Jeg kutter meg, men samtidig ikke!

[AnonymBruker]

Selvskader... det er et ord man hører ofte. 

Jeg har slitt med det ordet i mange år. 

 

Er nå 27 år, sosial angst og Depresjon. Og hemmelig selvskader. Eller, tendenser til selvskading, eller... 

 

Jeg vet ikke. Hjelp meg! 

 

Kort fortalt.

ca 6-9 år. 

Jeg brukte å slå hodet i veggen, helt til jeg spydde eller så svart. Jeg tok ofte å presset neglene så langt og hardt ned i huden jeg bare kunne.
Husker ikke så mye fra den tiden. 

 

9-12 år

Sluttet med å slå hodet i veggen. Holdt fast i en saks eller kniv til jeg blødde. 

 

12-16 år

Hadde en stor trang til å skade meg selv, men arrene førte til uønsket oppmerksomhet. Så jeg gjorde alt jeg kunne til å ikke skade meg selv. 

Holdt ofte fast i en saks eller kniv til det kom blod, ved et uhell. 

 

17-->

Trangen til å skade meg er der. Frykten for at det skal bli arr er større. Når jeg er sint eller lei meg, eller sliter med meg selv og mine tanker, så er alltid trangen der. 

Jeg har alltid vært livredd for arr, for arr gjør at folk ser hva som skjer. 

Siden ungdomskolen har jeg slitt med depresjon, men skjulte det for alle. Angsten viste jeg ikke noe om, men når jeg ser tilbake så var det rundt barneskolen og begynnelsen på ungdomskolen angsten ble en del av livet mitt. 

 

Det at jeg slo hodet i veggen viste jeg ikke var en del av selvskading. Leste om det på nettet en gang for noen få år siden. Når jeg ser tilbake til den tiden, så må det være en form for selvskading. 

For det var ikke raserianfall fordi jeg ikke fikk det som jeg vil. Men.. smerten jeg hadde inni meg ble for mye. Ble seksuelt misbrukt av nabogutter på fra jeg var 5-6 år gammel. Selvforakt og dårlig selvtillit ble verre og verre, og nå er det en del av den jeg er. 

 

Jeg sliter sånn med å forstå. Da psykologen og fastlegen spurte om jeg sliter med selvskading så sa jeg automatisk nei. For jeg gjør det jo ikke, eller en gang i blant når det er skikkelig ille, når jeg ser svart og mister kontrollen over følelsene, da kan det skje, men har en liten stemme i hodet som forhindrer meg i å gjøre store skader, for som sagt, arr er jeg livredd for. Vil ikke at noen skal vite at jeg sliter. Ingen viste om depresjonen eller angsten før for ett år siden. Det er kun nærmeste familie som vet det. Tørr ikke å fortelle andre det. 

Så.. er jeg selvskader? Trangen er det, jo mer jeg sliter jo større og sterkere blir den. Jeg kan klore meg selv, eller knipe igjen knyttneven så hardt at neglene lager små sår inne i hånden min, jeg gjør det for å unngå å skade meg selv ved bruk av skarpe ting. Så trangen er der... men jeg synes det er så vanskelig å vite om jeg er en selvskader, eller om jeg bare er skadet. 

Anonymous poster hash: 23d9b...6e2

[Maleficenta]

Selvskader... det er et ord man hører ofte.

Jeg har slitt med det ordet i mange år.

Er nå 27 år, sosial angst og Depresjon. Og hemmelig selvskader. Eller, tendenser til selvskading, eller...

Jeg vet ikke. Hjelp meg!

Kort fortalt.

ca 6-9 år.

Jeg brukte å slå hodet i veggen, helt til jeg spydde eller så svart. Jeg tok ofte å presset neglene så langt og hardt ned i huden jeg bare kunne.

Husker ikke så mye fra den tiden.

9-12 år

Sluttet med å slå hodet i veggen. Holdt fast i en saks eller kniv til jeg blødde.

12-16 år

Hadde en stor trang til å skade meg selv, men arrene førte til uønsket oppmerksomhet. Så jeg gjorde alt jeg kunne til å ikke skade meg selv.

Holdt ofte fast i en saks eller kniv til det kom blod, ved et uhell.

17-->

Trangen til å skade meg er der. Frykten for at det skal bli arr er større. Når jeg er sint eller lei meg, eller sliter med meg selv og mine tanker, så er alltid trangen der.

Jeg har alltid vært livredd for arr, for arr gjør at folk ser hva som skjer.

Siden ungdomskolen har jeg slitt med depresjon, men skjulte det for alle. Angsten viste jeg ikke noe om, men når jeg ser tilbake så var det rundt barneskolen og begynnelsen på ungdomskolen angsten ble en del av livet mitt.

