Usikker på studievalg... hva nå?

[AnonymBruker]

Hei dere.

 

Nå har jeg fullført halvannet år av et humanistisk fag på UiO. Jeg klarer ikke mer, jeg er helt utkjørt. Jeg elsker faget jeg studerer, men mestrer ikke rammene rundt!

Jeg har 300k i studielån fra lånekassen, og halvannet år å slå i bordet med, liksom. 100 stp fullført ved enden av dette semesteret...  Jeg har brukt langt over normert tid på å fullføre disse poengene, og vandrer inn og ut av depresjoner som ødelegger for meg studiemessig. Jeg tror disse depresjonene kommer pga studiet (jeg går til psykolog en gang i uken og snakker om dette.)

 

Det sier seg selv at dette ikke fungerer, jeg kommer ikke til å fullføre studiet. Jeg vet heller ikke hva jeg skal bruke bachelorgraden min til etter endt utdanning. For å få jobb må man ta en master. Jeg vil egentlig ikke det, jeg. Jeg vet egentlig ikke om jeg i det hele tatt vil jobbe med faget videre. Jeg er helt blank på hva jeg vil med livet mitt. Jeg trodde det var dette, men jeg tror jeg har tatt feil.

 

Hva nå?

 

Jeg har sett meg om etter andre studieretninger. Jeg har lukket universitetsdøren, jeg vil ikke dit. Så nå ser jeg på andre muligheter, muligheter jeg ikke har sett på før! Men jeg er såå redd for å velge feil... Redd for å drite meg ut igjen! Jeg har tidligere gått på lærerhøyskolen, men fant raskt ut at det var feil. Det er så pinlig å starte på nye ting hele tiden, droppe ut etc... Jeg prøver å ikke tenke på det, men gjør det allikevel. Kommer fra en familie hvor ALLE har høyere utdanning i økonomi, helsesektor osv. Så føler et visst forventningspress jeg også, men akkurat nå så... jeg bare vet ikke. Vet ikke hva jeg vil lenger!!! Har sett litt på en studieretning på Markedshøyskolen som virker interessant - men tenk om jeg velger feil nå også!!!?

 

 

Jeg er så forvirret og lei meg.... Noen som har noen tips eller ideer eller noe, som gjør at jeg kan føle meg litt lettere til sinns?

 

Uff...

 

Anonymous poster hash: 6dccc...bb2

[all_in]

Hei

Er alltid vanskelig å finne motivasjonen til tider. 

Det første jeg tenker er at du har gått halvannet år. Er det ikke noen sjanse for at du klarer å fullføre? satt litt på spissen så er det og "svømme halvveis for å snu". 

Jeg var i litt samme situasjon. Holdt på å stryke i flere fag, men etter noen runder til de ulike foreleserne så fikk jeg fornyet tro. De hjalp meg med ekstratimer på siden og gikk igjennom innleveringer og prøver på tomannshånd. Foreleserne og rådgiver strekker seg, som oftest, langt for å hjelpe studenter. Prat med de og hør hvordan dere sammen kan klare dette. Fint at du går til psykolog og får luftet tankene. 

[AnonymBruker]

Hei

Er alltid vanskelig å finne motivasjonen til tider. 

Det første jeg tenker er at du har gått halvannet år. Er det ikke noen sjanse for at du klarer å fullføre? satt litt på spissen så er det og "svømme halvveis for å snu". 

Jeg var i litt samme situasjon. Holdt på å stryke i flere fag, men etter noen runder til de ulike foreleserne så fikk jeg fornyet tro. De hjalp meg med ekstratimer på siden og gikk igjennom innleveringer og prøver på tomannshånd. Foreleserne og rådgiver strekker seg, som oftest, langt for å hjelpe studenter. Prat med de og hør hvordan dere sammen kan klare dette. Fint at du går til psykolog og får luftet tankene. 

 

Hei, takk for svar.

 

Det må sies at de 100 stp jeg har fullført, har kostet meg blod, svette, slit og tårer (bokstavelig talt). Jeg kan sikkert fullføre. Da kommer jeg til å bruke kanskje oppmot tre år (med progresjonen jeg har hatt nå) til, få utrolig mye mer studielån på en utdanning jeg ikke kommer til å få jobb med når jeg er ferdig...

