Ulveedderkopp Skrevet 2. september 2015 #141 Del Skrevet 2. september 2015 Nei. Vil ikke ha barn selv, og synes det er trist når unge folk får unger, men det er fordi det i mitt hode er noe av det verste som kunne skjedd meg. Men jeg synes ikke synd på de. Å "føre genene videre" er et dårlig "argument" mot de som ikke vil ha barn. Det er ikke jeg som har lagd genene mine, så jeg føler ikke noe tap av at akkurat mine forsvinner. 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
skreppamedleppa Skrevet 2. september 2015 #142 Del Skrevet 2. september 2015 (endret) Eg har ikkje noko anna å seia enn at me som ikkje kan tenka oss eit liv uten barn, tenker totalt annleis enn dåke som er frivillig barnlause. Mitt livs verste mareritt hadde vore å forblitt barnlaus heile mitt liv - og som du seier, det motsatte er tilfelle for deg. Me vil nok aldri klara å forstå kvarandre nei, når me lever så totalt ulike liv, og har heilt motsatte tankar om kva som er meininga med livet. Men respektera kvarandre og godta at me tenker og føler ulikt, ja det bør me jo kunne klara! Ja det er rart å tenke på hvor ulike vi er- mitt drømmeliv og lykke er din ulykke og omvendt. Og jeg tror nok denne følelsen er like sterk hos oss begge, derfor blir det så sært og kanskje noe arrogant når noen synes synd i meg fordi jeg lever drømmelivet mitt. Like sært som at jeg skulle vært full av sympati for deg for at du har barn. Altså, jeg hadde synes synd i meg om jeg hadde fått barn, slik du kanskje hadde synes synd i deg om du ikke fikk barn, fordi livene våre ikke ble slik vi ønsket og ville det, men så lenge det ikke er mitt liv så respekterer jeg at folk er forskjellig fra meg selv. og jeg tror og opplever det motsatt irl også, men innimellom skyter folk litt fra hofta på nett og i media og det oppleves i grunn bare utrolig rart. Rart at denne tråden fortrinnsvis er om kvinner og ikke menn som andre har sagt Rart at folk mener mitt drømmeliv er tomt fordi jeg ikke lever mitt mareritt Rart at jeg skal bli fortalt at jeg kommer til å angre på valget mitt (i alle fall at det er stor sannsynlighet for det) Rart at en kvinnes verdi fremdeles måles i forhold til livmoren Rart at fordi jeg vier mitt liv til dyr, til frivillighet, til venner, osv og ikke til et enkelt individ som i tillegg er laget av meg selv med mine gener- en liten mini meg så er det jeg som er og blir stemplet som egoistisk Rart at det er synd i meg Rart... og noe sært, og en smule arrogant som sagt. Endret 2. september 2015 av skreppamedleppa 7 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Balian de Ibelin Skrevet 2. september 2015 #143 Del Skrevet 2. september 2015 Fornuftige kvinner er hva jeg kaller dem. 3 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Mirabella76 Skrevet 2. september 2015 #144 Del Skrevet 2. september 2015 (endret) Ja det er rart å tenke på hvor ulike vi er- mitt drømmeliv og lykke er din ulykke og omvendt. Og jeg tror nok denne følelsen er like sterk hos oss begge, derfor blir det så sært og kanskje noe arrogant når noen synes synd i meg fordi jeg lever drømmelivet mitt. Like sært som at jeg skulle vært full av sympati for deg for at du har barn. Altså, jeg hadde synes synd i meg om jeg hadde fått barn, slik du kanskje hadde synes synd i deg om du ikke fikk barn, fordi livene våre ikke ble slik vi ønsket og ville det, men så lenge det ikke er mitt liv så respekterer jeg at folk er forskjellig fra meg selv. og jeg tror og opplever det motsatt irl også, men innimellom skyter folk litt fra hofta på nett og i media og det oppleves i grunn bare utrolig rart. Rart at denne tråden fortrinnsvis er om kvinner og ikke menn som andre har sagt Rart at folk mener mitt drømmeliv er tomt fordi jeg ikke lever mitt mareritt Rart at jeg skal bli fortalt at jeg kommer til å angre på valget mitt (i alle fall at det er stor sannsynlighet for det) Rart at en kvinnes verdi fremdeles måles i forhold til livmoren Rart at fordi jeg vier mitt liv til