Det at jeg slo hodet i veggen viste jeg ikke var en del av selvskading. Leste om det på nettet en gang for noen få år siden. Når jeg ser tilbake til den tiden, så må det være en form for selvskading.

For det var ikke raserianfall fordi jeg ikke fikk det som jeg vil. Men.. smerten jeg hadde inni meg ble for mye. Ble seksuelt misbrukt av nabogutter på fra jeg var 5-6 år gammel. Selvforakt og dårlig selvtillit ble verre og verre, og nå er det en del av den jeg er.

Jeg sliter sånn med å forstå. Da psykologen og fastlegen spurte om jeg sliter med selvskading så sa jeg automatisk nei. For jeg gjør det jo ikke, eller en gang i blant når det er skikkelig ille, når jeg ser svart og mister kontrollen over følelsene, da kan det skje, men har en liten stemme i hodet som forhindrer meg i å gjøre store skader, for som sagt, arr er jeg livredd for. Vil ikke at noen skal vite at jeg sliter. Ingen viste om depresjonen eller angsten før for ett år siden. Det er kun nærmeste familie som vet det. Tørr ikke å fortelle andre det.

Så.. er jeg selvskader? Trangen er det, jo mer jeg sliter jo større og sterkere blir den. Jeg kan klore meg selv, eller knipe igjen knyttneven så hardt at neglene lager små sår inne i hånden min, jeg gjør det for å unngå å skade meg selv ved bruk av skarpe ting. Så trangen er der... men jeg synes det er så vanskelig å vite om jeg er en selvskader, eller om jeg bare er skadet.

Anonymous poster hash: 23d9b...6e2

Har du fortslt dette her til psykologen da? Du har jo trangen

[AnonymBruker]

Har du fortslt dette her til psykologen da? Du har jo trangen

nei, er redd for at han da skal tro at jeg er selvskader. Altså.. en som må inn på akutten en gang i blant for å sy, som har store, dype sår og arr. Det har jeg jo ikke, for jeg er redd for arr. 

 

Er så usikker på om det å ha en trang til å skade seg selv, er det samme. 

Jeg er på en måte en selvskader uten sår og arr. 

Det er nå snart 4 måneder sist gang jeg mistet kontrollen og fikk et par kutt. ikke dypt, men arr ble det dessverre. Det var da ca 2 måneder siden sist gang. 

Det varierer hvor lang tid det går imellom, spørs hvor sterk jeg er psykisk, hvor flink jeg er til å motstå trangen. 

 

Men den er der så å si hele tiden. Et par ganger i uken blir den så sterk at jeg nesten ikke klarer å holde det tilbake. Tror frykten for at folk skal se det på meg, se arrene er sterkere enn trangen de fleste gangene. 

 

ts

Anonymous poster hash: 23d9b...6e2

[Maleficenta]

nei, er redd for at han da skal tro at jeg er selvskader. Altså.. en som må inn på akutten en gang i blant for å sy, som har store, dype sår og arr. Det har jeg jo ikke, for jeg er redd for arr.

Er så usikker på om det å ha en trang til å skade seg selv, er det samme.

Jeg er på en måte en selvskader uten sår og arr.

Det er nå snart 4 måneder sist gang jeg mistet kontrollen og fikk et par kutt. ikke dypt, men arr ble det dessverre. Det var da ca 2 måneder siden sist gang.

Det varierer hvor lang tid det går imellom, spørs hvor sterk jeg er psykisk, hvor flink jeg er til å motstå trangen.

Men den er der så å si hele tiden. Et par ganger i uken blir den så sterk at jeg nesten ikke klarer å holde det tilbake. Tror frykten for at folk skal se det på meg, se arrene er sterkere enn trangen de fleste gangene.

ts

Anonymous poster hash: 23d9b...6e2

Hvorfor er du redd for det om du forteller hele historien? Endret 10. september 2015 av Maleficenta

[AnonymBruker]

Hvorfor er du redd for det om du forteller hele historien?

For man forbinder selvskading med å utsette seg selv for fare. 

Er redd for at psykologen skal tvangsinnlegge meg i frykt for at jeg skal ta mitt eget liv, eller skade meg skikkelig ille. 

 

Det å si "Jeg er selvskader, men jeg skader meg ikke". Høres ut som en dårlig løgn. 

 

ts

Anonymous poster hash: 23d9b...6e2

[Maleficenta]

For man forbinder selvskading med å utsette seg selv for fare.

Er redd for at psykologen skal tvangsinnlegge meg i frykt for at jeg skal ta mitt eget liv, eller skade meg skikkelig ille.

