sette deg på huk og hoste. Da klarer du ikke å holde igjen det som ev ligger i vagina og rektum. De kan også be deg åpne munnen og se inn i munnen din. 

Men de kan be deg kle av deg og sjekke over klærne dine.

 

Det er for din egen og andres sikkerhet.

Anonymous poster hash: 9266d...73b

[AnonymBruker]

 

De har lov til å kroppsvisitere men du må selvfølgelig fortelle dem om hvorfor du ikke ønsker det, så kanskje dem respekterer det eller sender en lege i stedet.

Lurer på om du har kilder til at du vet at de har lov til å fotfølge? Jeg ble nemlig fotfulgt en gang på åpen avdeling selv og i mine øyne var det overtramp av mine personrettigheter. Der og da visste jeg det ikke men dit jeg gikk og hva jeg kjøpte i den butikken ble brukt imot meg rett etterpå. En av de mange tingene jeg har notert i "hvis jeg noen gang saksøker det drittsystemet"-notatblokka mi jeg har tenkt at jeg har kunnet "ta dem" på, men hvis de faktisk har i sitt reglement at de har lov til å fotfølge så blir det jo noe annet..

Anonymous poster hash: e025f...8d3

 

Det har jeg ikke kilder til, regner med det er lov når man er til fare for seg selv? (ikke snakk om livsfarlig selvskading) Tenker det samme som deg, man blir straffet for å ha det vondt. Når personalet møtte meg på halvveien ble det null selvskading faktisk. 

Anonymous poster hash: 7b210...524

[AnonymBruker]

 

Det har jeg ikke kilder til, regner med det er lov når man er til fare for seg selv? (ikke snakk om livsfarlig selvskading) Tenker det samme som deg, man blir straffet for å ha det vondt. Når personalet møtte meg på halvveien ble det null selvskading faktisk. 

Anonymous poster hash: 7b210...524

 

 

Av ren nysgjerrighet, hva mener du med "møtt på halvveien"? må håndtere slike situasjoner til tider på jobb, og vil gjerne høre fra noen som ikke er midt oppe i situasjonen selv.

Anonymous poster hash: 043ea...9a5

[AnonymBruker]

 

Av ren nysgjerrighet, hva mener du med "møtt på halvveien"? må håndtere slike situasjoner til tider på jobb, og vil gjerne høre fra noen som ikke er midt oppe i situasjonen selv.

Anonymous poster hash: 043ea...9a5

 

Vi hadde avtale om at jeg skulle si ifra når jeg ville selvskade så finner de på noe med meg, eller bare sitter ved siden av meg. Dette skjer gjerne på kvelden, så sovemedisiner er en fin løsning da. Om jeg skulle sprekke er ikke det verdens største nederlag, da begynner man bare på nytt og det er ok. For meg er det viktig å ha klare avtaler, har jeg ikke avtale om at jeg kan si ifra, så sier jeg ikke ifra.

Anonymous poster hash: 7b210...524

[Brimi]

Og hvis du hadde oppført deg og sluttet å true med selvmord, så hadde du sluppet dette. Evt kunne du enkelt samarbeidet med den som kom inn i rommet, men neida, du måtte gjøre det vanskelig for deg selv, for så å skylde på andre. Psykiatriske pasienter skylder alltid på andre. Hvis de ikke ransaker deg og du har med deg kniv eller barberblad som du skader deg på, så får sykehuset kjeft for ikke å gjøre jobben sin. Både av pårørende som ikke har ivaretatt deres lille gull, og av fylkeslegen som mener du skal ransakes. Så slutt å true med ting for å få oppmerksomhet, og samarbeid til ditt eget beste. Vil-ikke-holdningen bidrar ikke til bedring.

Anonymous poster hash: 24afd...947

Jasså? Og jeg som trodde at de aller fleste skyldte på seg selv.

[AnonymBruker]

 

Vi hadde avtale om at jeg skulle si ifra når jeg ville selvskade så finner de på noe med meg, eller bare sitter ved siden av meg. Dette skjer gjerne på kvelden, så sovemedisiner er en fin løsning da. Om jeg skulle sprekke er ikke det verdens største nederlag, da begynner man bare på nytt og det er ok. For meg er det viktig å ha klare avtaler, har jeg ikke avtale om at jeg kan si ifra, så sier jeg ikke ifra.

Anonymous poster hash: 7b210...524

 

 

Tusen takk for godt svar. Ønsker deg god bedring, og at du får den hjelpen du trenger!

Anonymous poster hash: 043ea...9a5