Forvirret, kontaktsøkende?

[AnonymBruker]

Flere som opplever å bli kontaktsøkende og forvirret når dere er langt nede psykisk? Jeg kan f.eks ha en drøm og ikke klare å glemme drømmen på to uker. Den går igjen, følelsene, hvis noen var snill eller slem mot meg i drømmen så føles det så ekte. Psykt sikkert, ja, men sånn er det da.

Og det er så vanskelig og ekkelt, når jeg må forholde meg til disse personene i virkeligheten. Hjernen kobler drøm og virkelighet, alt blir et sammensurr av følelser og fantasier og jeg dissosierer meg og føler en uvirkelighetsfølelse. Litt nummen. Kjenner ikke kroppen min, merker at den er der, men kjenner den ikke.

Og da blir jeg ofte kontaktsøkende, redd for ensomhetsfølelsen, redd for å ta valg og sitte igjen alene som en viggo venneløs. Ja, jeg har en fagperson å prate med, men føler meg som en idiot hver gang jeg er der fordi han aldri kan gi meg det jeg trenger. Jeg kjenner meg ikke beroliget eller trøstet, eller sterk for den saks skyld, etter å ha vært der. Bare svak fordi jeg vet at det er en uke eller to til neste gang jeg får snakket med noen.

Ikke bablet eller pratet overfladisk, men virkelig snakket. Sukk. Savner å ha en god venn som lytter.

Anonymous poster hash: 663bc...fcb