Jeg er redd for utviklingen til samfunnet

[AnonymBruker]

Jeg har barn, og kjenner jeg er livredd for hva de skal vokse opp til. Hva etterlater vi dem? Jeg føler ikke politikerne og de som styrer landet har et snev av kontroll, absolutt alt de foretar seg handler om å "se bra ut".. Angst her jeg sitter og ser for meg Norges og våre barns fremtid!

Er det flere der ute som kjenner på frykten for fremtiden?

Anonymous poster hash: e9e79...6af

[AnonymBruker]

Se denne korte videoen, den beroliget meg!:

http://www.nrk.no/verden/_-man-kan-ikke-hore-pa-media-hvis-man-vil-forsta-verden-1.12534430

 

Anonymous poster hash: 26512...d89

[Druid]

Da jeg vokste opp på slutten av 70, begynnelsen av 80-tallet, hadde jeg angst. Det virket så usannsynlig at den globale situasjonen skulle stabilisere seg, og spørsmålet om matkapsiteten var mere kritisk.

Nå virker alt mye mer positivt tross alt. Selv om vi er garantert klimakatastrofe, overbefolknings kollaps og tilhørende konflikter, er det i større grad håp. Selv om det er ett håp som stiger ut av en kynisk betraktning av hvilke egenskaper som kreves for å overleve fremtiden.

[AnonymBruker]

Ja, jeg er bekymret for fremtiden. På den ene siden tenker jeg på klimakrisen, kaos i Midtøsten (som vi ikke kommer unna). På den andre siden er jeg bekymret for materialismen og presset dagens unge blir utsatt for. Jeg vurderer å velge vekk barn pga bekymringene mine for fremtiden

Anonymous poster hash: e45fe...408

[AnonymBruker]

Jeg er også bekymret. Tenker på arbeidsledighet, velferdsgoder vi har nå som vi ikke vil klare å opprettholde fremover. Bor i by nå, tenker ofte på at vi burde bodd på et mindre sted, mer landlig, hvor livet er mer jordnært, mindre sjanse for terrorangrep, færre innbrudd i bolighus etc. Men man kan jo uansett ikke kontrollere hvor barna evt vil studere, jobbe eller flytte når de vokser opp, så man er avhengig av at samfunnet fungerer, også i fremtiden...

Anonymous poster hash: 70db3...ea5

[AnonymBruker]

Det jeg er mest bekymret for, er hvor utrolig slemme barn kan være. Og all den mobbingen som skjer, og mye av det skjult, så mobberne slipper unna.

 

Men ellers tenker jeg at det går bra. Jeg har fast jobb, eier bolig, og har etter hvert tenkt å kjøpe en bolig som skal brukes til utleie. Så skulle barna mine slite med å få arbeid, så kan de alltids få bo hjemme, og bli forsørget av meg. Men nå er barna smarte, og jeg regner med at begge skaffer seg utdannelse. Får bare håpe de er smarte i valget av utdannelse.

Og den dagen jeg blir gammel, så har jeg verdien av 2 boliger, om pensjonen min skulle bli ekstremt lav. Jeg har vel ingen planer om å ende på sykehjem. Ser hvordan det er der nå, og vil ikke vite noe om hvordan det er der når jeg blir gammel. Da kommer jeg nok heller til å ta livet mitt.

Anonymous poster hash: 5a6b7...f38

[AnonymBruker]

 

Ja, jeg er bekymret for fremtiden. På den ene siden tenker jeg på klimakrisen, kaos i Midtøsten (som vi ikke kommer unna). På den andre siden er jeg bekymret for materialismen og presset dagens unge blir utsatt for. Jeg vurderer å velge vekk barn pga bekymringene mine for fremtiden

Anonymous poster hash: e45fe...408

 

Det er jeg spesielt enig i. og pga sosiale medier osv er det så trykt oppi ansiktet på barna hele tiden.voksne og for såvidt.

Anonymous poster hash: 7d6f4...464

[AnonymBruker]

Ser igrunn kun hvor viktig det er å være gode foreldre jeg...

Få barna igjennom skolen og gi dem gode utdannelser i tilfelle landsøkonomien går rett på ræva. Holdninger etikk og lignende begynner man med fra barnet er noen mnd.

 

Forsvinner nav så er det greit at alle barna mine har råd til å bo for seg selv.

Anonymous poster hash: 656fb...15c

[AnonymBruker]

Er glad alle mine barn har fått seg faste jobber. Og forsvinner Nav vil jeg leie ut huset og flytte i campingvogn.Jeg er delvis ufør men har heldigvis en liten deltidsjobb.

Jeg har også jord hvor jeg kan dyrke og jeg ville nok anskaffet meg noen høns.

Anonymous poster hash: 34904...db6

[AnonymBruker]

Ja, jeg bekymrer meg for fremtiden. Bekymringene er en av grunnene til at jeg har valgt å ikke få barn. Jeg eier ikke egen bolig (lenger), og det bekymrer meg veldig. Usikkerhet når det gjelder hvor man bor, og hvor lenge man er prisgitt å bo i en annens bolig, er grusom. Jeg sparer brutalt mye av det lille jeg får inn for å kanskje ha mulighet til å kjøpe et eget sted å bo en dag. Standard, størrelse og beliggenhet helt uten betydning.

 

Jeg er bekymret for at staten gir flere insentiver til private utleiere når det gjelder å huse flyktninger for eksempel, slik at jeg blir kastet ut av leiligheten jeg bor i akkurat nå. Jeg er redd for å miste deltidsjobben på grunn av økt arbeidsledighet og stadig flere nedskjæringer.

 

Klimaet er en annen bekymring, men jeg håper jeg dør før det virkelig går til helvete.

Anonymous poster hash: 836ec...a9f