Flere her som ble til ingenting?

[AnonymBruker]

Jeg hadde det jeg vil kalle en grusom barndom. Det gikk for det meste på det psykiske og derfor ble det ikke oppdaget. Jeg skjønte det ikke helt selv heller men jeg har fått mange flash-backs i de senere årene. Jeg var den eldste og moren min fikk to barn med stefaren min. Det virket som jeg ikke tilhørte den familien. Jeg var hun som alltid var alene på skolen. Husker jeg fikk tanker om å ville dø allerede i fjerde klasse. Men jeg orker ikke å gå mer inn på det.

 

Jeg flyttet langt vekk som 18åring. Jeg hadde ønsker om å starte et nytt liv og få meg venner og kjæreste. Jeg hadde faktisk håp og så lyst på fremtiden. Men det gikk fort over. 

Jeg leser  her inne om unge jenter som er redd for å aldri få kjæreste, og folk svarer at det får de. De skal slappe av og mange tenkte på samme måte da de var ung. Nei. Dette er trist å si og jeg knekker sammen hver gang jeg tenker på det. Jeg har aldri hatt en kjæreste, aldri hatt sex og ikke engang kysset en gutt. Ikke et nuss på munnen engang. Har ingen barn, ingen utdanning, ikke gått på videregående engang. Jeg har ingenting. Jeg er ingenting.

De eneste gode minnene jeg har er fra jeg var rundt fire år. Da lekte jeg ofte med nabojenten. Så fant mamma seg en mann og vi flyttet. Etter det skjedde det noe. Husker veldig lite.

 

Det eneste stedet jeg føler jeg tilhører er her på kvinneguiden. Det gir meg litt glede. Jeg føler at jeg lever et liv, selvom jeg egentlig ikke gjør det. Jeg føler meg så mye mer selvsikker og normal ved å skrive her. Men når innlegg om hvor mange partnere folk har hatt og hvor mange barn så får jeg fysisk vondt inni meg. 

Anonymous poster hash: 482d4...3e9

[Duckie]

Jeg kjenner meg igjen i tankene dine. Har slitt hele livet med psykiske plager, og også gjennomgått en del dritt i barndommen. Som deg husker jeg lite.

 

Jeg har i senere år fått hjelp for problemene mine, og er i ferd med å stable meg på bena. Har kommet meg ut i jobb, fått tatt vgs, og er på vei til å ta en utdannelse. For meg har behandling fra leger og psykologer hjulpet enormt, jeg anbefaler deg på det sterkeste å ta kontakt med noen som kan hjelpe deg. Har jeg kommet meg på bena kan du klare det og!

[Violetta]

Spør noen om hjelp. Kanskje fastlegen din er den riktige til å vise deg rett vei? Du er ikke alene. Du er ikke den første som føler deg slik,og du har rett på en plass i samfunnet. Du er viktig. Det finnes noen som kommer til å synes at du er fantastisk, dersom du lar dem bli kjent med deg.

Men du må ta det første skrittet. Ring Mental Helse sin hjelpetelefon for eksempel. Jeg har ikke nummeret, men det skal ikke være vanskelig å finne.

Lykke til.

Endret 13. september 2015 av Violetta