dyr, til frivillighet, til venner, osv og ikke til et enkelt individ så er jeg egoistisk Rart at det er synd i meg Rart... og noe sært, og en smule arrogant som sagt.Ja, rart å tenka på at det som er mitt drømmeliv, kan vera ein annan person sitt verste mareritt - og omvendt! Egentlig litt rart at folk kan vera så totalt forskjellige. Du nevner at du er glad i dyr. Og akkurat det er noko eg har lagt merke til. At personar som ikkje likar barn, ofte er veldig glade i dyr. Kva er grunnen til det egentlig? Ein må jo vera litt omsorgsfull då iallfall, når ein klarar å bli glad i og visa omsorg for dyr? Det som er litt rart, er at eg elskar barn, og ser på meg sjølv som ein omsorgsfull person. Men eg er ikkje glad i dyr, og har aldri vore det. Og det er ikkje det at eg ikkje er vant med dyr, for me hadde alltid dyr så lenge eg budde heime hos foreldra mine. Eg elskar å sjå på dyreungar som springer rundt og leikar, dei er kjempesøte. Og eg synst også det er fascinerande å sjå på alle slags små og store dyr, men på avstand. Eg føler absolutt ikkje for å ta på og kosa med dyr. Det følest rett og slett litt ubehagelig. Eg synst ikkje dyrepels luktar godt, og eg likar ikkje katte-/hundehår o.l. overalt, hos folk som har dyr inne. Og dyr som tissar og bæsjar alle veiar. Eller ein våt hund som kjem inn i huset og ristar seg så vatnet sprutar overalt. Og verst av alt, ein stor hund som hoppar oppå deg med frambeina, og prøver å sleika deg i fjeset Hjelp! Då får eg fullstendig angst. Hugsar fortsatt ein episode då eg var liten. Var ute og leika, og plutselig kom ein svær hund og hoppa opp på meg så eg datt i bakken, og hunden stod over meg mens eg låg på bakken og skreik. Sidan den dagen har eg vore livredd for hundar. Eg nektar å gå på besøk til folk som har dyr som for eksempel slangar eller rotter/mus, for eg synst dei er så ekle. Eg grøssar berre eg tenker på det. Likevel, eg har tenkt på ein ting. Viss eg mot min vilje var nødt til å ta imot eit dyr, for eksempel ein hund. Hadde eg blitt glad i hunden då? Ja, eg trur faktisk det. For eg bryr meg jo om dyr, det er berre det at eg ikkje likar å vera for nær innpå dei. Men det hadde kanskje vore litt synd på hunden likevel, sidan den hadde fått for lite kos av meg? Og kva med dåke barnlause. Viss du som er barnlaus av ein eller annan grunn var nødt til å ta imot eit barn, mot din vilje. Ville du ha blitt glad i barnet då? Ja, det trur og håpar eg at du hadde blitt, sjølv om du i utgangspunktet ikkje hadde ønska deg barn. For frivillige barnlause må jo ha evne til omsorg for andre, når så mange av dåke klarar å visa omsorg for dyr? Er det ofte sånn at dei som er veldig glade i ungar ofte ikkje likar dyr, og omvendt? Eller er det flest som likar begge delar, altså både barn og dyr? Eller ingen av delane? Endret 2. september 2015 av Mirabella76 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
wintergirl Skrevet 2. september 2015 #145 Del Skrevet 2. september 2015 Ja, rart å tenka på at det som er mitt drømmeliv, kan vera ein annan person sitt verste mareritt - og omvendt! Egentlig litt rart at folk kan vera så totalt forskjellige. Du nevner at du er glad i dyr. Og akkurat det er noko eg har lagt merke til. At personar som ikkje likar barn, ofte er veldig glade i dyr. Kva er grunnen til det egentlig? Ein må jo vera litt omsorgsfull då iallfall, når ein klarar å bli glad i og visa omsorg for dyr? Det som er litt rart, er at eg elskar barn, og ser på meg sjølv som ein omsorgsfull person. Men eg er ikkje glad i dyr, og har aldri vore det. Og det er ikkje det at eg ikkje er vant med dyr, for me hadde alltid dyr så lenge eg budde heime hos foreldra mine. Eg elskar å sjå på dyreungar som springer rundt og leikar, dei er kjempesøte. Og eg synst også det er fascinerande å sjå på alle slags små og store dyr, men på avstand. Eg føler absolutt ikkje for å ta på og kosa med dyr. Det følest rett og slett litt ubehagelig. Eg synst ikkje dyrepels luktar godt, og eg likar