 

Jeg føler at jeg mister meg selv i studiet. Jeg er enig i at det er dumt å svømme halvveis for så å snu, men dette er en følelse jeg har hatt siden dag én. Jeg har fortsatt fordi jeg håpet at det skulle bli bedre, få mer motivasjon etter hvert, skjønne hvor jeg skulle etter hvert. men jeg vetta fan hvor jeg skal, selvom jeg har prøvd å finne ut av det nå i to år... Så jeg svømmer nærmere den andre siden min innser vel mer og mer at det ikke er dit jeg skal! Så det er ikke bare nå det er kjipt. Det har vært kjipt hele studieløpet, men jeg har bitt tenna sammen i håp om at det skal bli bedre. Nå begynner jeg å innse på ordentlig at det ikke er her jeg skal være. Jeg har pratet med rådgivningstjenesten på UiO, prater med psykolog, prater med forelesere... Men det bare står helt stille.

 

Dette semesteret tar jeg to emner jeg syns er morsomme og lærrerike. Men... hva skal jeg med de? Jeg aner ikke. Kan jo ikke bare plukke fag jeg syns er morsomme og satse på  bli noe etter 180stp heller.

 

Dessto mer jeg prater med psykolog og universitetet, dessto sikrere blir jeg på at dette er feil. Jeg gråter meg gjennom muntlig eksamen, jeg sliter meg gjennom kvalifiseringsoppgavene, jeg presser meg selv maks til å dra til forelesninger. Jeg kjenner heller ingen på studiet mitt, og det blir jo ikke akkurat lettere av det! Nå er jeg så psykisk nedkjørt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg lenger.

 

 

Jeg skal fullføre de 20 stp jeg er meldt opp til dette semesteret. Men det føles feil å bruke all tiden min på noe jeg ikke vet hva jeg vil med. Jeg har som sagt snust på andre studier, og det virker interessant og noe jeg kan bruke i fremtiden. Men jeg vet jo ikke hva jeg vil... Så hvordan vite hva jge skal studere?

Anonymous poster hash: 6dccc...bb2

[AnonymBruker]

Er ikke meningen å være så negativ altså. Jeg bare er så utrolig lei meg og lei av studiet og alt føles ganske kjipt nå!! Så hvis dere føler at jeg bare "skyter ned" det dere sier så beklager jeg det. Jeg leser og tar til meg, men er ikke så lett å fokusere på bare positivt når alt kjennes så negativt. Men bare kjeft på meg hvis dere føler dere må det.

Anonymous poster hash: 6dccc...bb2

[AnonymBruker]

Det høres ikke ut som at dette studiet er bra for deg. Jeg vil anbefale deg å i alle fall ta en pause, sånn at du kan fokusere på deg selv og bli frisk. Og så tror jeg det vil være lurt å prøve deg litt mer i arbeidsmarkedet, før du eventuelt begynner på et nytt studie.

 

Kanskje du kan få en jobb et sted der du kan få relevant erfaring i forhold til det vurderer å studere?

 

Jeg slet meg selv gjennom et studie fordi jeg trodde jeg måtte. Det var praksiser som måtte tas på nytt, oppgaver som måtte skrives på nytt, osv. Jeg måtte også ta et pauseår og gå til psykolog fordi jeg var deprimert. Ble til slutt ferdig og kom meg ut i jobb, men jeg trivdes ikke noe sted i den typen jobb.

 

Nå jobber jeg med noe helt annet enn jeg har utdanning til, og har det mye bedre med meg selv enn da jeg studerte og prøvde meg i jobb innen det feltet.

 

Jeg ønsker deg lykke til!

Anonymous poster hash: 5cf9a...5fb

[AnonymBruker]

Er du sikker på at det er studiet i seg selv som gjør deg deprimert? Jeg tenker at det like gjerne kan være det at du gjør noe du ikke vil, om det er pga press fra andre (familie), deg selv, eller andre "samfunnet", det har ikke så mye å si. Det høres ut som du føler deg fanget og at det ikke er noen vei ut.

Hva om du bare sluttet? Fant deg en jobb, reiste, gjør noe du virkelig brenner for? Er du god på kunstneriske ting, musikk, sport...ett eller annet. Bruk tiden din på det (og tjen penger). Gjør noe for deg selv, ikke for at familien eller "samfunnet" skal bli fornøyd.