Det å si "Jeg er selvskader, men jeg skader meg ikke". Høres ut som en dårlig løgn.

ts

Anonymous poster hash: 23d9b...6e2

Det skal vel mere til for å tvangsinnlegge deg. Oppfører du deg rolig og fattet og du ikke oppfører deg som en suicidal gærning der og da når du snakker med han så tviler jeg nå sterkt på at du blir tvangsinnlagt..

[AnonymBruker]

Det skal vel mere til for å tvangsinnlegge deg. Oppfører du deg rolig og fattet og du ikke oppfører deg som en suicidal gærning der og da når du snakker med han så tviler jeg nå sterkt på at du blir tvangsinnlagt..

men har jeg en grunn til å nevne det? Er det vanlig å føle det slik og ha en slik trang? 

Er jo ikke en selvskader, selv om at jeg har en trang til å gjøre det...

 

ts

Anonymous poster hash: 23d9b...6e2

[Maleficenta]

men har jeg en grunn til å nevne det? Er det vanlig å føle det slik og ha en slik trang?

Er jo ikke en selvskader, selv om at jeg har en trang til å gjøre det...

ts

Anonymous poster hash: 23d9b...6e2

Jeg tror ikke det er så vanlig å kjenne slik trang..

Eller kan være vanlig på den måten at mange sliter med det samme. Men normalt vil jeg ikke si det er

Endret 10. september 2015 av Maleficenta

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er så vanlig å kjenne slik trang..

Eller kan være vanlig på den måten at mange sliter med det samme. Men normalt vil jeg ikke si det er

Er så vanskelig. For selv om at det er slitsomt, så vet jeg ikke om det er noe å gjøre med det.

 

ts

Anonymous poster hash: 23d9b...6e2

[AnonymBruker]

Hei kjære deg. Du er en selvskader; man kan skade seg selv uten å kutte seg, og å ha behovet for å skade er nok til å si at du er en selvskader. Jeg har ikke ett eneste arr, men jeg har slått megselv med hårbørsten f.eks. så hardt at jeg får blåmerker, og jeg har trangen veldig ofte nå, selv om det er over ett år siden jeg faktisk skadet meg selv. 

 

Psykologen din kommer IKKE til å tvangsinnlegge deg, det kan jeg love deg, jeg er så sikker på det at jeg vil vedde leiligheten min på det. Jeg har mange år i psykiatrien, bl.a. i gruppetimer hvor jeg har møtt mange andre pasienter. De eneste gangene det har vært snakk om tvangsinnleggelse har vært når folk har vært helt ute av kontroll. En person som ringte DPS og sa h*n ikke kom den dagen, fordi h*n kunne ikke ta på seg bukser fordi de blødde så mye. Folk fra DPS dro hjem til h*n og h*n hadde kuttet seg opp så kraftig på beina at det var mer sår enn hud. H*n ble tvangsinnlagt fordi h*n var på et sted hvor h*n ikke innså at han trengte hjelp DER OG DA, men i ettertid sa h*n at han var veldig takknemlig for det. Det skal ekstremt mye til for å bli tvangsinnlagt, det skal være fare for ditt eget liv eller andres. "Lett til moderat" selvskading fører ikke til tvangsinnleggelse, og tanker om det fører hvertfall ikke til det. For å gi et annet eksempel: En venninne av meg kuttet seg så kraftig over armen at kjæresten hennes ringte ambulanse, hun var bevisstløs når hun kom på legevakta og ble sydd rundt 30 sting tilsammen (flere kutt). Hun kom ikke inn på DPS engang, fordi hun hadde ikke prøvd å ta livet sitt, det var et uhell at det ble så ille... Så, det skal ordentlig kraftig kost til.

 

Du må fortelle psykologen din, fordi han er der for å hjelpe deg. Han er på din side! Han vil jo at du skal bli frisk, eller hvertfall bedre, det er jo det hele jobben hans er. Psykologen din kan hjelpe deg med å finne ut hvorfor trangen kommer, hva du skal gjøre når den kommer, og hvordan du håndterer det etterpå. Det funker, faktisk. Det går veldig lang tid mellom hver gang behovet kommer for meg nå.

 

Selvskading er et symptom på noe, på lik linje som feber. Og psykologen din må vite om det for å kunne gi best mest mulig riktig behandling

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a7d04...770

[AnonymBruker]

Du driver med selvskading.

Selvskadingsatferd fører sjelden til tvangsinnleggelse eller innleggelse generelt. Fortell din behandler dette. Det er nyttig informasjon for behandler, og det er nødvendig at behandler vet det slik at du får riktig hjelp.