ikkje katte-/hundehår o.l. overalt, hos folk som har dyr inne. Og dyr som tissar og bæsjar alle veier. Eller ein våt hund som kjem inn i huset og ristar seg så vatnet sprutar. Og verst av alt, ein stor hund som hopper oppå deg med frambringe, og prøver å sleika deg i fjeset Hjelp! Då får eg fullstendig angst. Hugsar fortsatt dåke var liten. Var ute og leika, og plutselig kom ein svær hund og hoppa opp på meg så eg datt i bakken, og hunden stod over meg mens eg låg på bakken og skreik. Sidan den dagen har eg vore livredd for hundar. Eg nektar å gå på besøk til folk som har dyr som for eksempel slangar eller rotter/mus, for eg synst dei er såg ekle. Eg grøsser berre eg tenker på det. Likevel, eg har tenkt på ein ting. Viss eg mot min vilje var nødt til å ta imot eit dyr, mot min vilje, for eksempel ein hund. Hadde eg blitt glad i hunden då? Ja, eg trur faktisk det. For eg bryr meg jo om dyr, det er berre det at eg ikkje likar å vera for nær innpå dei. Men det hadde kanskje vore litt synd på hunden likevel, sidan den hadde fått for lite kos av meg? Og kva med dåke barnlause. Viss du som er barnlaus av ein eller annan grunn var nødt til å ta imot eit barn, mot din vilje. Ville du ha blitt glad i barnet då? Ja, det trur og håpar eg at du hadde blitt, sjølv om du i utgangspunktet ikkje hadde ønska deg barn. For frivillige barnlause må jo ha evne til omsorg forandre, norsk mange av dåke viser omsorg for dyr? Er det ofte sånn at dei som er veldig glade i ungar ofte ikkje likar dyr, og motsatt? Eller er det flest som likar begge delar, altså både barn og dyr? Eller ingen av delane? Det der er så individuelt. Nå er ikke dette innlegget til meg, men svarer for det:) Mange med barn som elsker dyr, virkelig elsker dyr. Har ikke barn selv, vet ikke om jeg får heller og det er ikke så farlig for meg. Men jeg også elsker dyr, jeg er ikke sånn veldig barnemennseke som elsker å finne på ting med dem, men vil alikavel si at jeg er veldig glad i barn. Hater å se barn som lider, mer enn å se voksne lide. Små og hjelpesløse som de er så vekker de morsinstinktet rett som det er. Mange dyreelskere er også generelt omsorgsfulle mot mennesker. Så tror ikke det er noe enten eller. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
sportsidiot Skrevet 2. september 2015 #146 Del Skrevet 2. september 2015 Selvfølgelig ikke. Kan tenke meg at de eneste som gjør det er personer som ikke er fornøyde med sitt eget liv. //Sportsidiot Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 2. september 2015 #147 Del Skrevet 2. september 2015 Ja, rart å tenka på at det som er mitt drømmeliv, kan vera ein annan person sitt verste mareritt - og omvendt! Egentlig litt rart at folk kan vera så totalt forskjellige. Du nevner at du er glad i dyr. Og akkurat det er noko eg har lagt merke til. At personar som ikkje likar barn, ofte er veldig glade i dyr. Kva er grunnen til det egentlig? Ein må jo vera litt omsorgsfull då iallfall, når ein klarar å bli glad i og visa omsorg for dyr? Det som er litt rart, er at eg elskar barn, og ser på meg sjølv som ein omsorgsfull person. Men eg er ikkje glad i dyr, og har aldri vore det. Og det er ikkje det at eg ikkje er vant med dyr, for me hadde alltid dyr så lenge eg budde heime hos foreldra mine. Eg elskar å sjå på dyreungar som springer rundt og leikar, dei er kjempesøte. Og eg synst også det er fascinerande å sjå på alle slags små og store dyr, men på avstand. Eg føler absolutt ikkje for å ta på og kosa med dyr. Det følest rett og slett litt ubehagelig. Eg synst ikkje dyrepels luktar godt, og eg likar ikkje katte-/hundehår o.l. overalt, hos folk som har dyr inne. Og dyr som tissar og bæsjar alle veiar. Eller ein våt hund som kjem inn i huset og ristar seg så vatnet sprutar overalt. Og verst av alt, ein stor hund som hoppar oppå deg med frambeina, og prøver å sleika deg i fjeset Hjelp! Då får eg fullstendig angst. Hugsar fortsatt ein episode då eg var liten. Var ute og leika, og plutselig kom ein svær