Ta deg tid til en liten dannelsesreise. Finn ut hvem DU er, hva DU vil med livet. Finn flere perspektiver og innse at du ikke -må- bli noe fint og flott for å få et fint liv. Kanskje løsningen for deg er å bli småbruker, eller skiboms. Hvem vet? Men forelesningssalen bør du ta en pause fra.

Anonymous poster hash: 8ed5e...ddd

[AnonymBruker]

 

Det høres ikke ut som at dette studiet er bra for deg. Jeg vil anbefale deg å i alle fall ta en pause, sånn at du kan fokusere på deg selv og bli frisk. Og så tror jeg det vil være lurt å prøve deg litt mer i arbeidsmarkedet, før du eventuelt begynner på et nytt studie.

 

Kanskje du kan få en jobb et sted der du kan få relevant erfaring i forhold til det vurderer å studere?

 

Jeg slet meg selv gjennom et studie fordi jeg trodde jeg måtte. Det var praksiser som måtte tas på nytt, oppgaver som måtte skrives på nytt, osv. Jeg måtte også ta et pauseår og gå til psykolog fordi jeg var deprimert. Ble til slutt ferdig og kom meg ut i jobb, men jeg trivdes ikke noe sted i den typen jobb.

 

Nå jobber jeg med noe helt annet enn jeg har utdanning til, og har det mye bedre med meg selv enn da jeg studerte og prøvde meg i jobb innen det feltet.

 

Jeg ønsker deg lykke til!

Anonymous poster hash: 5cf9a...5fb

 

 

Takk for svar. Jeg føler også at studiet ikke er bra for meg. Jeg har en deltidsjobb ved siden av jeg jobber 30-80% i, så har heldigvis et sted å gå om jeg tar pause. Takk GUD, hvis ikke hadde dette vært uutholdelig. Jeg tror heller ikke jeg trives om jeg velger å fortsette og eventuelt få en jobb i den bransjen jeg får jobb i. Problemet mitt nå er at jeg er så redd for å velge feil - igjen. har allerede valgt feil to ganger, så det er jo litt pinlig... Jeg vil fullføre de 20 stp jeg tar dette semesteret, jeg syns de er morsomme og jeg vil ikke gi meg på bunn. Tusen takk. Jeg tror jeg heller mot å ta en pause når dette semesteret er slutt. Leke litt med tanken på andre studier, se hva jeg kan trives i. Kjenne litt etter på hva det er jeg vil med livet mitt.

 

Er du sikker på at det er studiet i seg selv som gjør deg deprimert? Jeg tenker at det like gjerne kan være det at du gjør noe du ikke vil, om det er pga press fra andre (familie), deg selv, eller andre "samfunnet", det har ikke så mye å si. Det høres ut som du føler deg fanget og at det ikke er noen vei ut.

Hva om du bare sluttet? Fant deg en jobb, reiste, gjør noe du virkelig brenner for? Er du god på kunstneriske ting, musikk, sport...ett eller annet. Bruk tiden din på det (og tjen penger). Gjør noe for deg selv, ikke for at familien eller "samfunnet" skal bli fornøyd.

Ta deg tid til en liten dannelsesreise. Finn ut hvem DU er, hva DU vil med livet. Finn flere perspektiver og innse at du ikke -må- bli noe fint og flott for å få et fint liv. Kanskje løsningen for deg er å bli småbruker, eller skiboms. Hvem vet? Men forelesningssalen bør du ta en pause fra.

Anonymous poster hash: 8ed5e...ddd

 

Tusen takk for svar!

 

Jeg tror det er en god blanding som gjør meg deprimert. Press fra familie, skuffet over meg selv, mistrives på studiestedet, det å studere faget var annerledes enn jeg trodde. Jeg føler meg litt fanget, faktisk. Jeg har ikke tenkt på det sånn før, men jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Føler at jeg nå har valgt denne veien såpass lenge, at jeg må fortsette løpet ut. Men jeg har ikke lyst til det. Jeg klarer ikke det, jeg mister meg selv på veien. Og jeg tror ikke det er noe bra for meg.

 

Hvis jeg bare slutter... oh, for en skummel men deilig følelse. Jeg har som sagt en deltidsjobb jeg kan gå til hvor jeg kan jobbe opp mot 100% om jeg vil det. Jeg er ikke flink i noe særlig, egentlig. Men liker friluft, litteratur, matlaging, hunder og trening.