Anonymous poster hash: be5de...13f

[AnonymBruker]

 

Hei kjære deg. Du er en selvskader; man kan skade seg selv uten å kutte seg, og å ha behovet for å skade er nok til å si at du er en selvskader. Jeg har ikke ett eneste arr, men jeg har slått megselv med hårbørsten f.eks. så hardt at jeg får blåmerker, og jeg har trangen veldig ofte nå, selv om det er over ett år siden jeg faktisk skadet meg selv. 

 

(kutt.. no pun inteded)

 

Selvskading er et symptom på noe, på lik linje som feber. Og psykologen din må vite om det for å kunne gi best mest mulig riktig behandling

 

Anonymous poster hash: a7d04...770

 

Takk for et langt og detaljrikt svar. 

 

Har slitt med dette i mange år, er jeg en selvskader eller er jeg ikke. Føler det å kalle meg selv det, er en fornærmelse mot de som har mange, synlige arr og som tydelig sliter. 

Angsten og depresjonen som er jeg får behandling for, har jo mye å si på trangen også. Jo lengre ned psykisk jeg er, jo sterkere er trangen. 

De fleste små arrene jeg hadde har jeg nå tatovert over. Den andre armen vil jeg ha en tatovering på også. Men tørr ikke, for jeg vil ikke kutte over en tatovering, så vil ta den når jeg er 110% sikker på at jeg aldri kommer til å miste kontroll og kutte akkurat der igjen. 

Har noen på brystet, magen og lårene også. 

Men heldigvis så vises de ikke så godt. 

 

Kom på en ting til, brukte å bite meg i fingeren før. Når trangen ble sterk mens jeg var på skolen f.eks. Brukte også å stikke en passer eller knekke av en bit av en pen og stikke den langt inni armen. Det var da det var skikkelig ille og jeg mistet kontroll over trangen. Det å bite på fingeren var min måte å kontrollere det på, og det å få neglene så langt inni huden jeg klarte. 

 

Det er så vanskelig! Er jeg eller er jeg ikke. 

Føler jeg har god kontroll og det er ingen reel fare. Så lenge jeg fortsetter med å bli friskere og sterkere psykisk. Er redd for at psykologen skal få helt panikk og tenke det verste. For jeg er jo ikke en selvskader, På en måte. Jeg har jo kontroll! Så fremt jeg ikke mister kontrollen da  som skjer i tunge tider og svært, svært sjeldent. 

Er så redd for at psykologen skal tenke det verste om meg. At han ikke tror meg når jeg sier jeg har kontroll, og at selv om at det er der så går det bra. 

 

ts

Anonymous poster hash: 23d9b...6e2

[Auri]

Som sagt, psykologen sin jobb er å hjelpe deg, og han hjelper deg ved å tro på deg Han kommer til å spørre deg spørsmål om hvordan du skader deg, hvor lenge det har pågått, hvor ofte, hvor ofte trangen kommer men du ikke gjør noe med det, og ikke minst: Hva som skjer før som gjør at behovet kommer. Det henger sammen med angst og depresjon, det er et symptom på det, og han må vite det for å vite hvordan han kan hjelpe deg best mulig

 

Jeg tror du også får det lettere med deg selv om du innrømmer, ovenfor deg selv og psykologen, at JA du er en selvskader, men du har det mye under kontroll. Og det er kjempebra! Utrolig kreds at du greier å kontrollere deg mesteparten av tida, det er det mange som aldri får til. Vær stolt av deg selv for det!

 

Det er ingen skam i å være selvskader. Det er en symptom på en sykdom du har. Du blir vel ikke skamfull for at du kaster opp når du har omgangssyken, dette er akkurat det samme.

 

 

Og PS, om du ikke greier å tro helt på noe annet... Så husk at det koster DPS masse penger å ha folk innlagt, så de vil helst ha så få inne som mulig, og leter hvertfall ikke etter grunner til å ha folk der

[Auri]

Heh ops, ikke anynom lenger XD jaja.

[AnonymBruker]

Som sagt, psykologen sin jobb er å hjelpe deg, og han hjelper deg ved å tro på deg Han kommer til å spørre deg spørsmål om hvordan du skader deg, hvor lenge det har pågått, hvor ofte, hvor ofte trangen kommer men du ikke gjør noe med det, og ikke minst: Hva som skjer før som gjør at behovet kommer. Det henger sammen med angst og depresjon, det er et symptom på det, og han må vite det for å vite hvordan han kan hjelpe deg best mulig

 

Jeg tror du også får det lettere med deg selv om du innrømmer, ovenfor deg selv og psykologen, at JA du er en selvskader, men du har det mye under kontroll. Og det er kjempebra! Utrolig kreds at du greier å kontrollere deg mesteparten av tida, det er det mange som aldri får til. Vær stolt av deg selv for det!