hund og hoppa opp på meg så eg datt i bakken, og hunden stod over meg mens eg låg på bakken og skreik. Sidan den dagen har eg vore livredd for hundar. Eg nektar å gå på besøk til folk som har dyr som for eksempel slangar eller rotter/mus, for eg synst dei er så ekle. Eg grøsser berre eg tenker på det. Likevel, eg har tenkt på ein ting. Viss eg mot min vilje var nødt til å ta imot eit dyr, mot min vilje, for eksempel ein hund. Hadde eg blitt glad i hunden då? Ja, eg trur faktisk det. For eg bryr meg jo om dyr, det er berre det at eg ikkje likar å vera for nær innpå dei. Men det hadde kanskje vore litt synd på hunden likevel, sidan den hadde fått for lite kos av meg? Og kva med dåke barnlause. Viss du som er barnlaus av ein eller annan grunn var nødt til å ta imot eit barn, mot din vilje. Ville du ha blitt glad i barnet då? Ja, det trur og håpar eg at du hadde blitt, sjølv om du i utgangspunktet ikkje hadde ønska deg barn. For frivillige barnlause må jo ha evne til omsorg forandre, norsk mange av dåke viser omsorg for dyr? Er det ofte sånn at dei som er veldig glade i ungar ofte ikkje likar dyr, og motsatt? Eller er det flest som likar begge delar, altså både barn og dyr? Eller ingen av delane? Man kan altså like barn, selv om man ikke vil ha egne. Selv har jeg tantebarn og stebarn jeg er glad i, men har aldri kjent at egne barn er noe for meg. Ikke dyr heller, selv om jeg med glede passer noen små, søte hunder når eier har behov. Folk som velger barnefri en individer, ikke en ensartet gruppe, på samme måte du ikke er lik andre mødre selv om du har født barn.Anonymous poster hash: e8730...d35 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest imperio Skrevet 2. september 2015 #148 Del Skrevet 2. september 2015 Nei ser ikke ned på de. Nå har ikke jeg barn da, men jeg har alltid ønsket meg barn. Har alltid vist at jeg en dag skal bli mamma, for det er noe jeg virkelig ønsker. Dersom noen ikke ønsker barn, så er det jo opp til dem. Verden går ikke under fordi noen ikke ønsker seg barn, de kan ha et like fint og innholdsrikt liv som de med barn. Forstår ikke hvordan folk kan se ned på de som ikke ønsker seg barn... Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
skreppamedleppa Skrevet 2. september 2015 #149 Del Skrevet 2. september 2015 (endret) Ja, rart å tenka på at det som er mitt drømmeliv, kan vera ein annan person sitt verste mareritt - og omvendt! Egentlig litt rart at folk kan vera så totalt forskjellige. Du nevner at du er glad i dyr. Og akkurat det er noko eg har lagt merke til. At personar som ikkje likar barn, ofte er veldig glade i dyr. Kva er grunnen til det egentlig? Ein må jo vera litt omsorgsfull då iallfall, når ein klarar å bli glad i og visa omsorg for dyr? Det som er litt rart, er at eg elskar barn, og ser på meg sjølv som ein omsorgsfull person. Men eg er ikkje glad i dyr, og har aldri vore det. Og det er ikkje det at eg ikkje er vant med dyr, for me hadde alltid dyr så lenge eg budde heime hos foreldra mine. Eg elskar å sjå på dyreungar som springer rundt og leikar, dei er kjempesøte. Og eg synst også det er fascinerande å sjå på alle slags små og store dyr, men på avstand. Eg føler absolutt ikkje for å ta på og kosa med dyr. Det følest rett og slett litt ubehagelig. Eg synst ikkje dyrepels luktar godt, og eg likar ikkje katte-/hundehår o.l. overalt, hos folk som har dyr inne. Og dyr som tissar og bæsjar alle veier. Eller ein våt hund som kjem inn i huset og ristar seg så vatnet sprutar. Og verst av alt, ein stor hund som hopper oppå deg med frambringe, og prøver å sleika deg i fjeset Hjelp! Då får eg fullstendig angst. Hugsar fortsatt dåke var liten. Var ute og leika, og plutselig kom ein svær hund og hoppa opp på meg så eg datt i bakken, og hunden stod over meg mens eg låg på bakken og skreik. Sidan den dagen har eg vore livredd for hundar. Eg nektar å gå på besøk til folk som har dyr som for eksempel slangar eller rotter/mus, for eg synst dei er såg ekle. Eg