 

Jeg må si at jeg studerer ikke fordi samfunnet eller familien min forventer det. Jeg gjør det fordi jeg forventer det. Men jeg tror jeg har valgt feil retning. Så nå føler jeg meg veldig rådløs og forvirret.... Jeg skal ta en titt på andre studieretninger, se hva mulighetene mine er.

 

Du skal ikke se bort fra at småbruker er noe for meg!

Anonymous poster hash: 6dccc...bb2

[AnonymBruker]

Nå har jeg vært hos psykologen og pratet mye. Jeg gråter og gråter og gråter, føles ut som om det har gått hull på en ballong. Alt vil ut!

 

Jeg vil fullføre de 20 stp jeg tar dette semesteret, men jeg er ikke sikker på hva jeg gjør til våren. Men tanken på at jeg MÅ fullføre bacheloren min gjør meg deppa og tung til sinns. Jeg tror faktisk ikke at jeg vil fullføre den en gang. Jeg har brukt 3 år på det andre bruker 1,5 år på. Jeg tror ikke det blir noe bedre fremover heller. Det går bare saktere og saktere. Kanskje det beste er å slutte, finne en ny vei?

 

 

Jeg får bruke tiden fremover til å finne ut av hva jeg vil.

 

Anonymous poster hash: 6dccc...bb2

[AnonymBruker]

Så fint at det har gått hull på ballongen! Det er første steg på veien.

Jeg tenker at du er litt fanget av tanken om at valget du tar -må- være perfekt. At det ikke er noen vei tilbake. Eller at det blir for dumt om du fullfører og så ikke kan jobbe med det du har utdannet deg til likevel. Det er lett å surre seg inn i slike tanker. Men vit dette, som regel er ingen utdanning bortkastet. Livet er langt og du vet aldri hva du kommer borti. Kanskje er du heldig å få med deg noen perspektiver på ting på veien. Selv om du ikke skal bruke det i ditt daglige virke, kan det komme til nytte en dag. Dessuten blir du en mer reflektert person. Det å velge feil noen ganger er en del av læringskurven. Man må feile litt for å komme frem. De som aldri feiler går glipp av ganske mye tenker jeg.

Jeg syns du skal slutte å tenke så mye på at du har brukt dobbel så lang tid som andre studenter. Tenk heller på hva du faktisk har klart! Ikke alle klarer høyere utdanning. Andre, som meg selv, har valgt feil fire ganger, likevel har jeg ikke gitt opp. Nå har tiden gått, jeg har surra rundt, og omsider har jeg feilet så mange ganger at jeg har funnet ut hva som absolutt -ikke- er noe for meg. Det har også blitt klarere for meg hva jeg vil bruke livet mitt på. Har jeg grått mange tårer på veien? Javisst! Angrer jeg på den utdanningen jeg allerede har fullført? Nei! De har gitt meg innblikk i en verden ikke mange får ta del i.

Det jeg prøver å si er at du ikke skal gruble for mye over valgene du skal ta. Ofte ender det med at du ikke greier å ta noe valg, fordi du er redd for å feile. Hvor langt kommer du da..? Våg å feile. Våg å mislykkes. Men gjør det med hele ditt hjerte.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 8ed5e...ddd

[AnonymBruker]

Så fint at det har gått hull på ballongen! Det er første steg på veien.

1. Jeg tenker at du er litt fanget av tanken om at valget du tar -må- være perfekt. At det ikke er noen vei tilbake. Eller at det blir for dumt om du fullfører og så ikke kan jobbe med det du har utdannet deg til likevel. Det er lett å surre seg inn i slike tanker. Men vit dette, som regel er ingen utdanning bortkastet. Livet er langt og du vet aldri hva du kommer borti. Kanskje er du heldig å få med deg noen perspektiver på ting på veien. Selv om du ikke skal bruke det i ditt daglige virke, kan det komme til nytte en dag. Dessuten blir du en mer reflektert person. Det å velge feil noen ganger er en del av læringskurven. Man må feile litt for å komme frem. De som aldri feiler går glipp av ganske mye tenker jeg.

2. Jeg syns du skal slutte å tenke så mye på at du har brukt dobbel så lang tid som andre studenter. Tenk heller på hva du faktisk har klart! Ikke alle klarer høyere utdanning. Andre, som meg selv, har valgt feil fire ganger, likevel har jeg ikke gitt opp. Nå har tiden gått, jeg har surra rundt, og omsider har jeg feilet så mange ganger at jeg har funnet ut hva som absolutt -ikke- er noe for meg. Det har også blitt klarere for meg hva jeg vil bruke livet mitt på. Har jeg grått mange tårer på veien? Javisst! Angrer jeg på den utdanningen jeg allerede har fullført? Nei! De har gitt meg innblikk i en verden ikke mange får ta del i.