 

Det er ingen skam i å være selvskader. Det er en symptom på en sykdom du har. Du blir vel ikke skamfull for at du kaster opp når du har omgangssyken, dette er akkurat det samme.

 

 

Og PS, om du ikke greier å tro helt på noe annet... Så husk at det koster DPS masse penger å ha folk innlagt, så de vil helst ha så få inne som mulig, og leter hvertfall ikke etter grunner til å ha folk der

Har time neste mandag, og har fått en "hjemmelekse" om å finne noe jeg trenger å ta opp med han. 

Kanskje han kan hjelpe meg med å finne en metode slike at jeg ikke mister kontrollen? Vet ikke om det er mulig en gang.

 

4 sovetabletter og litt vodka funker fjell når trangen blir så stor at jeg ikke klarer å fokusere på noe annet. Men det er en nød-manøver som jeg kun brukte da jeg var langt, langt nede for litt over et år siden. Nå er en gå tur, telefon til venner eller mamma, se en film eller strikke nok dersom trangen blir alt for stor. 

Men det er slitsomt å må jobbe imot trangen hele tiden. Jeg må passe på at jeg ikke faller for langt ned og mister kontrollen, for da blir alt helt svart og jeg våkner opp timer senere med nye kutt. Alkohol må jeg holde meg langt unna, for da kan jeg lett miste kontrollen. Kan kun drikke hvis jeg har en god periode, med tanke på angsten, depresjonen og meg selv. Selv da er jeg redd for å drikke for mye, så et par glass vin er alt jeg tørr å drikke, elsker vodka men det har jeg ikke turt å drikke på to år. 

 

Husker svært lite av hva som skjedde og hvordan jeg mistet kontrollen når alt svartner. Vil så gjerne ha nok kontroll til å unngå slike episoder. Selv om at det er sjeldnere og sjeldnere. Så lenge jeg ikke faller for langt ned i depresjonen og har god kontroll over angsten og livet generelt så går det greit.   

Kanskje psykologen kan hjelpe? Vet som sagt ikke om det er mulig en gang. 

 

ts

 

Anonymous poster hash: 23d9b...6e2

[AnonymBruker]

Tråden er dessverre rapportert da det ikke er lov å diskutere selvskading her inne.

Anonymous poster hash: 5d2d3...ddd

[Auri]

Du er godt på vei med å finne måter å håndtere det på, men jeg er veldig sikker på at psykologen din kan hjelpe deg enda mer på vei, ved å oppdage hvorfor det kommer, og gi deg mentale øvelser for å roe ned behovet slik at det ikke blir så slitsomt å holde det unna Er veldig bra du ikke roer det med alkohol og medisiner fortsatt, det er bare å utsette problemet. Stolt av deg!

 

Jeg synes absolutt du skal ta det opp med han på mandag. Forklar også gjerne at du har vært engstelig for å ta det opp fordi du har vært redd han skal oppfatte deg som ute av kontroll.

 

Du er veldig godt på vei til å kunne bli frisk, jeg ser masse positive tegn her, du er på helt riktig vei!

 

 

 

Tråden er dessverre rapportert da det ikke er lov å diskutere selvskading her inne.

Anonymous poster hash: 5d2d3...ddd

 

 

Hvor står det? Jeg sjekker retningslinjene for kropp og helse-forumet og der stod det ingenting om selvskading.

[AnonymBruker]

 

For man forbinder selvskading med å utsette seg selv for fare. 

Er redd for at psykologen skal tvangsinnlegge meg i frykt for at jeg skal ta mitt eget liv, eller skade meg skikkelig ille. 

 

Det å si "Jeg er selvskader, men jeg skader meg ikke". Høres ut som en dårlig løgn. 

 

ts

Anonymous poster hash: 23d9b...6e2

 

 

Psykologen vet godt hva selvskading er! Derfor kommer han ikke til å tro noe sånt. Bare si det som det er, alt sammen. Da kan du få bedre hjelp og kanskje også føle deg bedre.

Anonymous poster hash: d437a...081

[Anglofil]

Kjære Trådstarter

Jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få.

 

Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og netttjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

 

Det skal også være et psykiatritilbud i alle landets kommuner. Hvis du ringer din kommunes servicetorg eller ser på hjemmesiden til hjemkommunen din, skal du finne info om dette. Her skal man kunne få noen å snakke med og hjelp videre.

Lykke til!

Yvonne (mod)