grøsser berre eg tenker på det. Likevel, eg har tenkt på ein ting. Viss eg mot min vilje var nødt til å ta imot eit dyr, mot min vilje, for eksempel ein hund. Hadde eg blitt glad i hunden då? Ja, eg trur faktisk det. For eg bryr meg jo om dyr, det er berre det at eg ikkje likar å vera for nær innpå dei. Men det hadde kanskje vore litt synd på hunden likevel, sidan den hadde fått for lite kos av meg? Og kva med dåke barnlause. Viss du som er barnlaus av ein eller annan grunn var nødt til å ta imot eit barn, mot din vilje. Ville du ha blitt glad i barnet då? Ja, det trur og håpar eg at du hadde blitt, sjølv om du i utgangspunktet ikkje hadde ønska deg barn. For frivillige barnlause må jo ha evne til omsorg forandre, norsk mange av dåke viser omsorg for dyr? Er det ofte sånn at dei som er veldig glade i ungar ofte ikkje likar dyr, og motsatt? Eller er det flest som likar begge delar, altså både barn og dyr? Eller ingen av delane? Jeg vet ikke om du har sett Grey's Anatomy,? Viss du ikke har det, sier dette deg ikke så mye, men jeg husker en episode hvor Meredith Grey har en samtale med bff Cristina Y. om viss Meredith dør om C.Y ønsker å overta omsorgen for datteren. Cristina Y(= meg) og sier nei, nei det kan hun ikke, hun kan være den kule tanten, hun kan ha ungen en helg, en uke, tja til og med en måned men aldri overta omsorgen for barnet, aldri være en mor, for noen, aldri utslette seg selv på den måten for noen, verken for en mann, for bestevenninnen, for andres meninger, ikke for noe eller noen vil hun være en mor. Akkurat sånn har jeg det og føler jeg det. Å få barn ville utslettet meg selv, det handler ikke om egoisme, det handler om å være en god omsorgsperson for et annet individ som er avhengig av deg, jeg tror ikke en kan være det viss en utsletter seg selv i den prosessen. Å være mor er annerledes enn å ha omsorg for barn, omsorg for andre, det er annerledes enn å føle urettferdighet på kroppen, å være omsorgsfull, empatisk, snill, god, rettferdig. Jeg kan føle dyp urettferdighet på barns vegne, på dyrs og gamles vegne, generelt sett på menneskers vegne jeg kan og er den kule tanten, jeg kan være alt dette. Men noe mor, noe omsorgsperson for et barn på heltid som jeg har og vil føle ansvar for hele livet mitt gjennom, nei, glem det! Fullstendig uaktuelt. Nå skal det sies at tanken på å overta et barn mot min vilje er så fremmed, så uvirkelig at det er enkelt å sitte på gjerde i en gitt situasjon og si sånn og slik ville jeg taklet det, men får jeg ansvar for et barn (sterkt ufrivillig) skulle jeg jo ha taklet det, på samme måte som jeg sikkert hadde taklet å bare spise makaroni for resten av livet mitt, viss du skjønner men hvor mye det hadde ødelagt meg og hvor mye barnet hadde merket at det egentlig ikke var ønsket det vet jeg ikke. Jeg er veldig glad i mine tantebarn (men merker at jeg har mer kontakt og ønsker mer kontakt med de etter hvert som de blir eldre, noe det også er blitt til), og de overnatter en helg og to hos meg i dann og vann, nå er de blitt så pass gamle at de er "voksne" men jeg ønsker ikke å ha de minste på 3-4 år på noe overnatting eller ha noe ansvar med de. Også er jeg meg, jeg er ikke "alle barnfrie", nett slik du ikke er "alle mødre", vi føler forskjellig, vi er forskjellig. Selv sitter jeg som telefonvakt på kirkens sos og tar imot nødsamtaler fra folk som ønsker å ta livet sitt, mennesker som er i dyp krise på mange forskjellige nivåer, jeg lever livet mitt ut i fra både hva som gir meg glede og jeg bruker tid og resurser på hva som kan gi andre mennesker glede. Å få barn og det å ikke få barn er like egosentrisk da vi velger livet vårt ut i fra egne ønsker og lyster. Jeg elsker dyr, det betyr ikke at alle barnfrie elsker dyr, eller at alle med barn ikke liker dyr, det tror jeg er helt individuelt . Endret 2. september 2015 av skreppamedleppa 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 3. september 2015 #150 Del Skrevet 3. september 2015 Da lurer jeg