3. Det jeg prøver å si er at du ikke skal gruble for mye over valgene du skal ta. Ofte ender det med at du ikke greier å ta noe valg, fordi du er redd for å feile. Hvor langt kommer du da..? Våg å feile. Våg å mislykkes. Men gjør det med hele ditt hjerte.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 8ed5e...ddd

 

 

Tusen takk for svar. Det er fint å lese litt opplevelser og erfaringer fra "den andre siden".

 

1. Du har rett at jeg er fanget i tanken om at valget jeg tar må være perfekt, riktig, gi meg et bedre utgangspunkt enn jeg har nå. At det ikke er en vei tilbake. Jeg har høye forventninger til meg selv, og det har min familie og venner også. Alle jeg kjenner tar høyere utdannelse (ingen i min nærmeste omkrets har ikke fullført vgs, feks.). Jeg håper du har rett når det å velge feil er en del av læringskurven. Jeg merker jo det på jobb, det er når man gjør feil at man lærer. Jeg skulle bare ønske jeg lærte denne feilen litt før 250k i studielån og 3 år på universitetet tar det veldig personlig, denne feilen. Det er slitsomt.

 

De som aldri feiler går glipp av veldig mye. Ironisk er min familie sånn som "ikke feiler" når det kom til høyere utdanning. Alle har fullført studiet de begynte på(på normert tid!), og jobber i relevant jobb - og har gjort det hele livet. Det er slitsomt å være minstemann og "hengsle" rundt overalt.

 

2. Jeg tror du har rett. At jeg burde slutte å fokusere på alt jeg ikke har klart eller lært. For jeg har lært -mye- på de siste årene. Både om faget mitt og om meg selv. Det er fint å høre at du "har valgt feil fire ganger", men allikevel har fått noe positivt ut av det. Det er jo bedre å feile fire ganger og finne ut av hva man virkelig vil, istedenfor å kjøre på med ett studie, og sitte i feil stol resten av sitt liv. Jeg er enig i det. Jeg skal tenke meg godt om de neste månedene.

 

3. Å be meg om å våge å feile, hehe. Jeg er livredd for å feile, tape ansikt, mislykkes, ikke leve opp til mine egne forventninger. Dessverre. Det er derfor hele denne tvilen på studiet er eskalert til en krise for meg. Men jeg skal komme meg gjennom den. Om det blir med en bachelor i litteraturvitenskap eller ikke, det aner jeg ikke enda. Men gjennom den skal jeg.

 

---------------------------------------------

 

Det var utrolig godt å få luftet tankene sine her. Jeg føler meg roligere. Store deler av gårsdagen gikk til å grine. Det føles ut som om å slutte på studiet mitt er å slå opp med kjæresten man fortsatt er glad i - bare at forholdet ikke fungerer lenger. Det er vanskelig å forklare, men det gjør vondt. Men det betyr jo ikke at jeg ikke er glad i faget lenger, det betyr bare at det ikke fungerer. Så må jeg vurdere da, om jeg skal fullføre bachelorgraden eller ikke. Til jul har jeg 100 av 180 stp. Det kan hende jeg angrer på valget senere. Jeg må tenke på dette.

Anonymous poster hash: 6dccc...bb2

[AnonymBruker]

 

Tusen takk for svar. Det er fint å lese litt opplevelser og erfaringer fra "den andre siden".

 

1. Du har rett at jeg er fanget i tanken om at valget jeg tar må være perfekt, riktig, gi meg et bedre utgangspunkt enn jeg har nå. At det ikke er en vei tilbake. Jeg har høye forventninger til meg selv, og det har min familie og venner også. Alle jeg kjenner tar høyere utdannelse (ingen i min nærmeste omkrets har ikke fullført vgs, feks.). Jeg håper du har rett når det å velge feil er en del av læringskurven. Jeg merker jo det på jobb, det er når man gjør feil at man lærer. Jeg skulle bare ønske jeg lærte denne feilen litt før 250k i studielån og 3 år på universitetet tar det veldig personlig, denne feilen. Det er slitsomt.