på, hvorfor mener du at ditt valg er bedre enn noen som velger å ikke få barn? Hva får deg til å sette deg på en høy hest og mene at du har det rette svaret? Du kan ikke vite hvordan livet ditt hadde blitt dersom du ikke hadde hatt barna dine. På samme måte som en barnløs kan ikke vite med sikkerhet hvordan livet hadde blitt med barn. Poenget her, er at de aller fleste av oss tar et valg om barn/ikke barn basert på hvordan vi selv ser for oss livet vårt og hva vi ønsker i vårt liv. Ergo innebærer det at man er nødt til å ta en sjanse, gjerne fler. Nettopp for å kunne finne den veien vi selv ønsker å gå. For mange, er ikke barn noe som blir sett på som en berikelse. Da velges barn bort til fordel for noe annet. Det omvendte blant de som ønsker barn. Vi velger jo enkelte ting i livet vårt basert på ønsker og forventninger, disse vil jo da differensiere avhengig av personen selv. Så igjen sprøs jeg deg, hvorfor mener du at ditt valg er bedre enn noen som har valgt annerledes enn deg?Ønsker bare å legge til at det finnes de mødre som angrer på barna sine forøvrig. Det snakkes bare ikke like høyt om. Det trenger du ikke legge til,jeg skrev jo allerede om det bare at de færreste angrer men det har du sikkert oversett da du skummet over teksten Anonymous poster hash: 612c9...cac Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 3. september 2015 #151 Del Skrevet 3. september 2015 Jeg tenker ikke så mye over det i hverdagen, men når jeg tenker på dem, så tenker jeg også det samme som deg. At de er litt selvopptatte og selvsentrerte. Tenker også på framtida, at vi ikke er nok folk i dette landet til å ta seg av barn i barnehage, unger på skolen, eldre osv. Det at vi får en masse flyktninger hit, hjelper ikke på det. Det blir ikke flere i jobb av at vi får flyktninger som er traumatiserte hit, og skal gå på trygd. Så det trengs flere for framtida her i landet, og det ser det ikke ut til at de bryr seg om. De tenker og lever kun her og nå, tenker jeg om de som ikke vil ha barn. Og de tenker ikke på at de bør bidra til samfunnet utover det å kun jobbe. Anonymous poster hash: df2b4...bf9 Ja, vi barnløse er nok fryktelig "selvopptatte" sammenlignet med mange av dere som velger å få barn. Det er fantastisk å se se hvordan noen av dere med barn blir selvrettferdige besserwissere som stiger opp på deres høye hest der dere skal dele deres høyverdige moral med resten av verden i dogmatisk klokketro på at nettopp deres valg er riktig, en tro som til og med hadde imponert enkelte radikale religiøse. Kyss meg et visst sted hvis du beskylder andre for å være selvsentrerte. Det er i hvert fall ikke meg som forventer å alltid få verden tilpasset til meg fordi jeg har fått barn. På jobb gjør jeg mitt og ennå litt til og har ikke luksusen av å få arbeidshverdagen tilpasset fordi jeg har barn som visse andre på jobb. Dere har også en rekke velferdsordninger som er ganske generøse sett opp mot resten av verden, så at dere bidrar så fryktelig mye av egen maskin og egen innsats tar jeg nok med en klype salt dessverre. Den dagen dere tar _hele_ ansvaret for barna selv og ikke lener dere på en velferdsstat så skal jeg ta det litt mer seriøst. Anonymous poster hash: b5aa8...ecf 9 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 3. september 2015 #152 Del Skrevet 3. september 2015 Nå blir jeg nysgjerrig. Få høre! Hvordan mener du basert på disse få svarene at jeg har en sneversynt oppfatting om hvordan man skal leve? Kjør på! Anonymous poster hash: ffb52...f52 Du skriver jo rett ut at du syntes synd på de som ikke har fattet samme valg i livet som deg med dette å få barn, så det er jo ikke akkurat noe som er veldig vanskelig å vise til. Snakk om å gå på limpinnen. Jeg ler. Anonymous poster hash: b5aa8...ecf 3 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 3. september 2015 #153 Del Skrevet 3. september 2015 Vi kan bli sliten vi også. Med bare jobb eller skole så har faktisk barnløse mulighet til å hente seg inn