 

De som aldri feiler går glipp av veldig mye. Ironisk er min familie sånn som "ikke feiler" når det kom til høyere utdanning. Alle har fullført studiet de begynte på(på normert tid!), og jobber i relevant jobb - og har gjort det hele livet. Det er slitsomt å være minstemann og "hengsle" rundt overalt.

 

2. Jeg tror du har rett. At jeg burde slutte å fokusere på alt jeg ikke har klart eller lært. For jeg har lært -mye- på de siste årene. Både om faget mitt og om meg selv. Det er fint å høre at du "har valgt feil fire ganger", men allikevel har fått noe positivt ut av det. Det er jo bedre å feile fire ganger og finne ut av hva man virkelig vil, istedenfor å kjøre på med ett studie, og sitte i feil stol resten av sitt liv. Jeg er enig i det. Jeg skal tenke meg godt om de neste månedene.

 

3. Å be meg om å våge å feile, hehe. Jeg er livredd for å feile, tape ansikt, mislykkes, ikke leve opp til mine egne forventninger. Dessverre. Det er derfor hele denne tvilen på studiet er eskalert til en krise for meg. Men jeg skal komme meg gjennom den. Om det blir med en bachelor i litteraturvitenskap eller ikke, det aner jeg ikke enda. Men gjennom den skal jeg.

 

---------------------------------------------

 

Det var utrolig godt å få luftet tankene sine her. Jeg føler meg roligere. Store deler av gårsdagen gikk til å grine. Det føles ut som om å slutte på studiet mitt er å slå opp med kjæresten man fortsatt er glad i - bare at forholdet ikke fungerer lenger. Det er vanskelig å forklare, men det gjør vondt. Men det betyr jo ikke at jeg ikke er glad i faget lenger, det betyr bare at det ikke fungerer. Så må jeg vurdere da, om jeg skal fullføre bachelorgraden eller ikke. Til jul har jeg 100 av 180 stp. Det kan hende jeg angrer på valget senere. Jeg må tenke på dette.

Anonymous poster hash: 6dccc...bb2

 

Det eneste jeg vil si er "SLAPP AV", og jeg snakker av egen erfaring. Jeg har hatt det helt slik som deg, veldig stressa og lei meg. Jeg jobba med skole i mange mange år, og jeg gråt hver morgen, og hver kveld. Jeg følte alt buttet i mot. Jeg har opparbeidet meg en gjeld på 500 000 - slå den du. Også sitter jeg med en utdanning som jeg ikke vet helt jeg skal bruke til. Og jobb får jeg heller ikke: Men hey, tenk at jeg i det hele tatt har fått den muligheten til å ta utdannelse, og egentlig så synes jeg at fagområdet er interessant.

Jeg har bekymret meg og vært så utrolig mye lei meg egentlig uten grunn. Tenk på all den tiden jeg har kasta bort på det. I stedet skulle jeg bare vært mer åpen, og bare fokusert på alt det som var bra, men i stedet fokuserte jeg på alt som var dårlig. Og hvis du gjør det, ja, så får du det du forventer. Forventer du at dette skal bli bra, og at det tross alt ikke er verdens undergang å ha litt gjeld, og at uansett hva slags utdanningsbakgrunn du har, så vil det uansett komme godt med. Utrolig mye rart en kan bruke utdannelsen sin til egentlig. Det er bare et utgangspunkt som gir det fremtidige muligheter.

 

Så dette går bra!

Anonymous poster hash: d9bb1...e03

[AnonymBruker]

 

Det eneste jeg vil si er "SLAPP AV", og jeg snakker av egen erfaring. Jeg har hatt det helt slik som deg, veldig stressa og lei meg. Jeg jobba med skole i mange mange år, og jeg gråt hver morgen, og hver kveld. Jeg følte alt buttet i mot. Jeg har opparbeidet meg en gjeld på 500 000 - slå den du. Også sitter jeg med en utdanning som jeg ikke vet helt jeg skal bruke til. Og jobb får jeg heller ikke: Men hey, tenk at jeg i det hele tatt har fått den muligheten til å ta utdannelse, og egentlig så synes jeg at fagområdet er interessant.

Jeg har bekymret meg og vært så utrolig mye lei meg egentlig uten grunn. Tenk på all den tiden jeg har kasta bort på det. I stedet skulle jeg bare vært mer åpen, og bare fokusert på alt det som var bra, men i stedet fokuserte jeg på alt som var dårlig. Og hvis du gjør det, ja, så får du det du forventer. Forventer du at dette skal bli bra, og at det tross alt ikke er verdens undergang å ha litt gjeld, og at uansett hva slags utdanningsbakgrunn du har, så vil det uansett komme godt med. Utrolig mye rart en kan bruke utdannelsen sin til egentlig. Det er bare et utgangspunkt som gir det fremtidige muligheter.

 

Så dette går bra!

Anonymous poster hash: d9bb1...e03

 

 

 

Takk! skal prøve å slappe litt mer av. Er bare veldig redd for å velge feil! Men jeg skal prøve. Dette overlever jeg

Anonymous poster hash: 6dccc...bb2

[lille pille]

Dette med utdanning er ikke lett. Man er har haugevis av muligheter, men det er svært liten hjelp å få underveis med tanke på hva man faktisk burde velge. Jeg vil anbefale deg å dra til en karriererådgiver. En karriererådgiver vil høre litt om deg og din oppvekst og hvem du er, og du vil ta ulike tester. De hjelper deg med å stake ut en vei. Hvis du bor rundt Oslo, så vil jeg anbefale deg Manus Motivasjon, og spør gjerne etter Mette. Det koster fort 3000-4000 kr, men det er mye billigere enn å velge feil studie.

 

Hvis du virkelig trenger mastergrad for å få jobb, så hadde jeg bare sluttet på studiet. Du har jo en deltidsjobb å gå til, så du har noe å bruke dagene på. Det er ingen vits å bite tennene sammen og fullføre noe som ikke vil føre deg noen vei. 

 

Dette med studier som ikke gir jobb, er et stort problem. Vi blir vokst opp med at man skal være flink på skolen, og høyere utdanning er virkelig i tiden. Alle studieprogram skryter av jobbmuligheter og relevans, mens sannheten er en ganske annen. Jeg mener at mange unge regelrett blir lurt inn i enkelte studieprogram. Dette er gjerne 18 åringer som ikke har erfaring fra arbeidslivet, og som får høre at studiet er relevant for arbeidslivet. Så skjønner man først senere at jobbmulighetene er dårlige. Det er et råttent system. Man burde blitt opplyst om realitetene. Du er bare et offer for tiden du lever i. Hvordan skal man klare å ta gode valg når man ikke får informasjonen man trenger for å gjøre det? 

 

Så langt du klarer, så må du bare legge fortiden bak deg. Du får ikke forandret fortiden uansett. Det er derfor best å bare akseptere situasjonen. Du tok de valgene så godt du kunne! Så da blir det å legge en plan fremover. Kanskje du ikke er helt klar for å studere - kanskje du burde prøve å jobbe et år? Når man jobber, så tjener man penger og bidrar til samfunnet. Det er fint å jobbe, uavhengig av om man har høy utdanning eller ikke. I mellomtiden kan du sjekke ut litt pensumbøker for ulike yrker, sondere arbeidsmarkedet, osv. Bare la ulike inntrykk synke inn. 

 

Når det gjelder forventninger til seg selv, er det viktig å justere seg litt. Men det er også viktig å justere forventningene i forhold til verden. En jobb er først og fremst noe man trenger for å tjene penger. Noen har et fagområde de brenner for, mens andre ikke. For mange personer, så betyr ikke jobben alt. Med tiden vil du sikkert få barn og familie, og jobben i seg selv vil bli mindre viktig. Kanskje aldri vil føle at noe studie passer deg 100%. Jeg mener - det skal jo litt til at alt skal være gøy og bra hele tiden. Alle syns innimellom at jobben og studiet er pyton uansett hvor mye de liker det. 

 

I tillegg ville jeg prøvd å la være å sammenligne meg med andre. Dette er først og fremst en dårlig uvane som mange har. Du kan vende deg av med å sammenligne deg med andre. Vær streng mot deg selv hver gang det skjer, og vær heller glad på dine venners og families veier. 

"Så heldig mamma var som fikk en jobb hun trivdes i. Det fortjente hun, og jeg er glad for at hun er glad".

"Det ser virkelig ut til å ordne seg for Emilie. Det er godt å se, hun hadde det jo litt vanskelig for et par år siden".

Gode tanker om andre gjør deg rolig, og det er lettere å akseptere sin egen situasjon. Etter hvert gir de negative sammenlignings-tankene slipp.