igjen på kveldstid og i helger. For eksempel legge seg i sofaen og se TV etter arbeidstid i fred og ro,og sove leenge i helgene. Masse tid for seg selv, kan spise når man vil, dusje lenge og så videre. Ser ikke helt hva som er slitsomt med det? Mulig at du føler deg "sliten", men det er i mye mindre grad i så fall.Anonymous poster hash: e9cdb...ef0 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 3. september 2015 #154 Del Skrevet 3. september 2015 Du skriver jo rett ut at du syntes synd på de som ikke har fattet samme valg i livet som deg med dette å få barn, så det er jo ikke akkurat noe som er veldig vanskelig å vise til. Snakk om å gå på limpinnen. Jeg ler. Anonymous poster hash: b5aa8...ecf Nope. Jeg har ikke skrevet en eneste ting om mine valg i livet, og jeg har konstatert flere ganger at jeg IKKE har et ønske om at andre skal ta samme valg i livet som meg. Det eneste jeg har sagt er at jeg synes det er trist når noen (igjen; jeg påstår ikke at dette gjelder deg) begrenser seg fra ting i livet på grunn av frykt. Anonymous poster hash: ffb52...f52 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 3. september 2015 #155 Del Skrevet 3. september 2015 Med bare jobb eller skole så har faktisk barnløse mulighet til å hente seg inn igjen på kveldstid og i helger. For eksempel legge seg i sofaen og se TV etter arbeidstid i fred og ro,og sove leenge i helgene. Masse tid for seg selv, kan spise når man vil, dusje lenge og så videre. Ser ikke helt hva som er slitsomt med det? Mulig at du føler deg "sliten", men det er i mye mindre grad i så fall.Anonymous poster hash: e9cdb...ef0 At man ikke har barn er ikke alltid ensbetydende med at man er fri for ansvar fra alt og ikke har noen omsorgsoppgaver. Jeg har en mor som er uhelbredelig syk.Jeg hjelper henne med ting som ærend,husarbeid,matlaging, klesvask osv flere ganger i uken.Dette er oppgaver kommunens hjemmehjelper og hjemmesykepleiere ikke har kapasitet til å gjøre.Hjemmehjelp kommer annenhver uke og hun vasker kun over større flater,dvs.gulvet i stua.og skifter sengetøy.Alt det andre må vi ordne selv og det faller på meg siden min bror har to barn å ta seg av. Jeg har forståelse for at det er slitsomt å ha barn,at dere ikke kan gjøre alt dere vil til enhver tid.Men tilværelsen blir ikke automatisk fri for plikter bare fordi man ikke har barn,og vi skal ha gjensidig respekt for hverandre. Anonymous poster hash: ea7bf...bd2 7 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 3. september 2015 #156 Del Skrevet 3. september 2015 At man ikke har barn er ikke alltid ensbetydende med at man er fri for ansvar fra alt og ikke har noen omsorgsoppgaver. Jeg har en mor som er uhelbredelig syk.Jeg hjelper henne med ting som ærend,husarbeid,matlaging, klesvask osv flere ganger i uken.Dette er oppgaver kommunens hjemmehjelper og hjemmesykepleiere ikke har kapasitet til å gjøre.Hjemmehjelp kommer annenhver uke og hun vasker kun over større flater,dvs.gulvet i stua.og skifter sengetøy.Alt det andre må vi ordne selv og det faller på meg siden min bror har to barn å ta seg av. Jeg har forståelse for at det er slitsomt å ha barn,at dere ikke kan gjøre alt dere vil til enhver tid.Men tilværelsen blir ikke automatisk fri for plikter bare fordi man ikke har barn,og vi skal ha gjensidig respekt for hverandre. Anonymous poster hash: ea7bf...bd2 Jeg pleiet også min mor før hun døde, i tillegg til at jeg hadde en 1 åring. Alt det som kan skje en barnløs i livet, kan også skje de med barn. Barna kommer i tillegg. Anonymous poster hash: ffb52...f52 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Jolene Skrevet 3. september 2015 #157 Del Skrevet 3. september 2015 Det trenger du ikke legge til,jeg skrev jo allerede om det bare at de færreste angrer men det har du sikkert oversett da du skummet over tekstenAnonymous poster hash: 612c9...cac Leste det du skrev og kommenterte utifra det. Du svarer jo ikke på det jeg spør deg om, så jeg gjentar spørsmålene jeg stilte deg: Da lurer jeg på, hvorfor mener du at ditt valg er bedre enn noen som velger å ikke få barn? Hva får deg til å sette deg på en høy hest og mene at du har det rette svaret? Så igjen sprøs jeg deg, hvorfor mener du at ditt valg er bedre enn noen som har valgt annerledes enn deg? 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Petra75 Skrevet 3. september 2015 #158 Del Skrevet 3. september 2015 Med bare jobb eller skole så har faktisk barnløse mulighet til å hente seg inn igjen på kveldstid og i helger. For eksempel legge seg i sofaen og se TV etter arbeidstid i fred og ro,og sove leenge i helgene. Masse tid for seg selv, kan spise når man vil, dusje lenge og så videre. Ser ikke helt hva som er slitsomt med det?Mulig at du føler deg "sliten", men det er i mye mindre grad i så fall.Anonymous poster hash: e9cdb...ef0 Men jøss. Hva vet du egentlig om det? Jeg har fått med meg at de med barn kan påberope seg mye rart, men eneretten på å være sliten - nei, den var ny. 10 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 3. september 2015 #159 Del Skrevet 3. september 2015 Men jøss. Hva vet du egentlig om det? Jeg har fått med meg at de med barn kan påberope seg mye rart, men eneretten på å være sliten - nei, den var ny. Ikke enerett, nei. Hvor fikk du de i fra? Men om du har i utgangspunktet (før speiselle forhold som f.eks pleie av syke foreldre el., som jeg tror alle har stor forståelse gir spesielle belastninger) en helt annen mulighet til å hente deg inn. Du har mulighet til egentid hver eneste dag. Noe som virker helt utopisk for en gjennomsnittlig småbarnsforeldre. Anonymous poster hash: ffb52...f52 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 3. september 2015 #160 Del Skrevet 3. september 2015 Med bare jobb eller skole så har faktisk barnløse mulighet til å hente seg inn igjen på kveldstid og i helger. For eksempel legge seg i sofaen og se TV etter arbeidstid i fred og ro,og sove leenge i helgene. Masse tid for seg selv, kan spise når man vil, dusje lenge og så videre. Ser ikke helt hva som er slitsomt med det? Mulig at du føler deg "sliten", men det er i mye mindre grad i så fall.Anonymous poster hash: e9cdb...ef0 Er disse tingene du ramser opp her, noe du har opplevd selv og savner veldig fra tiden da du ikke hadde barn, siden du uttaler deg så skråsikkert om hvordan andres liv uten barn arter seg? Det er jo ikke gitt at alle har et liv og jobb som er like lite slitsom du åpenbart tror. Selv er er jeg grunder med mange ansatte, stort ansvar og har fint lite fritid. Jobben er med over alt, mye praktisk og veldig mye rent mentalt. I helgene jobber jeg med papirarbeid, som jeg ikke får ro og tid til til hverdags. Ser du hva som er slitsomt med det? Ja, jeg har valgt det selv, og elsker yrket mitt og utfordringene ved å drive egen bedrift. Det er en glede å bidra til samfunnet i form av arbeidsplasser og penger. Jeg blir sliten likevel, på samme måte som andre er bekvemme med egne valg, selv om de blir slitne til tider. Jeg påstår aldri til andre at det ikke er slitsomt å ha barn, selv om det for vært mange innebærer grei arbeidstid og barnefri kolleger som tar støyten når det er nødvendig. Vi har ulike liv, noen mer slitsomme enn andre, av ulike årsaker. Og til folk som mener foreldre bidrar til samfunnet mer enn folk som f.eks velger karriere fremfor barn, dere skjønner vel at noen må drive bedrifter, skape arbeidsplasser, jobbe mye og tjene penger og betale forholdsvis mye skatt og avgifter. Velferdssamfunnet er helt avhengig av det. Folk som jobber mye og tjener penger, betaler mye skatt, og sikrer at bl.a barnefamilier kan nyte godt av velferdsordninger. Det er viktig å sette seg inn i hvordan samfunnet fungerer og forstå at folk som ikke har egne barn bidrar som bare det. OG blir slitne, det er jo skremmende uvitende og snevert å påstå annet. Litt selvsentrert også, kanskje? Anonymous poster hash: e8730...d35 8 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå